Vår ære/vår makt. DNS 2016 Foto: DNS

«Ytterst representativ for sin stand» (N. Grieg)

– Det er ikke jeg som påstår at Nordahl Grieg hadde Fredrik Odfjell i tankene sine ut over 1930-tallet, det er Nordahl Grieg selv, skriver Tore Vagn Lid i dette innlegget. BT arrangerer debatt om Vår ære/vår makt på Litteraturhuset i Bergen denne uken.

DEBATT+

I BT og sist i en sak i Dagbladet klamrer Johan Fredrik Odfjell seg til et siste, krampaktig poeng i sitt forsøk på å angripe, mistenkeliggjøre og sensurere forestillingen Vår ære/vår makt som nylig spilte på Den Nationale Scene i Bergen.

Odfjell hevder at han har fått gjennomslag for sin press-taktikk mot forestillingen, ved å gjenta sitt mantra om at DNS og teatersjef Agnete Haaland har valgt å ta bort ett enkelt bilde av en båt ved navn D/S «Ajax». Med andre ord ett av i alt flere hundre bilder, navn og datoer som flimrer forbi over de tre videoskjermene i de to timene denne forestillingen varer. Tenk det!

Merkelig nok flagger ikke Odfjell like tydelig sine opprinnelige forsøk på å – med trussel om søksmål – tvinge DNS til skriftlige dementier i programmet, og i tillegg sensurere forestillingen for alt som kunne knytte Fredrik Odfjell opp mot Nordahl Griegs stykke Vår ære og vår makt (1935)

Men rett skal være rett, det var minst én trykkfeil i forestillingens fotomaterial; D/S «Ajax» var ikke eid av rederiet Odfjell da den ble torpedert, slik det sto nederst på en fotoplansje – opplysninger vi hadde fått fra et gammelt arkiv. Nei, den var nemlig solgt videre til et annet rederi en stund før ulykken! Ikke uvanlig i en tid da båter og mannskap var spekulasjonsobjekter som kunne bytte eiere over natten.

Når det er sagt, finnes det faktisk to båter ved navn «Ajax» og som begge torpederes i 1917. Den ene, som reder Odfjell lykksalig nok selger videre, har flaks: ingen omkommer. Den andre, som går ned første juledag 1917, har ikke flaks: her drukner elleve mann.

Jeg ser absolutt ingen kunstnerisk grunn til ikke å skulle justere slike feil, og takker J.F. Odfjell for å bruke Dagbladet til å påpeke en av disse. I et så omfattende material som denne forestillingen bygger på, finnes det garantert flere tilsvarende feil og trykkfeil! Og jeg vil i så fall heller ikke se noen grunn til ikke også å rette opp disse. Fordi for meg handler ikke forestillingen Vår ære/vår makt om Odfjell, om én båt og om ett navn. Langt mer handler den om et fenomen: om grenseløs økonomisk spekulasjon på bekostning av menneskers liv og helse – den gang som nå.

Personlig mener jeg at DNS – heller enn å fjerne bildet av denne ene båten – burde korrigere denne plansjen, slik at historiene om de to båtene med navn «Ajax» kan inngå i forestillingen. Det har jeg også nå bedt om. Men jeg vil også benytte anledningen til å minne om hvilke andre – kanskje vel så gode – alternativ som her er mulig: Vi kan velge å ta ut bilde av «Ajax» og erstatte det med ett av skipene til brødrene Odfjell – seks i alt – som faktisk blir torpedert under første verdenskrig.

Vi kan også trekke en historisk parallell mellom 1916 og 1976 og heller ta inn et bilde av de defekte livbåtene fra Deep Sea Driller-havariet ved Fedje, hvor Odfjell Drilling (som ifølge egne nettsider..«kan skilte med maritime røtter som strekker seg tilbake til 1914«) satt med det fulle og hele ansvaret for en katastrofal prosess med et hult ekko fra verdenskrigens reder-råskap.

Eller vi kan bytte ut det ene bildet av «Ajax» med nok et bilde av en av de i alt 638 norske båtene – hvorav 167 Bergenskip – som gikk ned i denne skammens tid og tok 2100 sjøfolk med seg i døden.

Når vi til nå ikke har gjort det, er det fordi – for siste gang – at denne forestillingen nettopp ikke handler om rederiet Odfjell (etablert 1915). Enda mindre handler det om æresfølelsen til en etterkommer etter én blant mange av jobbetidens nøytralitets-spekulanter.

I den grad den handler om redere, er det altså som prisme inn mot et rovkapitalistisk fenomen; en asosial forretningslogikk som uheldigvis skulle bli vulgært tydelig blant rederne i Hansabyen i årene 1914-18, men som går som en understrøm herfra og til Deep Sea Driller-tragedien ved Fedje i 1976, via John Fredriksens rovdrift på sjøfolk i den persiske Golfen under Iran/Irak-krigen på 1980-tallet, og til de mange spekulasjonene og transaksjonene ved Middelhavet i dag.

Og til J.F. Odfjell: Det er ikke jeg som påstår at Nordahl Grieg hadde Fredrik Odfjell i tankene sine ut over 1930-tallet, det er Grieg selv. Fredrik Odfjell blir ikke bare en skyteskive, han blir selve blinken – «ytterst representativ for sin stand». I 1937 skriver Nordahl:

«Straks efter livbåten var halt ombord på «Venus» og sjøfolkene var berget over rekken, kom hyldestelegrammet fra Rederforbundet: Vi er stolte av dere. For noen tid siden hadde Rederforbundet anledning til å vise i gjerning sin hyldest overfor norske sjøfolk. Det var i Genève under drøftelsen av åtte timers dagen til sjøs og bemanningsskalaen. I mange år har våre sjøfolk kjempet for disse reformene som vil skape et menneskeverdigere liv til sjøs. Det norske rederforbund var representert ved selve presidenten, skibsreder Odfjell. Han utmerket sig ved å stemme blankt imot reformene.»

Og videre:

«Sist jul hadde herr Odfjell, som altså er ytterst representativ for sin stand, sin forfatterdebut med en bok om sjømannslivet. Bokens soleklare hensikt er å fortelle at til sjøs kreves ingen åtte timers dag, med unødvendige utgifter for rederne, da sjølivet er helt igjennom friskt og fornøielig. Boken har da også fått den hjerteligste tilslutning fra rederhold.

Herr Odfjell skriver: «Jeg tror at sjømannslivet er en av de minst farefulle leveveier et menneske kan velge. Selv er jeg jo et godt bevis på det. Jeg befinner mig i beste velgående.» Noen linjer senere: «Siden jeg sluttet på sjøen i begynnelsen av 1914 har det laget sig slik at også mitt liv på landjorden har budt på meget av interesse.» Bramfriere, mer hjertevinnende kan vel ikke en livssaga fortelles.

Leserne må gi Odfjell rett når han sier at han har meget å være takknemlig for. Det var unektelig et stort hell å forlate sjøen omkring dette tidspunkt, da sjølivet, efter sigende, blev ganske farlig, ja blodig, og det som følge derav blev forundt skibsrederne på land å opleve «meget av interesse».»

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER