35 år bør holde som teatersjef på Bergen Internasjonale Teater
I et rimelig opplyst og utviklet demokratisk samfunn bør ingen sitte med stor og bortimot uinnskrenket offentlig finansiert makt i tiår etter tiår. Sven Åge Birkeland har nå sittet som teatersjef i 35 år på Bergen Internasjonale Teater (BIT).
Innenfor kunstfeltet, og de fleste andre samfunnsfelt, både nasjonalt og internasjonalt, er det en innarbeidet og gjennom lang tid opparbeidet hovedregel, at maktposisjoner ikke skal innehas av den samme personen over lengre perioder. I et lite land som Norge er dette desto viktigere. Ikke minst bør dette være tilfelle i et utsatt og truet scenekunstfelt som i tillegg legitimerer seg gjennom å skulle være «fritt».
Praksis på våre institusjonsteatre er maksimalt to åremål. Denne formen for institusjoner holder seg i tillegg med andre kunstneriske ansatte, ulike råd og utvalg, som balanserer og utfordrer maktkonsentrasjon og definisjonsmakt. Innenfor våre tre viktigste institusjoner for «fri scenekunst» er regelen snarere å samle all makt hos én «kurator»/sjef. Dette fremstår problematisk på en rekke områder, og er lite forankret i annet enn svak idéhistorisk forståelse.
Sven Åge Birkeland er en av de mest sentrale bidragsyterne i det «frie» norske scenekunstfeltet de siste tiårene. Han har utvilsomt usedvanlige meritter, og har hatt enorm betydning på en rekke områder. Det er ikke mitt poeng her. Han fortjener all mulig ære og oppmerksomhet for sitt virke.
Men hva sier det om et system at noen sitter som avgjørende evigvarende portvokter i sårbare systemer av kunstnere som stort sett lever sitt liv på utsatt «prosjektbasis»? Hva betyr det for kunstartens utvikling? Hva betyr det for publikum? For samfunnsutviklingen? Disse forholdene føyer seg for øvrig til Norsk kulturråds (hvor Birkeland i en årrekke har sittet som varamedlem i rådet) også relativt, men dog i noen grad rullerende, eneveldige makt i dette feltet.
Er det bare jeg som er kritisk til disse forholdene? Få andre har vel offentlig uttrykt tilsvarende? Kanskje det snarere bør være nærliggende å tenke seg at dette kan og bør tas til inntekt for at alt har fungert svært godt i alle disse årene? Eller kanskje det bør være like legitimt å tenke seg at denne mangelen på kritiske stemmer og perspektiver nettopp peker, blant mye annet, mot at det er farlig å utfordre denne eneveldige makten?
Det offentlige skal de neste årene bruke 650 millioner kroner på å bygge et nytt teaterhus for BIT (og dansekompaniet Carte Blanche). På dette teatret har teatersjefen altså sittet i 35 år (ifølge uttalelser til i et intervju på Scenekunst.no på en «åpen kontrakt» vedtatt av et styre – som man får et klart inntrykk av at han velger ut selv). Dette representerer, slik jeg ser det, systematisk, en mer enn problematisk «kultur». Det kan minne om forhold i land vi neppe ønsker å sammenligne oss med.
Som om dette ikke skulle være mer enn nok: På et annet viktig teater for «fri scenekunst» i Norge, Black Box teater i Oslo sitter mannens hustru som teatersjef med omtrent samme eneveldige fullmakter som ham selv.
Hvordan kan man best beskrive situasjonen? Oligarki.
Dette har merkbare og bekymringsverdige konsekvenser, for den som er villig til å ta på seg de rette brillene, hver eneste dag, i det «frie scenekunstfeltet».
Jeg oppfordrer de som eventuelt oppnevner styret ved Bergen Internasjonale Teater (og Black Box teater), det sittende styret, og de viktigste offentlige støtteytere, både lokalt og nasjonalt, til å tenke ansvarsfullt og konsekvent gjennom om denne situasjonen kan få fortsette.
Brev mhp på å høre (og evt. i sin tur kunne endre) deler av offentlighetens syn på organisasjonsforholdene ved Bergen Internasjonale Teater og Black Box Teater, er nå sendt Kultur- og likestillingsminister Abid Raja, Byråd for kultur, idrett og frivillighet i Oslo, Rina Mariann Hansen, og Byråd for kultur, mangfold og likestilling i Bergen, Katrine Nødtvedt.
Dear Annalisa.
You are not an idiot!
I am an Idiot
I do not have a pragmatic language, not in writing nor in verbal language. I speak 4 languages, but as a foreigner or guest in the country I have chosen to settle in, it is always a challeng to partake on a diskurs. This time the adressing speaker and the adressed are people I have known since I moved to Norway in 1983, and have since been a beac in my orientation on a field movement that constansily shift/adapt/challenges/debates all forms of given structures.
I do not have the patience to debate all the parameters of law enlisted on this post. I do have a nerve belly center that reacts to stimulus which get upset from inputs in a field I have been part of all my life.
Theatre, performative art, music, visual space.
Questioning:
Why Sven Åge Birkeland 35 year position in NOW a thing?
Why NOW do we see a marriage between two competent Curates with their own merits as a thing to doubt their position?
Why BBT has renewed a contract if there was ground for distrust cause her relationship?
Why can we not re-adress a status as the husbund of BBT artistic director vs the wife of BIT? Time line? Merits?
Why do I have my nervs on hings?
Perhaps is because in this Pandenic quarantine I have to deal with death as very close possibility and there is no time to squander.
Denne saken har mange sider, og hvor en leders stilling i frifeltet, denne gangen diskuteres BIT sin praksis, er vel å betrakte som bare toppen av isfjellet.
Frifelterne i fleng (flertallet?) har i flere tiår ment og hevdet at arbeidsfeltet må være DEREGULERT. DA skaper man også sine EGNE sjefer. Birkeland er vel en av dem?
SAMTIDIG: Med deregulering kan frifeltere ikke forvente eller krevet at en PRIVAT stiftelse som BIT er, skal følge OFFENTLIG praksis, heller ikke i personal politikken?
Frifeltet varemerkes med mange forunderlige historiske hendelser: Både Tom Remlov og Ole Mic Thommessen har vært BIT styremedlemmer, delvis samtidig: Begge mener at faste ansettelser, også for kunstnere og kulturarbeidere, IKKE er ønskelig … Bortsett fra for BIT lederen ..?
BBT ansettelsen kommer opp igjen og igjen: Skoen trykker. Uansett legalitet. Juss i ansettelsesprosess og videre, er sikkert i skjønneste orden. Det hører med at et styre OGSÅ kan nytte skjønn. I denne saken, vises i ettertid, at “skjønnet” kanskje ikke traff helt presist: Trolig fordi det ligger mange FLERE nærheter mellom BBT og BIT sjefene, enn evt. en privat status hos personene: De faglige, organisatoriske og nettverkspregete nærhetene gjør valget av BBT leder til en kontroversiell (questionable) avgjørelse. Som fra flere kanter derfor kan fortone seg som preget av avtalt spill og maktposisjonering. For folk flest og i tillegg mange kunstnere, virker BBT saken som plaget av makt (over)grep.
I tillegg kommer at frifeltet er ikke lenger hva det var, slik at frifelts-sjefenes roller er sterkt endret de siste 10-15 årene. Så gjenstår det å se om diverse styrer, også BIT styret har fått med seg denne endringen: Ytringsfrihets saker samt Korona krisen avdekker horrible forhold for kunstnerne, som jo skulle kunne spille inn i hvordan deres kultursjefer er ansvarliggjort.
Det mest interessante i en utvikling som også skulle berøre BIT sitt potensial og framtid, er om frifeltet snart omfattes av den offisielle kulturpolitikken, v/ministeren, framfor å bare være et vedheng forvaltet av NKF & partners ? Den siste tiden har jo NKF sine utspill og strategier vist et samfunnsansvar i rollen som “Arbeidsdirektoratet for Nedleggelse av Frifeltet” (ANF)?
DA spiller det jo fint liten rolle om BIT har den ene eller andre sjefen ansatt?
Jeg skjønner iveren for å forsvare lederen for Black Box teater, men fornærmelsen av henne var ikke hovedpoenget i Kai Johnsens innlegg. Jeg synes det synd at hans forøvrige saklige kritikk miskrediteres ved å fokusere på dette. Ved Sibués tiltredelse var spørsmålet om maktkonsentrasjon oppe til diskusjon flere ganger og hennes posisjon ble omhyggelig forsvart, men til nå ingen har turt eller klart å komme med så klare kritiske og kulturpolitiske innvendninger mot Sven Åge Birkelands årelange enevelde på BIT i Bergen som det Johnsen gjør i sitt innlegg. Kritikken er verken av Birkeland selv eller programmet hans, men posisjonen hans sett i et videre samfunnsperspektiv. La oss ikke forveksle kritikk av kvinner i lederposisjoner med kritikk av kvinner som kjønn, eller motsatt: enhver manlig kritikk er ikke hanekamp eller fadermord, heller ikke konstant uttrykk for selveksponeringstrang. Johnsen stiller betimelige spørsmål: «kanskje det bør være like legitimt å tenke seg at denne mangelen på kritiske stemmer og perspektiver nettopp peker, blant mye annet, mot at det er farlig å utfordre denne eneveldige makten?»
Johnsen trekker ingen parallell (mellom BIT og Black Box Teater), han påpeker sammenhengen. Inghild Karlsen derimot i sitt innlegg her, trekker paralleller til praksis ved andre kunstinstitusjoner i Norge. Og jeg tenker på Frank Castorf som måtte gå fra Volksbühne i Berlin etter å ha vært intendant der i 25 år. Det var en politisk avgjørelse som fikk katastrofale følger for teateret og dets ensemble. Birkeland har faktisk sittet 10 år lenger. Vil et sjefsskifte i BIT kunne bli likedan? Jeg tror ikke det. Det er et forsøk verd.
Karlsen forundrer seg over at Birkeland ikke gir stafettpinnen videre. Hun gir dermed utrykk for en tankemåte som impliserer en videreføring, en teamtanke og ingen solkongedrøm.
Om habilitet, ektepakt og oligarki II
Jeg har de siste dagene (og flere ganger før) prøvd å reise en debatt om hvorvidt enkeltpersoner har alt for utstrakte fullmakter, sitter for lenge i sine svært fåtallige stillinger, og er systematisk inhabile – i et offentlig finansiert lite, truet og prekariatorientert scenekunstfelt – som skal være såkalt «fritt» og «nyskapende». Jeg registrerer at Suzanne Bjørneboe, styreleder ved Black Box Teater og tidligere dekan ved KHiO, ikke deler min bekymring, overhodet.
Lover, forskrifter og retningslinjer om habilitet er en avgjørende bærebjelke i demokratiske og opplyste samfunn. Disse er viktige for samfunnets/folkets (eller «feltets») tillitt til at avgjørelser fattes uhildet og til beste for de interessene man er satt til å forvalte. Dette er enda viktigere når det er snakk om forvaltning og tildeling av store økonomiske midler stilt til disposisjon av offentligheten. Jo større midler, sett i relasjon til feltets «litenhet», sett i relasjon til maktfordelingsprinsipper – jo viktigere er spørsmålet om habilitet.
Regler om habilitet finnes bla i aksjeloven, selskapsloven, stiftelsesloven og forvaltningsloven. I spørsmål knyttet til om det foreligger habilitet er det på ingen måte kompetansen til vedkommende som er avgjørende, det er hva slags forhold/bånd (familiære, vennskapsmessige, økonomiske etc) som måtte eksistere mellom partene. I en diskusjon knyttet til slike forhold finnes det noen ufravikelige objektive sannheter: F eks at det eksisterer en ektepakt mellom to personer. Jeg skal ikke kjede scenekunst.nos lesere med hvorfor vi har slike regler og forskrifter. Det burde være elementært, og tilhøre dannelsesgrunnlaget til enhver som skal inneha posisjoner av betydning for en stor gruppe mennesker innenfor et «felt». I tillegg berører dette, helt sentralt, selvfølgelig spørsmålet om offentligheten (altså de som stiller midlene til disposisjon) kan ha tillit til at de involverte er habile og dermed fatter uhildete beslutninger. Slik jeg forstår professor i rettsvitenskap ved UIO, Eivind Smith, en av landets fremste eksperter på habilitetsregler, er nettopp spørsmålet om tillit til/i et system det helt avgjørende spørsmålet. Kan det foreligge sannsynlig tvil om habilitet – ja, da har man faktisk et habilitesproblem. Punktum. Om de det måtte gjelde evt selv ikke er enig i at de kan representere et habilitetsproblem – er saken 100% uvedkommende. Det er jo en relativt utbrett menneskelig oppfatning å mene at man til enhver tid selv er uhildet. Er man av en slik oppfatning bør man kanskje ikke sitte i mangeårige fremtredende maktposisjoner med bortimot ubegrenset makt?
Bjørneboes, og styrets, manglende evne til å ta inn over seg disse forholdene dokumenteres i Bjørneboes innlegg, og i de valg de tidligere har gjort. Mon tro hva eierne og de bevilgende myndigheter måtte mene om dette?
To avsluttende kommentarer:
Bjørneboe skriver at «styremedlemmene velges av en valgkomité bestående av tre medlemmer der én representant velges fra teatrets eier, Norsk danse- og teatersentrum og to medlemmer oppnevnes av styret». Dette høres for meg relativt pussig/forvirrende ut. Et sittende styre bidrar altså til å oppnevne det neste styret? Hvis ikke formuleringen bygger på en misforståelse mener jeg det finnes svært mange og gode grunner til å endre på disse vedtektene.
Jeg kan også forsikre Bjørneboe om at oligarker oppigjennom historien nok alltid har hevdet at de er helt spesielt gode på «dialog». Det er denne «dialogen» som «erstatter» alle de brysomme lover og regler, den «kultur», opplyste og demokratiske samfunn holder seg med.
alle kunstneriske stillinger skal og bør være åremål med mulighet til forlengelse 2-3 ganger, ikke mer, i billedkunsten er det nå mange kuratorer som får faste stillinger, det er helt feil, det gjør at institusjoner blir ensidige, det samme kunstsyn får dominere i 20-30 år framover og det lukkes for at andre, nyutdannede, yngre skal kunne få en jobb, noe må gjøres med dette, denne diskusjonen er viktig, et helt kunstfelt blir noen ganger styrt av en person og Norge er et så lite land at det mange ganger ikke finnes en motpart, en lignende institusjon som viser fram, står for et annet kunstsyn, derfor kan det nesten oppstå et diktatur
takk Suzanne Bjørneboe, mild sagt ble jeg rasende på denne uttalelsen:
“Som om dette ikke skulle være mer enn nok: På et annet viktig teater for «fri scenekunst» i Norge, Black Box teater i Oslo sitter mannens hustru som teatersjef med omtrent samme eneveldige fullmakter som ham selv.”
WTF… går det an i 2020 å uttales seg slik I Norge? I en tid hvor Scenekunst er nødt til å tenk igjen, utforme, utfordrer alle skjente strukturer… så kommer Kai Johnsen med en under belt attack til Anne-Cécile Sibué pga hennes ekteskap?
Hallooo!!!
Diskusjon (eller bedre sagt fra Sven Åge perspektiv) dialog, dialog, dialog …om makt fordeling eller langvarig makt posisjoner, enten det er kunst eller andre felter er legitim nok, det er trist å bevitne fra en professor i Scenekunst å falle så lavt: å ikke skille personen fra hennes ekteskap.
I kritikken av BIT Teatergarasjen og lengden på Sven Åge Birkelands ansettelse som teatersjef (35 år) trekker Kai Johnsen en parallell til teatersjefen ved Black Box teater og kaller situasjonen et oligarki.
Ved Black Box teater ansettes teatersjefen av styret. Styremedlemmene velges av en valgkomité bestående av tre medlemmer der én representant velges fra teatrets eier, Norsk danse- og teatersentrum og to medlemmer oppnevnes av styret. Anne-Cécile Sibué-Birkeland ble ansatt som teatersjef i 2016, i et fireårig åremål slik vedtektene tilsier. Etter forlengelse av åremålet sitter hun fram til 2022, i til sammen seks år.
Styret i Black Box teater reagerer på hvordan Kai Johnsen reduserer Sibué-Birkeland til «mannens hustru». Anne-Cécile Sibué Birkeland ble ansatt på bakgrunn av sine kvalifikasjoner og visjoner for teateret og styret lot dette veie tyngre enn hvilken posisjon hennes ektemann har. Teatrets ledelsesmodell gir utvilsomt teatersjefen stor makt, men framfor eneveldig vil vi snarere trekke fram dialog som et bærende prinsipp i arbeidet til teatersjefen og i samarbeidet med styret.
Styret i Black Box teater
jeg må vel si at jeg har forundret meg over det samme som Kai stiller spørsmålstegn ved her. Jeg er selv en del av det aktive og utvekslende miljøet som skjedde på begynnelsen av 80-tallet i Bergen både på teatervitenskap og kunstakademiet der. Jeg tror ikke det var en person da som var for evigvarende ansettelser i kunstmiljøene. Vi trodde på at åremålsstillinger var tingen.
Så viser det seg at universitetene opprettholder faste stillinger for noen få og er de verste på statistikker på vikariater osv. Noen kan stige i gradene der. Bli professor osv.
I kunstinstitusjonene ble det faktisk åremål. dette ser ut som også har vært det vanlige i Oslo, Trondhjem og delvis i Tromsø hvor de har etterhvert utvidet med en inkluderende sammensmeltning som heter Radart hvor andre kreative får plass til tross for at de første fortsatt er til stede.
jeg vet ikke om denne kjærligheten fra Sven Åges kjærlighet til Bergen gjør at han med sine kunnskaper ikke har villet bevege seg videre, men det forundrer meg at han ikke ser årene og dermed ikke ønsker å gi stafettpinnen videre til en ny ung generasjon. Selv vil han ha mange muligheter og burde få disse med sin kompetanse videre.