Foto: Ingvild F. Melien/Norsk Kulturforum

Ytringsarena uten diskusjon?

Kunst er ytringer, en viktig del av en fri, offentlig og demokratisk samtale. Derfor er kunstytringer en del av Kulturytring Drammen, og Sløserikommisjonen av Traavik.info er invitert.

DEBATT+

Kulturytring Drammen er en ny kulturpolitisk ytringsarena som skal legge til rette for ytringer fra et bredt spekter av stemmer innad i demokratiet vårt, og for en rekke ulike ytringsformer. Programmet er lansert på www.kulturytring.no og oppdateres løpende. Vi presenterer et program som er mangfoldig i form av ytringsformer, temaer og perspektiver. Kunst og kultur er som ytringer beskyttet av artikkel 10 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen, og kunstytringer vil også være en sentral del av programmet på Kulturytring Drammen. Den 14. mai 2021, som del av visningen i Bergen på BIT Teatergarasjen, ble det offentliggjort at Sløserikommisjonen seksjon 2 – Viken er en del av programmet på Kulturytring Drammen.

Samme dag ble vår stemme etterlyst i flere innlegg på Facebook, og det kom beskyldninger om at vi har hemmeligholdt programmeringen av teaterforestillingen. Dette ønsker vi å tilbakevise, blant annet fordi vi reagerer på at redaktør i Scenekunst.no omtaler oss i sosiale medier som avvisende til deres henvendelser.

Vi fikk en henvendelse fra Scenekunst.no i januar med en oppfølgende henvendelse i februar, svært tidlig i vår programprosess. Vi var da i dialog med redaktøren og informerte om at vi ikke ville svare i mediene på spørsmål om verken Sløserikommisjonen eller andre deler av programmet, og dette var et premiss vi opplevde at redaktøren var enig i. Årsaken: at programmet ikke ennå var offentlig, ei heller ferdig. Som enhver programmerende instans forbeholdt vi oss retten til å ikke kommentere et program med rundt 80 programposter før det var sluppet. Vi har videre vært helt åpne om at vi programmerer forestillingen til samarbeidspartnere og til aktører i feltet som har kontaktet oss direkte med spørsmål om dette. Etter det første programslippet den 29. april, har vi ikke fått videre henvendelser fra Scenekunst.no. I samråd med Traavik.info har det vært planlagt at seksjon 2 Viken skulle bli offentliggjort under visningen i Bergen. Det gjenstår slipp av flere programposter, disse har vi heller ikke omtalt i mediene. Slik sett er ikke Sløserikommisjonen særbehandlet i vår programslipp-prosess.

Kulturytring Drammen er en felles offentlig arena for debatt og kulturpolitikk, vi søker å løfte dissens og uenighet til bordet for å synliggjøre og utvikle kultursektoren som politikkområde. Hva er vel mer egnet til det enn kunstneriske ytringer som i sitt vesen tematiserer politiske og kulturpolitiske problemstillinger? I tråd med vår ytringsplattform forhåndssensurerer vi ikke ytringer. Vårt mandat som ledere av Kulturytring Drammen er å tilrettelegge for en åpen ytringsarena. Målsettingen er et ytringsrom der så mange stemmer som mulig kommer til syne i debatten, og vi står helt og fullt inne for programmeringen av Sløserikommisjonen av Traavik.info.

Regjeringen trakk fram medieoffentligheten som en av de største utfordringene for feltets fremtidige politikk i stortingsmeldingen: Kulturens kraft. Kulturpolitikk for fremtiden fra 2018. En debatt som kun foregår i lukkede subkulturer, gir grobunn for populisme, for lettvint retorikk, blir til en diskusjon som ikke synliggjør det komplekse, og en slik debatt er en fare for kulturpolitikken.Nettopp derfor må vi ha en offensiv offentlig kulturpolitikk som skal bidra til å sikre ytringsfriheten i Norge, og videre sørge for muligheten til å ytre seg gjennom kunst og kulturelle aktiviteter.

Vår motivasjon for å invitere Sløserikommisjonen til Kulturytring, foruten at Traavik.info er et Kulturrådsfinansiert og anerkjent kunstnerskap, er nettopp den økende populismen som vi ser i samfunnet i dag. I kombinasjon med den nye medieoffentligheten legger denne populistiske retorikken grobunn for både hets og trakassering av kunstnere, så vel som andre offentlige personer. I dette debattklimaet er det også rom for ubegrunnede påstander om samtidskunst som noe som er øremerket eliten, noe folket verken har bruk for, eller ønsker seg. Populisme er et økende problem i Norge, på begge sider av det politiske spekteret. Et skille og motsetningsforhold mellom det som oppfattes som folket, og det som oppfattes som eliten, forsterkes og bygges opp under av argumenter med lite kunnskapsmessig tyngde. I et slikt debattklima er det lett å legge det ukjente, det man ikke skjønner, på huggestabben.

Årsaken til at retorikken fungerer og at agnet slukes er like fullt noe kulturlivet bør og må ta på største alvor. Det er en grunn til at folket og kultureliten kolliderer og at spissede poenger på samtidskunstens bekostning ofte går rett hjem hos mange. Selv om den offentlige støtten til kunsten har høy legitimitet i alle ledende parti og slik sett også i befolkningen, så er det et faktum at en stor del av befolkningen aldri oppsøker kunst- og kulturopplevelser og heller ikke ser dette som en naturlig del av livet. Og dette må vi ta inn over oss: Samtidskunst som har gått i bresjen for å provosere og for å røske opp i det oppleste og vedtatte både innenfor kunsten og samfunnet, kan virke fremmedgjørende dersom man ikke har fått forutsetninger for å oppleve den. En grunnmur i den norske kulturpolitikken har vært målsettingen om at kunst og kultur skal være for hele befolkningen. Siden syttitallet har kulturpolitikken også hvilt på en klar forståelse av at de smalere uttrykkene er vesentlige for utviklingen og innovasjon på kulturfeltet. Men med den mer spissede og populistisk anlagte debatten vi har nå, forsvinner denne felles forståelsen om at bredt og smalt henger sammen. Derfor er det viktig å diskutere den kulturpolitiske dimensjonen rundt Sløseriombudsmannen, det er viktig å bygge argumenter for kulturpolitikken. Men å ta denne kulturdebatten uten en av dens sterkeste motstemmer involvert, ville virket mot sin hensikt. Det er gjennom diskusjon og meningsbryting at politikk skapes.

Sløserikommisjonens grunnidé er enkel: Gjennom kunst skal man møte mennesker som ikke liker kunst. Diskusjonen om hva kunst egentlig er, dens vesen, er en kjent gjenganger i Traavik.info sitt kunstneriske univers. Vi opplever det fra kunstnerens side som et reelt ønske å begi seg ut på en kunstnerisk utforsking med samtidskunsten som verktøy, i møte med mennesker som lar seg rive med av den retorikken som føres via for eksempel Sløseriombudsmannens side. Og det er nettopp gjennom en slik utforskning og slike møter at et uenighetsfelleskap kan oppstå, et ytringsrom hvor vi tror at den polariserte debatten kan vise seg fra flere sider. Prosjektet går blant annet ut på at Sløseriombudsmannen og Traavik.info, om enn bare for en stakket stund, utveksler kontroll over hverandres narrativer og utsetter seg for hverandres verdensbilder.

Populisme som tematikk er det ikke bare Sløserikommisjonen som skal belyse på Kulturytring Drammen: Vi har satt opp en rekke debatter som både skal diskutere medieoffentligheten som demokratisk problem, populismen i kulturpolitikken og ikke minst dagens kulturjournalistikk – og vi legger opp til en kunnskapsbasert debatt med og for politikere for å styrke og utvikle kulturpolitikken nettopp på disse områdene.

Kulturytring Drammen har utarbeidet en ytringsplattform som formulerer retningslinjer og beskriver forståelsen Kulturytring Drammen har av ytringsfriheten i henhold til norsk og internasjonalt lovverk. Kulturytring Drammen forhåndssensurerer derfor ikke ytringer. Som programmerer av alle former for ytringer er det viktig å forholde seg til armlengdes avstand-prinsippet. Skal ytringsfriheten opprettholdes og styrkes, kan ikke en arrangør tøyle og stramme inn, så fremt ytringene forholder seg til gjeldende lovverk. Vi tar sterk avstand fra hets og trakassering, og alle som deltar på Kulturytring Drammen skal møte hverandre med åpenhet og vise hverandre gjensidig respekt for hverandres ytringer.

KOMMENTAR
  • Magnus Vanebo :

    Interessant svar, Knutsen.

    Vi ønsker altså begge at kunsten skal ha så frie tøyler som mulig, og det er fint.

    Det er helt greit at du ikke liker stykket, det skal ikke jeg legge meg bort i. Jeg mener imidlertid det går en grense mellom kritikk av faglig håndverk og en moralsk kritikk på at Traavik og SK angivelig skaper en “mobbekultur”. Her er det mange aktører som åpenbart er helt uenige om hva “dialog” og “hets” er. Hvis vi skal bruke de mest intolerantes idé om hva som skal tolereres vil man stadig spise mer og mer av den kunstneriske ytringsfriheten i moralismens navn.

    Med dette kan man bruke moralisme som “argument” for å hindre kunstneriske uttrykk. Men det er jo dessverre ikke et argument i seg selv. Senest i dag kommer det nok en påstand på scenekunst om at traavik “er” eller jobber “for” sløseriombudsmannen som en slags forfatter, men hvor er bevisene? Hvor er bevisene for Traaviks renskårede “ondskap”? .

    Dette virker temmelig svart/hvitt. Jeg tror ikke saken er så enkel, men jeg tror nettopp en enkel tilnærming skader saken, og i ytterste konsekvens kunstens og kunstnerens evne til å virke.

    Det vi i hvert fall har til felles oppi dette er at alle lurer på hva kulturrådet driver med. Uavhengig om man mener at KR skal være en støttekontakt eller en slags god of the gaps, har de agert grunnleggende prinsippløst og inkonsekvent på en måte som har gjort det vanskeligere å drive med kunst for alle involverte parter.

    Selv om mange har forskjellige forståelser av hvorfor dette er feil, er vi i hvert fall enige om at det er feil. Det er, om ikke annet, en slags mager begynnelse på en samtale som blir viktig for kunsten framover.

  • Martin Knutsen :

    Interessant salve, Vanebo, men uhyre få argumenter. Du skriver:

    “Knutsen snakker om fordummende diskurser all den tid han og Johnsen m. flere, konsekvent har overdramatisert, vranglest, feiltolket og “argumentert” med helt elementære logiske tankefeil.”

    Helt uten å påpeke hvilke tankefeil som blir begått. Videre insiuerer du at jeg ikke liker Traavik, en kunstner jeg egentlig alltid har hatt sansen for. Helt uten å komme med noen eksempler på det, kun antagelser. Jeg synest for the record at Traaviks samarbeid med krigsmuseet var intelligent og bra, og det er nettop derfor jeg har blitt så skuffet over nivået på dette prosjektet.

    “Det er en uredelig og intellektuelt lat debattstrategi som ødelegger grunnlaget for samtale.
    At du og flere imidlertid skal sitte på en høy hest og med pekefingre diktere hvilken kunst som er moralsk “innenfor” eller ikke – *det* er fordummende det.”

    Igjen, du ekstrapolerer argumenter helt vilt. Noe av det som har sjokkert meg med Traaviks prosjekt er nettop den manglende viljen til samtale, om man forsøkte å engasjere ham under hans pseudonym Mike Tango på sosiale medier var det som å snakke med et nett-troll. Hele forestillingen er jo også lagt opp som kabaretnummer, der Mimir aller nådigst får fremføre en liten apell som drukner i resten. Jeg likte det ganske enkelt ikke, ikke (bare) av moralske grunner men fordi det var elendig scenekunst, usammenhengende og barnslig.

    “For hva er problemet med at Traavik lager kunst hvis han ikke lager noe som bryter loven?
    Nettopp: ingenting utover at du dessverre ikke liker det.”

    Noen av oss vil vel legge til at å henge ut tredjepersoner slik at de blir utsatt for hets kanskje er den sentrale etiske problemstillingen her, og grunnen til at vi gidder å diskutere en ellers elendig forestilling. For det er problemet, elve kjernen i diskursen: Er uthenging og mobbing av kolleger via populistiske kanaler som Facebook og andre sosiale medier helt greit? Bør det problematiseres når statstøttede kunstnere stjeler andres verk med den hensikt å rette hat mot dem?

    ““Pølsefest for hvite over 40 som ikke liker kvinner” ispedd trumpklisjéer og indignasjon er “voksen diskurs”? Ja vel.”

    Nei, det er ikke det, å føre en voksen diskurs med Traavik ga jeg opp for et år siden. Jeg er heldigvis i den posisjon at jeg ikke lenger forholder meg til kunst-Norge i særlig grad og kan si det jeg mener. Når Traavik lar sine figurer kalle andre etablerte kvinnelige kunstnere for narkomane, og sammenligner den frie kunstscenen med Hitler føler jeg at øyeblikket for å ta forestillingen som et alvorlig verk har passert for lengst.

    “Det kalles faktisk “fri scenekunst” av en grunn.
    Sånne “voksne diskurser” ødelegger dette, og det er deres rett, men heldigvis er det flere enn meg som er opptatt av at kunsten skal få virke i et så stort og uanstrengt rom som mulig.”

    Her er vi enige, med ett viktig unntak: Jeg vil på det sterkeste hevde at kunsten også må finne seg i å bli “anstrengt”. Om man bnytter scenerommet til å mobbe andre får man forvente at andre blir sinte.

    “I hvert fall når denne anstrengelsen representeres av en svært illiberal del av scenekunstfeltet som har grunnleggende problemer med å forstå at kunstnerisk ytringsfrihet også innbefatter uttrykk som ikke blir likt av alle.”

    Igjen, denne tileggingen av motiver som nesten blir komisk. Jeg hadde gleden av å kurere Pain Solution på Kunstnernes hus i 2003, da vi fikk frem den gloriøse overskriften “Sydde seg fast, kalte det kunst” på forsiden av VG. Om Traavik hadde jaktet på kulturtopper, eller på ensembler og byråkrater hadde jeg applaudert, da det definitivt finnes masse å ta opp rundt søknadstildelinger i Norge. Men når han konsekvent går etter enkeltkunstnere uten særlig sikkerhetsnett og avfeier den hetsen som han vet han er med på å skape som noe folk bare må tåle, da er det på tide å si ifra om at en etisk grense har blitt passert. Det blir bare for dumt å prøve å passe denne kritikken inn i noen form for “scenenekt” diskurs, all den tid selve hovedpoenget er at den sentrale aktøren har som hovedgrep å skape en mobbekultur mot enkeltutøvere.

  • Kai Johnsen :

    Da kan det, etter man har ventet om lag én uke, konstateres at, nei, Kulturytring Drammen vil ikke ha ytringsarena med diskusjon. De foretrekker en ytringsarena uten diskusjon. Det har her under bla vært reist noen faglige begrunnede spørsmål knyttet til hvordan Kulturytring Drammen har vurdert, i praksis, bla det faktum at Traavik selv skriver tekster for Sløseriombudsmannen på en Facebookside (som kanskje er det tydeligste eksemplet i vårt land de siste 10 årene på et arnested for trakassering av scenekunstnere). Men det vil man altså ikke diskutere, debattere eller imøtekomme. Det samme gjelder ift andre vektige spørsmål som har blitt reist. Da kan man virkelig lure. Representerer Kulturytring Drammen et slags synspunkt om at ytringsfrihet og saklig offentlig debatt er noe som kun foregår når de selv modererer det, i tett samarbeid med folk som arbeider aktivt med å trakassere scenekunstnere?

  • magnus vanebo :

    Knutsen snakker om fordummende diskurser all den tid han og Johnsen m. flere, konsekvent har overdramatisert, vranglest, feiltolket og “argumentert” med helt elementære logiske tankefeil.
    Bare fordi dere ikke liker Traavik som person eller Traaviks kunst, er ikke dette i seg selv et argument for at Traavik ikke skal lage den kunsten dere misiker så sterkt.

    Det er en uredelig og intellektuelt lat debattstrategi som ødelegger grunnlaget for samtale.
    At du og flere imidlertid skal sitte på en høy hest og med pekefingre diktere hvilken kunst som er moralsk “innenfor” eller ikke – *det* er fordummende det.
    For hva er problemet med at Traavik lager kunst hvis han ikke lager noe som bryter loven?
    Nettopp: ingenting utover at du dessverre ikke liker det. Dere minner altså, ironisk nok, mye om de dere er så forferdelig redde for: sinte, usaklige folk i kommentarfeltene som er mer opptatt av narrativ enn av sannhet og prinsipper (på den frie kunstens bekostning).

    “Pølsefest for hvite over 40 som ikke liker kvinner” ispedd trumpklisjéer og indignasjon er “voksen diskurs”? Ja vel.

    Det kalles faktisk “fri scenekunst” av en grunn.
    Sånne “voksne diskurser” ødelegger dette, og det er deres rett, men heldigvis er det flere enn meg som er opptatt av at kunsten skal få virke i et så stort og uanstrengt rom som mulig.

    I hvert fall når denne anstrengelsen representeres av en svært illiberal del av scenekunstfeltet som har grunnleggende problemer med å forstå at kunstnerisk ytringsfrihet også innbefatter uttrykk som ikke blir likt av alle.

    Mimir demonstrerte godt og prinsipielt hvordan man kan møte mennesker og ideologier man er uenig med i en kontekst som feks sløserikommisjonen, eller i spaltene for den saks skyld. Det er en innstilling enkelte hysterikere burde lære av. At han skal bli kalt masse stygge ting og presses for sin deltakelse i SK, bare fordi han er mer prinsippfast enn enkelte, er barnslig.

    “Frie” scenekunstnere som bruker scenenekt, guilt by association, tankefeil og gruppepress for å stoppe fri scenekunst de ikke liker er like latterlig som det er skadelig. Litt av en gjeng.

  • Martin Knutsen :

    Magnus Vanebo:,du illustrerer på en fin måte hva som er feil med Traaviks retorikk: “Om det ikke er luovlig er det greit”.Mange av oss som foretrekker en skikkelig voksen diskurs vil påpeke at man kan fint være både smakløs og slem selv om man holder seg (såvidt) innenfor loven. Dette er hele poenget med edgelording, som har blitt et performativt begrep de siste 10 årene. Hvorfor man velger å støtte denne fordummingen av diskursen er og forblir en gåte for meg.

  • Martin Knutsen :

    Det er fascinerende at ingen forsvarer forestillingen her, må jeg si. Er det fordi de involverte ved BiT og Kulkturrådet kanskje har fått kalde føtter? Jeg er en av dem som har mer eller mindre sluttet å søke penger, så jeg har råd til å stille spørsmålet. (Det har ikke de fleste utøvende kunstnere, der er nettverket for strengt, fornærmer du noen fornærmer du alle.)

    La meg utdype: Dette er også en del av diskursen: kameratnettverket i den norske for det meste hvite middelalderflokken. Det har avgreininger til dekolonialiseringsdebatten i akademia og på KHiO, det har samfunnsrøtter, og det har uhyre mye med arbeidsforhold til unge kommende opp mot gamle etbalerte nettverk å si. Jeg har akkurat lest William Gibsons Bigend-trilogi, som handler om å dyrke frem latente talenter, og jeg må si at den behandlingen protester fra unge får av oss voksne her til lands er under enhver kritikk. Den spesifike saksproblematikken setter et mønster for tillit, osv. Som WIlliam Burroughs ville ha sagt det, the Word is the Message, and the Message is Negative.

  • magnus vanebo :

    Det er stadig interessant hvordan enkelte aktivister og stemmer som langt på vei prøver å ødelegge premissene for fri kunst både bruker løgn, spekulasjon og fordreining av virkeligheten for å stoppe et kunstverk de ikke liker. Akkurat som de anklager Sløseriombudsmannen for å gjøre mot deres egne. Hykleri kaller man sånt!

    Men vi får vel bare ta Olsen, Johnsen og Knutsen sine ubegrunnede påstander om både tyveri og brudd på åndsverksloven, de ubegrunnede påstandene om at Traavik *er* Sløseriombudsmannen (haha) og sedvanlige guilt by association og trump-floskler for god fisk? Eller ikke.

    Hvis Traavik bokstavelig talt stjeler, misbruker og hetser i tillegg til å trakassere hele kunstfeltet som den “ekte” Sløseriombudsmannen er det jo bare å anmelde? Å gjøre noe som helst annet enn å bare sitte å syte over sitt smuldrende hegemoni mens man roper på læreren?
    Har loven blitt brutt kan vi faktisk sette en presedens og lære noe – Traavik tar nok gladelig den straffen han eventuelt måtte få. Her er alle enige.

    Samtidig klarer scenekunst-redaktøren og kulturrådet fortsatt ikke å svare på noen av de gode spørsmålene som har blitt stilt i kjølvannet av denne farsen. Istedenfor gjemmer man seg bak en helt selektiv forståelse av hets som bare gjelder noen få utvalgte. Hykleri kaller man sånt!

    Mener man i fullt alvor at kulturrådet faktisk støtter en rasistisk, høyreekstrem, ultraliberalistisk, trakasserende, hetsende og ødeleggende kunstner med fellesskapets penger håper jeg at vi alle kan oppfordre dem til å forklare seg grundig og ordentlig. Hva med et sekstimersseminar til?

    Ellers vil jeg berømme Kulturytring Drammen for ikke å bukke under for presset, samt deres evne til å agere prinsipielt i kunstens interesse. Kunstfeltet er helt avhengig av aktører som holder hodet kaldt.
    Vi sees 22.!

    Vennlig hilsen,
    Magnus

  • Inger-Reidun Olsen :

    Altså jeg støtter poengene under (ikke over). Trodde kommentaren min ble lagt under de andre kommentarene.

  • Inger -Reidun Olsen :

    Jeg støtter de andre poengene over her.
    I tillegg lurer jeg på hvordan dere i Kulturytring Drammen forholder dere til brudd på åndsverksloven? Hvordan kan dere stille dere bak en kunstner som stjeler materiale fra andres kunstverk uten samtykke, og bruker dette for å promotere sitt eget verk og som materiale i forestillingen? Dette er ikke greit når det ikke er gitt tillatelse til å bruke dette materialet fra opphavspersonen.

  • Kai Johnsen :

    Og det gjør ikke den minste forskjell, Kulturytring Drammen, at det viser seg at det er Traavik selv som skriver tekstene til Sløseriombudsmannen? Finnes det så mye som ett godt argument for at dette da dreier seg om ytringsfrihet i offentligheten? Tungt kulturrådsstøttet scenekunst som bak tilslørte ultraliberalistiske portaler selv bidrar med og til populistisk sjikane av andre ytringer? Ytringsrom? Tror dere må lengre enn til Drammen med den der.

  • Martin Knutsen :

    Etter å ha sett forestillingen via livestream i går, kan jeg bare sette store spørsmålstegn ved denne vurderingen. Oppsetningen fremsto som en serie innslag helt uten noen rød tråd eller noen spørsmålstillinger, aktørene virket til tider direkte forvirrede og ingen politiske spørsmål ble reist og diskutert. Det eneste politiske poenget (utenom at “eliten” er å sammenligne med Hitler og Morten Traavik er den røde hær) var at kunstnere må tåle trakassering om de skal utøve kunst i det åpne samfunnet, også fra kolleger. Med et utelukkende mannlig “ensemble” tok man seg tid til å la en maskert person henge ut tre navngitte unge kvinnelige dansekunstnere, uten på noen måte å analysere eller gå inn på deres virksomhet. Det hele fremsto som en forvirret serie innslag fra kommentarfeltet, og de eneste to interessante performancene ble avspist med tre minutters tid hver mens Julian Blaues forvirrede tekst om at penger ikke finnes varte i noe som syntes å være 800 timer. Man fikk også skviset inn en figurativ maler som mente kunsten MÅ være underlagt dygdsetikken av en eller annen grunn, men dette ble aldri kommentert eller problematisert av de andre utøverne.

    Jeg har sett en del dårlige performancer og forvirrede utspill i min tid, men dette var nesten fascinerende elendig, i tilegg til å være ondsinnet. Om noe kan man med godvilje se på forestillingen som et monument over forfallet i den offentlige dialog under Trump-perioden. Men strengt tatt var det en pølsefest for hvite menn over 40 som ikke liker kvinner.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER