S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Chris Erichsen – 21. desember 2016

– Why can't theatre be more like a band?

Fra Oslo Nye Teaters musikalske lesning av “Det enkleste er pistol”, 2016


Publisert
21. desember 2016
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kommentar Teater

Dramatikkens hus Blåmandag Baktruppen (7/11) Tramteatret (14/11)

Konseptet Blåmandag på Dramatikkens hus setter fokus på utvalgte scenetekster som alle er resultater av kollektive skriveprosesser. Forhåndsomtalen inviterer til en kollektiv kveld med presentasjon, diskusjon og lesninger. Serien er støttet av Fond for utøvende kunstnere, Fritt Ord og Oslo Nye Teater.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/why-cant-theatre-be-more-like-a-band/
Facebook

Er kollektivt utviklede tekster like forskjellige som kollektivene de kommer fra? Chris Erichsen har vært på to utgaver av Dramatikkens hus´ arrangementsserie om kollektivt skrevne teaterforestillinger – og savner mer analyse og refleksjon.

«Why can’t theatre be more like a band?» Det var Robin Arthur fra årets Ibsenprisvinnere, det 32 år gamle engelske kompaniet Forced Entertainment, som stilte spørsmålet under stormøtet ”Visjoner i norsk teater” på Kunsthøgskolen i Oslo i 2011, da Fjerdeklasses produksjoner, de unge avgangselevene ved Teaterhøgskolen, plasserte norsk teater på anklagebenken. [Et seminar på teaterfestivalen Meteor i Bergen i 2005 het “Visjoner for norsk teater”, red. anm.]

I høst er to nedlagte norske teaterkompanier blitt dratt fram i lyset på Dramatikkens hus, i en arrangementsserie kalt Blåmandag, hvor oppmerksomheten har vært rettet mot scenetekster som er resultat av kollektive skriveprosesser.

Begge disse gruppene har sammenliknet seg selv med et band. Begge hadde også navngitte bandkonstruksjoner på repertoaret; Tramteatret med Pelle Parafins Bøljeband og Baktruppen med Baktrüppen Light Metal Band. Baktruppens Jørgen Knudsen har sågar selv bakgrunn fra det legendariske bergensbandet Alle Tiders Duster, som i høst hadde en engangs gjenforeningskonsert.

Hvem eier sceneteksten? Ett utgangspunkt for Blåmandag-arrangementsrekken er spørsmålet ”Hvem eier sceneteksten?” som regissør og KHIO-professor Kai Johnsen stilte i et foredrag på Dramatikkens hus i vår og som han utdypet i et intervju med undertegnede her på scenekunst i sommer. Her reflekterer Johnsen bl.a. over det paradoksale ved synet på dramatikeren som det store enkeltstående geniet innenfor en i sin essens kollektiv kunstart og i en tid der tekstens opphav og betydning i større og større grad er i spill: ”I dagens teater åpnes det et rom hvor teksten ikke eies av noen. Ikke av dramatikeren, ikke av kollektivet, ikke av teatergruppa. Den eies av noe jeg kaller et ‘større vi’”, sa Johnsen. Litt som den udødelige strofen ”We learned more from a three minute record than we ever learned in school”, som bandboss nr én Bruce Springsteen sang på 80-tallet.

At Dramatikkens hus ga Fjerdeklasses produksjoner, ”bandet” fra avgangskullet ved Teaterhøgskolen i 2011, i oppgave å gjentolke Tramteatrets og Baktruppens tekster – moderne, kollektive ­klassikere – var vel dermed på sin plass. Klassen har, som lovet, holdt det gående siden 2011 og viser at de fortsatt har det integrerte samspillet fra studiedagene i blodet.

Tramteateret. Foto: Bodil Maal

Ingenting likner Det kan kanskje synes far fetched å putte to så forskjellige kompanier som Baktruppen og Tramteatret i samme tematiske sekk. Og det er absolutt ingenting som likner, bortsett fra det kollektive elementet – som også ganske sikkert fungerte på helt forskjellige måter. Sytti-og åtti-tallets Tramteatret var enkelt og greit en teatergruppe. Nitti-og totusen-tallets Baktruppen var, med sin totalt respektløse holdning til sjangergrenser og sin hyppige bruk av det stedsspesifikke elementet, noe helt annet og mye mer. Mens Tramteatrets politisk/humoristiske musikkrevy Det enkleste er pistol framsto som en fiks ferdig iscenesatt lesning som uten videre kan framføres hvor og når som helst, framsto lesningene av tekstene fra Baktruppens forestilling Super-Per, og i enda større grad Kvakk, som meningsløse i det de ble tatt ut av Baktruppens egen kontekst. Mens Tramteatret dro på turné og spilte sine forestillinger på samme måte kveld etter kveld, skapte Baktruppen alltid en ny ramme og ofte et helt nytt innhold. I 1993 sendte de 365 postkort, med Elvis-frimerker fra New Jersey, ut til verden hvor de erklærte at de hadde skiftet navn til Peer Gynt. De framførte så fem ulike versjoner av Peer du lyver, ja! i fem forskjellige europeiske byer. Dette ble så oppsummert i Super-Per hvor de presenterte høydepunktene fra Baktruppens liv som Peer Gynt. Da dette nådde Dramatikkens Hus høsten 2016 var det ingenting igjen, verken av Baktruppen, hvis medlemmer satt i salen, eller av forestillingen.

Det samme var tilfellet med Kvakk som i originalversjonen ble spilt på alt fra et jorde i Nord-Trøndelag, med kuer som publikum, til hjemme hos Baktruppen-medlem Worm Winther.

Baktruppen. Foto: kompaniet

Fjern og nær verden Det sier seg selv at Lille sal på Dramatikkens hus ikke var i nærheten av å matche dette.

Heldigvis ble den mer eller mindre meningsløse lesningen av Super-Per og Kvakk delvis balansert av den tyske scenekunstneren Veit Sprenger, som var invitert til ettersamtale og med begeistring og takknemlighet ga Baktruppen æren for at hans eget kompani, det internasjonalt kjente Showcase Beat le Mot, overhodet kom i gang og fortsatt lever og blomstrer. Det var ikke alltid enkelt å følge Sprengers referanser til Baktruppens forestillinger, men mitt unge følge, som er vordende scenekunstner, sugde til seg av en fjern og likevel nær verden som hun gjerne skulle ha opplevd.

”En bør vel også innrømme, i denne sammenhengen, at myten om kollektivet var gunstig for truppens suksess, men at spenningene myten skapte var sterkt medvirkende til truppens oppløsning”, skrev forfatter og medlem av Baktruppen, Øyvind Berg, i kommentarfeltet her på Scenekunst.no i kjølvannet av mitt intervju med Kai Johnsen. Dette kan enhver som har vært medlem av en så tett konstellasjon som Baktruppen var, bekrefte. Man bør med andre ord passe seg for å henfalle til romantisering av fortidens kollektive bragder.

– Noen analyser her? spurte møteleder Morten Cranner ut i løse lufta da Blåmandagen basert på Baktruppens tekster var ferdig. Det hadde vært på sin plass i et år der katalogen fra Dramatikkens hus viser en markant økning i antall kollektivt skrevne verk.

Men det kom ingen analyser, vi kunne gå og drikke øl og sjekke ut hva som kom ut av det.

Mer historisk bakgrunnsstoff og en eller annen form for analyse eller refleksjon rundt hva kollektive skaperprosesser er, kunne kanskje knyttet lesningene i denne serien tettere sammen.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no