Foto: Ingeborg Bjerke Styve. Scenografi: Roskva Yasmin Andersen

Å danse erfaringen

Med mer tillit til materialet og egne erfaringer ville A story blitt en sterkere forestilling, men fin koreografi redder det inn.

Vi er knapt ti publikummere i den lille black boxen i Studio USF på USF Verftet i Bergen. Dansekunstner Roskva Yasmin Andersen står alene på scenen. Inntil en svak basstone begynner å vokse langsomt fram i rommet, høres bare den forsiktige blafringen i fem lange, gardinliknende stoffremser i glinsende bronse og hvitt som henger fra en vaier bakerst på scenen. Svak luft blåser på den stadig skiftende teksturen i stoffet, og små streker, linjer og fordypninger kommer til syne i overflaten som så vidt beveger seg.

Når verden brått forandrer seg
Andersen er en Bergensbasert dansekunstner og koreograf som er opptatt av å undersøke forbindelsene mellom mennesker og omgivelser. Hun er medlem av dansekunstkollektivet KOLLEKTIVNI, og forestillingen hennes Underneath, der utøverne beveget seg under en stor plastpresenning og ga liv til denne, ble blant annet vist som en del av BIT Teatergarasjens Intro-serie for ferske scenekunstnere under Oktoberdans i 2018. I programteksten til A story kan vi lese at det «er en danseforestilling som deler og berører gjennom en personlig historie, en historie om hvordan Roskva Yasmin sin egen virkelighetsforståelse endret seg». Da et utdrag fra materialet ble fremført i en arbeidsvisning under fjorårets Oktoberdans, fortalte Andersen at utgangspunktet var hennes første møte med sin biologiske far som 26-åring. Han er ortodoks jøde, og da de møttes på en kafé i Israel kunne han ikke engang gi henne en klem fordi religionen ikke tillater det. Det flyktige møtet var livsomveltende, men etterlot henne med flere spørsmål enn svar.

Kroppen og rommet
Til tross for at den personlige historien utgjør bakgrunnen for forestillingen, kombinerer Andersen koreografi, scenografi, musikk, lyd og tekst på en åpen og inkluderende måte som gir publikum et stort rom til å skape egne bilder og assosiasjoner. Forestillingen begynner med at Andersen langsomt og forsiktig berører, trekker og skyver på de fem remsene med stoffgardiner bakerst på scenen. Hun kryper inn bak dem, pakker stoffet rundt seg som en kappe og berører overflatene på stoffet med en tilbakeholdt og undrende varsomhet. Mens hun unnlater å rette blikket mot publikum er det som om hun søker etter noe. På denne måten forsvinner Andersen som utøver litt i rommet, mens fokuset rettes mot de skulpturelle kvalitetene som oppstår når gardinremsene beveger seg og teksturene i stoffets overflate endrer seg.

En rød tråd i koreografien er spenningen mellom det kjente og det ukjente, det å ha kontroll og å miste kontroll. Andersens gjentakelse av ordene «familiar» og «unfamiliar» grenser mot det overtydelige, men nettopp fordi koreografien utforsker mellomrommene mellom disse språklige ytterpunktene, oppleves ikke sekvensene som klisjétunge. Koreografien øker i intensitet og ekspanderer til et lydbilde der en elektronisk basstone vokser fram. Det som starter på gulvet med varsomme rotasjoner og små, prøvende bevegelser der Andersen fryser kroppen i ulike posisjoner mens hun holder balansen med et bein strukket ut, lener seg på et kne eller lener kroppen mot hodet, strekker seg gradvis utover i flere nivåer i rommet med mer kraft og energi. Hun veksler mellom en veldig letthet og tyngde, og bevegelsene glir sømløst over i hverandre gjennom flere rotasjoner og retningsskift, og tidvis gir farten og tempoet en følelse av at hun hele tiden er i ferd med å falle, før hun plutselig henter seg inn igjen.

Å gi teksten plass
Forestillingens andre del inneholder en rekke tekstfragmenter på engelsk og norsk der vi treffer et jeg og et du i flere dagligdagse og avgjørende situasjoner: Det er smoothie som lager søl på kjøkkenet, irritasjonen over å bære med seg for mange gjenstander av gangen, nølingen når man ikke vet om man skal hilse på en bekjent på gaten, et møte på en kafé. Tematisk kretser det rundt identitet, tilhørighet og forskjellige bilder på det å skape sammenheng og det hele innledes med setningen «There is a story/I don’t know the whole story but/ I’ve lived the end». Dessverre skurrer det i samspillet mellom tekst, musikk og koreografi. Selv om koreografien er effektiv og enkel når Andersen beveger seg ned mot gulvet i en sittende, vuggende bevegelse, stjeler musikkens volum og intensitet energi fra teksten og koreografien når den durende basstonen glir over i et minimalistisk pianoriff. Musikken har en dramatisk kvalitet ved seg som gjør sekvensene overlessede uten at det virker å være en intensjon med det. Dessuten fremstår rekkefølgen tekstbitene presenteres i mer eller mindre tilfeldig og hadde fortjent en strammere dramaturgi.

Det er som om teksten først får det rommet den trenger når musikken stilner og oppmerksomheten min rettes mot Andersens tilstedeværelse alene. Når hun fortsetter med en kvernende og repetitiv bevegelse sittende på scenegulvet med kryssede og slappe bein mens hun gyngende og vuggende sleper seg rundt med armene og overkroppen, er det sårt og ubehagelig å se på fordi det er som om kroppen kjemper så hardt med sin egen tyngde og motstand. Andersen henvender seg til oss mens hun ber oss om å forestille oss ulike scenarier, og hun beskriver bruddstykker av et møte mellom henne selv og en farsfigur. Det er noe direkte og sårbart ved tilstedeværelsen hennes i disse øyeblikkene som gjør veldig inntrykk. Grepet fungerer også godt fordi det er første gang hun virkelig fester blikket på publikum og ser oss slik at det oppstår en plutselig nærhet. Andersen får vist at hun har en særegen formidlingsevne, og i forestillingens siste halvdel er hun på sporet av noe interessant jeg gjerne skulle sett mer av.

I flere retninger
A story spriker i mange retninger, og jeg får inntrykk av at Andersen har ønsket å gjøre mye på én gang. Det er flere gode idéer og ansatser til noe mer overalt, men som helhet er konseptet uferdig. Særlig er det et dramaturgisk potensial i spenningen mellom forestillingens to deler. Der den første delen er orientert mot scenografi og bevegelse, er den andre i større grad tekstfokusert, men mulighetene som ligger i kontrastene mellom disse to tilnærmingene er i liten grad utnyttet. Samtidig som det utvilsomt er en styrke at tekstmaterialet er åpent og springende slik at jeg som tilskuer kan danne meg egne bilder, merker jeg at jeg er vel så interessert i nettopp det partikulære og subjektive i Andersens egen historie.

Det er som om forestillingen faller inn i et litt for generelt spor i tekstarbeidet. Jeg får følelsen av at Andersen i arbeidet sitt har villet åpne tematikken og inkludere publikum, men med det unngår hun å bli personlig. Det synes jeg er en svakhet fordi det nettopp er det veldig personlige som er interessant her og der jeg opplever at noe viktig står på spill. Det er kanskje en klisjé, men det er ofte sånn at man gjennom å gå inn i egne følelser, historier eller erfaringer – altså inn i noe partikulært og eget, kan komme ut igjen på den andre siden og være allmenngyldig og universell på en måte som angår andre mennesker. Når teksten svikter litt, er det nettopp den varierte og utforskende koreografien som løfter forestillingen og gir den en egenart og intensitet som resonnerer lenge etterpå.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER