Foto:: Alette Schei Rørvik. Scenograf og kostymedesigner: Signe Becker. Lysdesigner: Ida Klevstul Burdal

Ambisiøst, på godt og vondt

«Den skinnende byen»: Kapittel to i Espen Kloumann Høiners utforskning av det nordamerikanske mytologiske landskapet er langt mer ambisiøst og preget av søken, på godt og vondt, enn kapittel én.

Rommet på Torshovteatret er nesten helt mørklagt. Innimellom faller en stjerne ned fra himmelen og slukner. Høyt der oppe svever en lysende gjenstand som leder vandrerne på vei til Den Nye Verden. De snakker om sannhet, eller sannhetene, at det finnes et mylder av dem, at alle har sin egen. Men også at det finnes et stort vi, som mirakuløst nok er samla i mørket. Her. Som er på vei mot dette vidunderlige som skal skje. En felles fortelling, som de selv skal skape på ruinene av «det stinkende mørket av fortid, av utbytting og fornedrelse, av angst og ydmykelse». Men bak et forheng er det noe, et vesen, som beveger seg og brummer så smått.

Åpen og leken
«Vi kommer tilbake» lovte Espen Kloumann Høiner og de to medstudentene Ingvild Holthe Bygdnes og Hanne Skille Reitan da jeg i 2011 intervjuet dem i forbindelse med avgangen fra nyskapningen Fjerdeåret ved Teaterhøgskolen. Da hadde de fått gjøre akkurat som de ville i et helt år, noe som resulterte i en rekke oppsiktsvekkende og debattskapende kulturpolitiske og kunstneriske utspill. De satte dagsorden ved blant annet å appellere til daværende kulturminister Anikken Huitfeldt om å fjerne faste stillinger ved norske teatre og ved å samle store deler av teater-Norge til stormøte om norsk teaters framtid. Deres oppsetninger av

Misantropen og avgangsforestillingen Gjøkeredet trigget interessen til store deler av feltet ved sin genuint åpne og lekne omgang med estetiske og spillemessige virkemidler. Gjengen så seg selv som et kompani, og det var i den egenskapen de lovte å komme tilbake. Noe de gjorde et par ganger uten å komme i nærheten av å matche seg selv den gangen de fortsatt befant seg innafor KHiOs velutstyrte og trygge rammer.

Men på individuelt plan holder Espen Klouman Høiner det han lover, i den forstand at han nå er «kommet tilbake» – til stedet han forlot i 2011. Denne gangen som doktorgradsstipendiat, med prosjektet «Idiorytmisk tilstedeværelse - Idiorytmi som strategisk og konseptuelt utgangspunkt for utforskning og utvikling av den skapende skuespillerens funksjon i det tekstbaserte teatret». I mellomtida har han også vist at holdningen om å «være minst like modige i møtet med den (teatrale virkeligheten) som vi har vært til nå», ikke var et overmodig, studentikost blaff. Han beveger seg over hele skalaen: TV-serie, spillefilmer, ulike institusjonsteatre og den sentrale frigruppa Verk produksjoner. Og ikke minst skriver og setter han opp egne verk. Som Heddaprisbelønte Vi, Folket i 2018, basert på hans

besøk i 2017 hos den hvite arbeiderklassefamilien han bodde hos som utvekslingsstudent i USA 20 år tidligere. Det var en lavmælt, enkel fortelling, sett nedenfra. Helt strippet for trumpsk splittelse og raseri, ambisiøse forsøk på forklaringer og vidløftige kunstneriske konsepter.

Mer ambisiøs
Sånn sett er kapittel to i denne utforskningen av det nordamerikanske mytologiske landskapet, Den skinnende byen, langt mer ambisiøs og preget av søken, på godt og vondt enn Vi, folket. Her går Høiner helt tilbake til opprinnelsen, den engelske pilegrimen John Winthrops preken i 1630 der han for sine medkolonister på vei til Massachusetts Bay manet fram visjonen om «en by på høyden, et fyrtårn av håp». Som jo vokste fra å være illusjonen om redningen fra en tilværelse i armod til å bli det nordamerikanske selvbildet, The Promised Land, som i kraft av det hadde fullmakt til å skape verden i sitt bilde.

Høiner, iført lisseslips, svart parykk og lang westernkjole, og hans to medspillere, Stine Fevik og komponist og trekkspiller Camilla Vatne Barratt-Due, møter oss først i foajeen med en velkomstsang om «den store fortellingen om oss» før de inviterer oss inn i mørket.

Teksten er utformet i en blanding av rytmisk preken og et lavmælt poetisk Fosse/Lygre-aktig landskap, framført i et kunstig, semi-teatralt språk: «Og da, eller nå, spør vi oss selv, hvem er vi, hvis ikke de som skal gi form til denne verden i verden, denne verden som er skjenka oss av ham, denne verden av potensialiteter er nå vår, denne skjebnen er nå vår, skjenka oss av ham, ja, men for en grunn, vi kan ikke la denne verden få utspille seg på egenhånd, vi kan ikke la denne verden utspille seg uten innhold, det er vi som iscenesetter verden…»

Hele veien dukker Signe Beckers forsiktige visuelle intervensjoner opp, kanskje for å minne vandrerne og oss om målet og retningen.

Rituell forundringspakke
I et videointervju på teatrets nettside understreker Espen Klouman Høiner at han ikke vil si for mye om forestillingen. Forståelig nok, siden det han i neste øyeblikk lover oss er intet mindre enn «en sanselig og rituell forundringspakke». Og det er – kanskje – det vi får, i deler av tida. Langt på vei er det Signe Beckers intrikate og sensitive visuelle arbeid som setter premissene. Problemet er at teksten og framføringen av den ikke matcher sanseligheten i scenografien og Ida Klevstul Burdals lysarbeid. Vi, Folket baserte seg på nedskalerte, hverdagslige samtaler mellom Høiner og en konkret, levende person, nemlig moren Rose Theison, i familien han bodde hos som utvekslingsstudent. I Den skinnende byen er dette personlige, nedskalerte, dokumentariske blitt erstattet av et utvendig, langt mer pompøst historisk materiale i en ambisiøs språkdrakt som det ikke virker som Klouman Høiner behersker i tilstrekkelig grad, til tross for god hjelp på Dramatikkens hus. Intensjonen bak den flytende, rytmiske, repetitive stream of (un)conciousness-teksten er åpenbart å bidra til å utfylle sanseligheten, å befri publikum fra tvangen til absolutt å måtte høre og forstå alt og dra oss med opp i den berømte høyere enheten. Dessverre lar jeg meg ikke lokke. De nære, tørre stemmene har liksom ikke bestemt seg for hvilken frekvens de skal legge seg på og havner dermed i et slags mellomleie, som i mine sanser kommer i veien for den sanselige forundringspakken.

Begrepet idiorytmi er, så vidt jeg har forstått (jeg har aldri hørt ordet før) avledet fra gresk og har med livsrytme i samspillet mennesker i mellom og mellom den enkelte og fellesskapet å gjøre. Satt inn i en teatral sammenheng låter det som et spennende praktisk-teoretisk forskningsprosjekt. Espen Klouman Høiner tilhører et (kanskje for lite) sjikt av skuespillere med vilje til å skape faget mens de går. Kanskje kan Den skinnende byen sees som en del av det arbeidet. Det lover i så fall godt.

 

Rettelse 26/1/22: Espen Klouman Høiner har mottatt økonomisk støtte fra Dramatikkens hus, men ikke skrivehjelp i utviklingsarbeidet. Det gjengitte sitatet er fra en tidligere utgave av manuset og er ikke med i forestillingen. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER