Foto: Kristine Jakobsen. Scenografi og lysdesign: Norunn Standal. Kostymedesign: Synne Reichelt Føreland

Å leve er også et valg

Rosmersholm er blant de Ibsenstykker man kjenner tittelen på, men svært sjelden ser spilt. På Kilden viser de at det godt kan endres.

Rosmersholm av Henrik Ibsen er, ifølge  Sceneweb og Ibsen.arkivet, bare blitt satt opp én gang de siste tjue årene. Etter et lite oppsving på nittitallet har stykket etter årtusenskiftet ligget i slagskyggen av Ibsens sikrere publikumssuksesser. Og det til tross for at det har en av de sterkeste og mest fascinerende kvinneskikkelsene hos dramatikeren: Rebekka West. Kanskje har ikke Ibsens utforskning av skyld og ansvar passet i vår tid. Men det bør den.

Kjelstadli leverer
Nå har regissør Mari Vatne Kjeldstadli tatt på seg oppgaven med å iscenesette verket. Og hun leverer. Det gjør også scenograf og lysdesigner Norunn Standal som har fått bygget opp Kildens minste sal til dagligstuen på godset Rosmersholm: Panelte vegger med musikere bak glassvinduer. Over det hele ligger det et halvt gjennomskinnelig tak som regnet drypper ned på. Vi sitter langs alle veggene i storstuen, som vitner eller dommere, med det ansvar det medfører. Det gir en fascinerende intimitet. Samtidig legger det et alvor over handlingen. Det er tungt, lekkert og meningsbærende. Lyskasterne i sideveggene løfter handlingen fram i ett halvlys slik selve godsets ærverdige historie ligger i et halvlys. I stuen gir Isabel Tonning en fin studie av husholdersken madam Helseth.

Den siste Rosmer
Johannes Rosmer (Johannes Rafaelsen) er den siste av Rosmer-ætten. Han er prest, slik ættens menn ofte har vært, men først og fremst er han av nobel slekt. Pastoren er områdets fremste mann. Men Rosmer er splittet. Han har vilje, men mangler energi og drift. Slektsbevisstheten er der, men selvbevisstheten mangler. Hans hustru, Beate, har lenge vært syk. I det stykket begynner har tragedien allerede skjedd: Hun har kastet seg i fossen. Tilbake står Rosmer og kvinnen som kom til godset for å pleie henne: Rebekka West.

Rebekka er Rosmers motsats. Hun er foreldreløs. Uten egne midler ble hun adoptert av en streng lege. Hun har egne mål og ønsker, og radikale meninger. Det er som hun frigjør Rosmer: Han vil kaste av seg tradisjonens lenker og arbeide for endring.

Inn i salen kommer så representantene for samfunnet. På Kilden spilles Rektor Kroll (hvilket perfekt Ibsen-navn!) av en kvinne. Det er et intelligent valg. Selv om Ulla Marie Brochs strenge skikkelse er en stokk reaksjonær samfunnsstøtte med vilje til å bruke alle våpen til å bekjempe endring, øker hun spenningen rundt Rosmer: Kroll er også den avdøde Beates søster. Og hvordan døde nå egentlig Beate, og hva foregår mellom de to på Rosmersholm? Broch overbeviser i rollen. Man er glad man slipper å ha henne som rektor.

Rosmer i spill
Hennes motpol er den radikale redaktør og bråkmaker Mortensgård (Eirik Langås Jørgensen). Ingenting er ham kjærere enn mulig støtte fra en nyradikalisert Rosmer. Og som politiker er han like kynisk som Fru Kroll: Godseier Rosmer er i spill. Og det egner pastor Rosmer seg dårlig til. Og høyre eller venstre har liten verdi for den tredje gjest: Rosmers gamle lærer Ulrik Brendel. Han har ikke samlet seg gods eller mye vinløv i håret, selv om han har hatt både høye og høytsvevende tanker: Nå vil han endelig søke offentligheten og gi til kjenne sin visjon. Hvis han bare kan få låne en frakk. Og noen hundrelapper. Og Lars Funderud Johannessen gir skikkelsen en verdighet i ydmykelsen, det er som nederlag kan bli halve seire.

I Henrik Rafaelsens Rosmer-skikkelse har veikhet og verdighet viklet seg uløselig sammen i ryggraden. Han vil adle folket, men hva er hans egen adel verdt, når det kommer til stykket? Ansikt til ansikt er nok heller ikke Rosmer en modig mann. Han lar seg ikke presse. Han gir i stedet opp helt av seg selv.

Mildere West
Ragnhild Meling Enoksens Rebekka West er gjennom spillet mildere og mindre driftspreget og målrettet enn hun trenger å være. Det gir henne en forsonlighet, men også mindre av et brudd etter hvert som avsløringene, tilståelsene og erkjennelsen kommer. Hennes forbrytelse er mer at hun ikke trakk i bremsen enn at hun drev handlinger fram. Hun har livsvilje, men samtidig handlekraft nok til å ta et annet valg når skylden blir tung å bære. Det hadde vært interessant å se en mer fandenivoldsk West, med en dypere utforskning av bevisste og ubevisste motiver, men det er ikke denne forestillingens grep.

I Kjeldstadlis regi er dette et intenst kammerdrama, der spillet toner ned mye av den mystisisme og nygotiske symbolisme Ibsen trivdes med. Resultatet er mer menneskedrama og mindre sjeledrama. Det kler oppsetningen. Stykket åpner med sang. På engelsk er det litt stemningsbrytende, men sammen med bruken av musikere åpner det teksten for et moderne publikum. Oppsetningen kunne nok vært vært mer problematiserende, med større utfordringer underveis for rollene, men den er absolutt gjennomtenkt i sitt grep.

Og hva handler så Rosmersholm om når det meste av symbolikk og slektens spøkelser er strippet vekk? Kanskje mest om angsten for å ta de valg man trenger å ta for å kunne leve. Handlekraft og nobelhet går sjelden hånd i hånd. Annet enn i fossen, da.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER