Ytringer og hemmelighold

Som troll av eske poppet Hege Knarvik Sande nylig opp som påtroppende direktør for Danse- og teatersentrum (DTS), og kort tid etter som arrangør for et prosjekt som har lagt seg ut med store deler av det feltet hun skal representere i sin nye jobb. Hva skjedde? La oss gå litt tilbake i tid.

– Det gjelder å se faresignalene, sa generalsekretær Hege Knarvik Sande i Norsk Kulturforum til meg i et intervju jeg gjorde med henne og NTO-direktør Morten Gjelten her på Scenekunst.no i mars i fjor. Intervjuet ble gjort i kjølvannet av den såkalte Fri kunst-uka som nettopp var blitt avviklet og hvor begge er medlemmer av arbeidsutvalget. (Ifølge nye opplysninger fra SafeMuse, er ikke Sande lengre medlem av utvalget. Red.anm.)Faresignalene hun snakket om var «legalisert mobbing av kunstnere» slik det kom til uttrykk blant annet i pressens manglende evne til å se gjennom politikeres lemfeldige bruk av kilder, eksempelvis Sløseriombudsmannens Youtube-snutter av Vegard Vinge som spruter maling ut av rompa.

Fri Kunst, dannet i 2020, er i utgangspunktet en markering i solidaritet med truede og forfulgte kunstnere internasjonalt, men som raskt også kom til å involvere norske forhold: «Når vi nå opplever at kunstnere i Norge blir truet og hetset på grunn av sitt virke som kunstnere kan vi ikke sitte stille. Vi ønsker ikke å gi en plattform til stemmer som bruker sin makt til å begrense kunstneres frihet og som gjør det vanskeligere å være kunstner», står det på aksjonens nettside.

Kulturytring Drammen Mot slutten av intervjuet etterlyste Gjelten noe mer enn en årlig Fri kunst-uke, et «syttende-mai-aktig event, hvor man vifter med flagget og roper hurra en gang i året». Han framholdt at vi «må trene oss opp daglig» og «etablere arenaer for samtaler, utveksling av erfaringer og konkret samarbeid», som setter oss i stand til «å gjenkjenne et angrep på den kunstneriske friheten når vi ser det». Gjeltens etterlysning ga Knarvik Sande anledning til å slippe nyheten om at Norsk Kulturforum allerede var «i startfasen av å etablere en arena som den Morten etterlyser».

Mange hadde savnet et sånt initiativ, og på sommeren i fjor ble arenaen offentliggjort under navnet Kulturytring Drammen. For meg var det derfor en selvfølge å ta initiativ til en journalistisk oppfølging, noe jeg fikk klarsignal til fra redaktør Julie Rongved Amundsen. Men å stable et så stort prosjekt på beina tar tid, derfor ventet jeg til januar i år med å ta kontakt med Knarvik Sande for å få en statusoppdatering. Hvordan gikk det? Hva la hun i begrepet kulturytring? Hva skal foregå der? Jeg planla også et par spørsmål av potensielt mer kritisk art som: Hvorfor, av alle steder, Drammen? Og ikke minst: Hva er tanken bak å invitere Sløserikommisjonen? Vel vitende om at sistnevnte var et kontroversielt, men fra et journalistisk perspektiv helt nødvendig, og sant å si uunngåelig, spørsmål.

I innlegget Ytringsarena uten diskusjon? viser Knarvik Sande og Tor Reinsnes Moen til blant annet denne intervju-henvendelsen, uten å nevne mitt navn, og at de informerte redaktøren om at de «ikke ville svare i mediene på spørsmål om verken Sløserikommisjonen eller andre deler av programmet». De føyer til at de «reagerer på at redaktør i Scenekunst.no omtaler oss i sosiale medier som avvisende til deres henvendelser». Disse påstandene gjør at jeg synes det kan være av interesse å fortelle hva som faktisk skjedde i løpet av kommunikasjonen direkte mellom Hege Knarvik Sande og meg.

Markant stemningsskifte Skype-samtalen sklei fint og rolig av gårde – helt til vi kom til Sløserikommisjonen. Da inntrådte et markant stemningsskifte, og hun spurte brått om hvor jeg hadde fått vite om at det var et aktuelt programinnslag. Jeg svarte som sant var at det ligger åpent ute på Kulturrådets nettsider, hvor det framkom at søknaden om støtte til denne programmeringen var avslått. Knarvik Sande konkluderte øyeblikkelig med at jeg hadde holdt henne for narr – noe jeg med rette benektet. Jeg ville ikke ha gjort jobben min som journalist om jeg ikke tok opp et spørsmål som hadde avfødt så mye debatt og følelser i scenekunstfeltet i løpet av det siste året. En debatt som sentrerte rundt spørsmål som ifølge Knarvik Sande selv var en del av motivasjonen for etableringen av Kulturytring Drammen: «Legalisert mobbing av kunstnere». Men hun sa da at dersom jeg skulle skrive om det ville hun ikke stå fram i noe intervju. Hun var sikker på at jeg hadde en underliggende agenda og påsto at min egentlige intensjon var «å lage oppvigleri», ikke å få vite mer om ytringsarenaen i Drammen. Hun hadde nemlig registrert at jeg tidligere hadde markert meg i debatt med Morten Traavik. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å forsikre henne om mine journalistisk baserte hensikter og at hun, i tråd med god presseskikk, naturligvis ville få sine uttalelser sendt til godkjenning, hvorpå vi avsluttet. Jeg er ganske riktig en politisk engasjert person, men jeg er også en erfaren journalist og tilstreber ryddighet og ærlighet i min håndtering av disse rollene. Men så kom det en melding fra henne litt seinere hvor hun bekreftet at hun trakk seg med bakgrunn i at hun ikke syntes jeg hadde vært ærlig med henne om premissene i intervjuet. Hun anklaget meg til og med for å ha brutt god presseskikk.

Dette anså jeg for å være en rar beskyldning fra en forvalter av den frie ytring. Jeg skulle tro det var i hennes interesse å nå ut med dette initiativet som det hadde vært forventninger til. Jeg skjønte at spørsmålet jeg stilte kunne oppleves vanskelig og kontroversielt, men jeg ville tro at hun som organisasjonsmenneske og representant for et initiativ som skal fremme den frie ytring ville være godt i stand til å takle en sånn utfordring og stå for det. Men jeg og Scenekunst.no respekterte hennes holdning og gjorde ikke noe mer ut av det. På tidspunktet da intervjuet ble avbrutt var det uklart for meg hvorvidt det fortsatt var aktuelt å inkludere Sløserikommisjonen i arrangementet.

Misforståelse Men så viste det seg at Kulturytring Drammen, på tross av Kulturrådets avslag, likevel fant penger til forestillingen. Spørsmålet er da hvordan de har utnyttet den muligheten. Det hersker en utbredt misforståelse om at kritikerne av Sløserikommisjonen prøver å hindre at den overhodet blir satt opp. Jeg vet ikke om noen, inkludert meg selv, som går inn for det. Spørsmålet er heller hvordan de som programmerer prosjektet håndterer det underveis, hvordan de møter bekymringene og kritikken i feltet, historiene om trakassering og ikke minst prosjektleder og regissør Morten Traaviks måte å jobbe på. Mange opplever den mer som preget av konfrontasjon, sarkasme og uærlighet, ikke ulikt ytre høyre-retorikken i sosiale medier, enn av den dialogen han selv hevder er målet og middelet.

I stedet for å forholde seg åpent og dynamisk til alt dette valgte altså Kulturytring Drammen på snedig, strategisk vis å vente til premieredagen 14. mai i Bergen, over to uker etter sitt eget programslipp, med å trekke Sløserikommisjonen opp av hatten. Det må av flere grunner være lov å stille spørsmål ved denne strategien. Ikke minst på bakgrunn av at det dreier seg om et prosjekt som i minst to år har befunnet seg i tett kompaniskap med en inntil nylig anonym Facebookside som har gjort det til sin spesialitet å henge ut enkeltkunstnere og dermed lagt til rette for gjentatte trakasseringer og trusler mot dem over flere år. En av dem er dansekunstneren Mia Habib som så seint som på premieredagen enda en gang ble hengt ut i forestillingens promomateriale. Dette til tross for at hun gjentatte ganger både har avvist Morten Traaviks invitasjoner til å være med og har bedt om å slippe at materiale som omhandler henne blir brukt. Et spørsmål på Facebook til Knarvik Sande fra Habib om hvorvidt hun synes dette er greit har den påtroppende DTS-direktøren valgt å ikke svare på, verken der eller her. I programmeringen av et prosjekt som i praksis har pågått i to år og som mange mener har legitimert mobbing av kunstnere har hun, i stedet for å involvere seg i samtalen og inngå i en dialog med disse kunstnerne, valgt taushet. Da må det være på sin plass å spørre om hvor det ble av den åpenheten og frie ytringen som Kulturytring Drammen smykker seg med, også i lys av at BIT Teatergarasjen hele veien har vært åpen om sin programmering og coproduksjon av prosjektet. Kulturytring Drammen har dermed i praksis skjult seg bak BIT Teatergarasjen og latt dem aleine ta all kritikk som har kommet.

Lukkede subkulturer «En debatt som kun foregår i lukkede subkulturer, gir grobunn for populisme», skriver Knarvik Sande og Reinsnes Moen. Det er mulig de har rett i det, men hva skal man da si at det Kulturytring Drammen her har drevet med bak lukkede dører gir grobunn for? Mot slutten av innlegget fastslår de med konsensuell patos at «å ta denne kulturdebatten uten en av dens sterkeste motstemmer involvert, ville virket mot sin hensikt. Det er gjennom diskusjon og meningsbryting at politikk skapes». Dette er det umulig å være uenig i, men det hjelper så lite. Til det er det alt for mange uavklarte premisser og flittig bruk av et diffust populismebegrep som helt utelater grunnleggende innsikter om makt, og som glatt kjøper premisset om at hedgefondforvalter og «sløseriombudsmann» Are Søberg er legemliggjøringen av den tause, maktesløse majoritet som «ikke liker kunst». Hvor ble det av den innsikten som lå i Hege Knarvik Sandes advarsel i mitt første intervju med henne om «å se faresignalene», om «legalisert mobbing av kunstnere»? Knarvik Sande er medlem av arbeidsutvalget i Fri kunst. Hva skjedde med refleksjonen som erklæringen om «ikke å gi en plattform til stemmer som bruker sin makt til å begrense kunstneres frihet og som gjør det vanskeligere å være kunstner» inviterer til?

Mens alt dette har pågått har hun altså søkt på, vært i samtaler om og til slutt fått en stilling i en organisasjon som skal kjempe for interessene til de som er blitt hengt ut i et prosjekt som hun samtidig har jobbet for å sette opp.