Å skrive i tre dimensjoner

Advarsel til deg som ikke har sett forestillingen – denne anmeldelsen avslører dramaturgiske overraskelsesmomenter!

En kvinne går inn i et rom og forestillingen Oslo begynner. Rommet er lille scene på Black Box Teater i Oslo, kvinnen er den norske koreografen Mette Edvardsen, og forestillingen Oslo har premiere denne kvelden, som en del av den årlige Oslo Internasjonale Teaterfestival.

Edvardsen står helt fremme på scenen, hun møter blikkene våre og ser smilende på oss – et smil som både indikerer glede og en noe hemmelighetsfull forventning. Så, etter kanskje et minutt i stillhet, begynner hun å fortelle om sist gang hun stod på samme sted, her på Lille Scene på Black Box Teater i Oslo. Den gangen hadde hun fortalt publikum om en annen gang hun spilte samme forestilling i et annet rom, på et annet sted. Edvardsen vipper seg noen ganger frem og tilbake mellom disse og andre tid- og stedslag, før hun lander i en mer detaljert beskrivelse av opplevd potensialitet – et potensielt rom som tilfeldigvis oppstod på scenen underveis i en forestilling. Hun forteller engasjert om hvor forlokkende og skremmende dette rommet som åpnet seg – mellom forestillingens rammer og hennes egen reaksjon på en publikummers handling – var, og at hun gjerne skulle ha gjenskapt dette øyeblikket nettopp på scenen. Samtidig virker det som om hun tviler på at slike øyeblikk bevisst kan planlegges eller gjenskapes. Men kanskje kan Oslo likevel forstås som et forsøk på å tilrettelegge for et slikt potensielt rom?

A man walks into a room
Sikkert er det i hvert fall at Oslo fungerer som et potensial med tanke på publikums rolle som medskapende aktører. Gjennom et primært tekstlig materiale, som er så lite og så repetitivt at det noen ganger balanserer på grensen mot sin egen utslettelse, er man som tilskuer helt avhengig av å gjøre en stor del av jobben selv. Etter den lille introen begynner Edvardsen å utvikle, eller skal vi heller si meditere, over en enkel setning: A man walks into a room. Setningen repeteres, bygges ut, reduseres tilbake til utgangspunktet, kontrasteres. A man walks into a room unhappy. A man walks into a room happy. A man walks into a room and something happens. Komposisjonsverktøyene er enkle, men det er her i enkelheten både effekten og åpenheten skapes – her er det rom for bokstavelig lesning, assosiativ tankevandring og fornøyd fnising, alt på en gang. Edvardsen fortsetter å kna setningen, men åpner for ytterligere tolkningsmuligheter idet hun gjør noen få enkle bevegelser – hun går bakover i scenerommet med ryggen til oss, stopper, legger seg ned på gulvet. Kroppen i rommet veksler mellom å være tekstens subjekt og objekt. Edvardsen er både det kroppslige nærværet og den distanserte betrakteren.

Etter grundig å ha etablert tekstens struktur og muligheter åpnes ytterligere lesninger ved at vi får teksten presentert skriftlig, flytende over ett, snart to, lysreklameskilt. Skiltene er hver ca to meter lange og 30 cm høye og har påmonterte hjul så Edvardsen kan skyve dem rundt på scenen. Teksten får en liten stund eksistere både som lyd fra Edvardsens munn og rødt lys fra skjermene, før det visuelle tar over. Mørket senker seg i rommet, og Edvardsen slår seg til ro, sittende med ryggen mot oss, lent inntil en søyle i utkanten av scenerommet. Et spill mellom de to lysreklameskiltene utvikler seg. Og i denne nye digitale materialiteten inviteres vi til å bore enda lengre ned i den opprinnelige setningen. Aaaaaaaaaa mmmmmmmmaaaaaaaaannnnnn wwwwwwwwwaaaaaaaaaalllllllllllkkkkkssssss iiiiinnnttto aaaaa rrroooom. Ordene blir til bokstaver, bokstavene blir til mønster, mønstrene blir til røde lysstriper som renner over skjermene og drypper lysstriper ned på scenegulvet.

Tekst som koreografi
Hvorfor jobber Edvardsen med koreografi og ikke litteratur eller teater når uttrykket hennes orienterer seg rundt et tekstlig materiale og tekstlige strukturer? Jeg skal innrømme at jeg ikke alltid synes det er like lett å skjønne når, hvordan og hvorfor tekst blir koreografi. I Edvardsens tilfelle er dette imidlertid helt åpenbart for meg – for her skjer skrivearbeidet i tid og rom, og teksten er gjennomsyret av kroppenes (både utøveren og betrakterens) tilstedeværelse. Eller som hun selv beskrev det i et intervju for scenekunst.no i 2015: ”Koreografi er en måte å skrive på. Jeg skriver ikke med blyant på papir, men gjennom å komponere i rom og med tid.” Med andre ord oppstår det et tolkningsrom gjennom endringer i tekstens materialitet, kontekstualiseringen av den og tiden den tar å fremføre som gjør dette arbeidet koreografisk og kroppslig.

Ofte er dans så alt for mye på så altfor kort tid. Oslo er lite nok på lang nok tid. Som flere av Edvardsens tidligere arbeid åpner Oslo for en oppmerksomhet og konsentrasjon som vanskelig kan finne sted andre steder enn i teaterrommet, men som jeg som publikum likevel ofte savner. Edvardsen gir oss mulighet til, men samtidig ansvar for, å gjøre jobben selv – og det er nok dette jeg setter aller mest pris på ved arbeidet hennes. Som den pragmatiske filosofen John Dewey i boken Art as experience (2005/1934) påpeker er denne aktive medskapningen også avgjørende i en estetisk erfaring – fordi en erfaring ikke bare handler om å passivt gjennomgå noe men også om å skape, eller tolke, noe selv.

The medium is the massage
Plutselig begynner en femtedel av publikum å synge – tekstmaterialet er det samme men denne gangen er det toneringen som tilfører nytt innhold, nye lesemuligheter. Tekstfrasene synges frem så lavmælt og lite spektakulært som et godt kor kan, sittende blant publikum i den lille salens amfi. Igjen, men på enda en ny måte blir scenerommets tredimensjonalitet og kroppenes tilstedeværelse kommentert. Igjen oppstår en intimitet mellom oss i rommet, som i Edvardsens introduksjon. Setningenes vandring fra medium til medium til medium blir dessuten en nydelig eksemplifisering av Marshall McLuhans tese om at mediumet er ”the massage”, med andre ord at mye av meningen ligger i formen den ytres på/i.

Gradvis legges de andre lagene – lysreklameteksten og Edvardsens lesning, oppå korsangen – et øyeblikk av pluralitet, flerstemthet, oppstår. Teksten blir til støy i ulike kanaler, mening utviskes av mening. Over lang tid har både det å lese den røde digitale skriften og høre koret synge rett i øret mitt, begynt å føles som en gnisning – som et begynnende gnagsår – men lagt oppå hverandre er det som om brodden tas ut av stikket. Jeg slipper endelig forsøket på å få med meg hvert eneste ord, hver eneste endring. Er det nå hva som helst kan skje?

Siden Black Box Teaters Edvardsen-retrospekt i oktober 2015 har Edvardsen fått en velfortjent anerkjennelse for sitt kunstneriske arbeid også her i Norge. I fjor ble hun både ansatt som stipendiat ved programmet for kunstnerisk utvikling på KHiO, hun ble tildelt den nasjonale Ibsenprisen for forestillingsteksten We to be, og hun mottok basisfinansiering fra Kulturrådet. Sommeren 2017 er hun invitert til å spille forestillingene Black og No Title på Nationaltheatret under den nyetablerte teaterfestivalen Heddadagene. Det at hun, tross sin etter hvert etablerte posisjon, fortsetter å fokusere innover i sitt kunstneriske arbeid heller enn å skalere opp og strømlinjeforme prosjektene sine, er bemerkelsesverdig. Jeg er nok ikke alene når jeg håper at Edvardsen fortsetter å skape nye og ulike, men like fullt åpne og kanskje til og med potensielle rom, som vi publikummere kan gå, springe, slippe eller jobbe oss inn i, i lang tid fremover.