Å se hele Oslo

I den store salen på Riksscenen på Grünerløkka kunne byråd Hallstein Bjercke fortelle at Oslo akkurat nå er en av byene i Europa som vokser raskest. – Når byen fortettes, er det viktig å få på plass kulturell infrastruktur, sa han, og nevnte både lokalmiljø og rekken av store bygg som nå er på trappene: nytt Deichmanske bibliotek, Munch-museum og Nasjonalmuseum.

Hovedstaden har mange hatter: den er lokalmiljø, nasjonal hovedstad og fylke. I sin innledning sa kulturminister Hadia Tajik at det er viktig å se hele Oslo, ikke bare for eksempel signalbyggene. Hun snakket også om hvordan deltakelse i kunst- og kulturaktiviteter ikke bare er gunstig for enkeltmennesker, men at flerstemmighet også styrker kvalitet og relevans i de kunstneriske uttrykkene.

Da mikrofonen ble sendt ut i salen, tok flere musikk- og scenekunstaktører ordet.

Dokumentaruttrykk
Kathinka Rydin Berge jobber med å få etablert en kunstnerdrevet scene som skal romme både dokumentarfilm og dokumentarteater,  tidligere omtalt av IdaLou Larsen her på scenekunst.no. – Vi kan nå mange flere og få mer ut av pengene ved å samle de små aktørene rundt det dokumentariske på ett sted, sa hun.

De frie og utøvende
Kanskje kunne de utøvende kunstartene i det frie feltet også tjene på å samle seg og snakke sammen. De snakket i alle fall om problemstillinger som lignet hverandre.

SKUDA argumenterte for videreføring av sitt forsøksprosjekt for å bedre inntekt og levekår for frilansere innen dans og teater. Østnorsk Jazzsenter og Det Norske Solistkor har tilsvarende utfordringer på det frie musikkfeltet.  Solistkorets daglige leder har tidligere ledet en knutepunktfestival, og sa at overgangen fra knutepunkt til fritt felt har vært utfordrende. – Høyt utdannede utøvere bør ha like vilkår i fritt felt og institusjon, mente han. AKKS representerer et mer frivillig musikkliv, men var like fullt opptatt av sosiale rettigheter for selvstendig næringsdrivende.

DKS og teatrene
Fra institusjonsfeltet ønsket Det Norske Teatret seg en mer fleksibel ordning for skolebesøk.  – Skolebesøkene hos oss er blitt færre etter at Den Kulturelle Skolesekken ble innført, sa direktør Astrid Rødsand. Det er billigere og enklere for skolene å ta imot forestillinger fra DKS på skolen, enn å busse elevene til teaterhusene. – Men barn og unge fortjener å oppleve teater i sin i fulle bredde i en teatersal i tillegg til på skolen.

Scener og ungdomskultur
Å komme i tettere dialog med scenene var også et ønske hos Thomas Prestø som leder Tabanka Dance Ensemble. – Vi jobber med uttrykk som ikke er institusjonalisert ennå. Mange elevene vi møter, har ikke råd til å ta timer på skoler. I stedet har aktører som X-ray ungdomskulturhus utviklet dansere på høyt internasjonalt nivå. For oss har TV hittil vært en viktigere visningsarena enn scenene. Programmer som Stjernekamp og Norske Talenter har plukket opp våre utøvere. Det er et problem at vi ofte bare regnes som relevante for vårt publikum. Vi er relevante for alle, ikke bare for de som har samme farge som oss, sa Prestø.

Her ble han fulgt opp av Global Oslo Music og Nordic Black Theatre, og ikke minst av Groruddalssatsningen, som oppfordret politikerne til å undersøke hvor mye kunst og kultur som foregår i Groruddalen, selv om de ikke har et eneste kulturbygg.

Tabanka har imidlertid stått på Operaens scene og kommer tilbake dit i mai 2014 med forestillingen Rhythm, Roots and Revolution.

fra Rhythm, Roots and Revolution. Foto: operaen.no

Feil post
Sammenlignet med Tabanka kan det profesjonelle dansemiljøets samstemte klagekor over å ha blitt flyttet til post 74 på statsbudsjettet, slik at de nå er underlagt Kulturrådet i stedet for Kulturdepartementet, lyde teknokratisk. Men NODA, CODA og Rom for Dans er i alle fall redde for å miste langsiktighet, og er ikke fornøyde med dialogen de har med Kulturrådet.

Her er det en hanske å plukke opp for Kulturrådet, som uansett om danserne har rett, ikke har noe å tjene på å være offisiell hakkekylling.

Offentlig eller privat?
Folketeatret gjentok sitt ønske om en offentlig støtteordning for private scener, som de også fremmet for kommunen i høst, med henvisning til at produksjonene deres skaper arbeidsplasser for frilansere. Hvilke føringer som skulle gjelde for en eventuell slik støtte ville nok være en byråkratisk nøtt – kanskje burde privatteatrene banke på hos Trond Giske og lese den nye utredningen om kultur og næring med lupe.

Bygg eller innhold?
Oslo Jazzfestival bifalt Kulturutredningens idé om å stoppe opp og se på ordningene vi har og systemene vi har bygd, og oppfordret til høyere bevissthet om forholdet mellom midler til bygg og midler til produksjon av innhold.

Mangfold som kvalitetsdriver
I sin oppsummering tok kulturministeren til orde for å få til et bedre og tettere samarbeid mellom det frie feltet og institusjonene. Hun minnet også om at mangfold ikke bare er etnisitet. – Vi trenger en perspektivsforskyvning på hvordan vi snakker om mangfold, sa hun. – Ulike mennesker som bryner seg på hverandre kan være en viktig kvalitetsdriver.

– Hvis kunsten blir selvrekrutterende og selvbekreftende, da dør den.