Foto: Jessica Schäfer/Schauspiel Frankfurt. Scenografi: Loriana Casagrande. Kostyme: Laura Krack. Lys: Ellen Jäger

Vondt og vittig

Schauspiel Frankfurts oppsetning av Fredrik Brattbergs Tilbakekomstene er surrealistisk og rørende akkurat samtidig.

Med tanke på suksessen Fredrik Brattberg hadde med urpremieren på Tilbakekomstene i Oslo i 2011, et skuespill han mottok Ibsenprisen for i 2012, er det påfallende hvor mye mer Brattberg spilles i utlandet enn i Norge. Denne uken hadde Den Nationale Scene i Bergen premiere på Sørsiden. Det markerte slutten på en syvårsperiode uten en eneste norgespremiere på Brattbergs skuespill. I forbindelse med at Norge var gjesteland ved årets bokmesse i Frankfurt, ble Tilbakekomstene satt opp ved Schauspiel Frankfurt.

Handlingen i Tilbakekomstene kretser rundt et par som har mistet sin tenåringssønn. Gjennom skuespillet dør han og vender tilbake om igjen og om igjen, og hver eneste tilbakekomst er mer absurd enn den siste. Den tyske tittelen Wieder da føles mindre poetisk og mer humoristisk. Den vekker assosiasjoner til et mer dagligdags og kanskje til og med barnlig språk, og dessuten til romanen og filmen Er ist wieder da, en komisk beretning der Adolf Hitler plutselig dukker opp igjen i Berlin i 2011.

Signatur
Oppsetningen i Frankfurt er typisk brattbergsk. Den er kort, og varer kun en time. For meg, som ikke har sett noe av Brattberg oppført tidligere, blir mye annet av det jeg har lest om verkene hans likevel gjenkjennelig tidlig i forestillingen: Manuset er preget av gjentagelser, om enn på en helt annen måte enn hos Jon Fosse. Brattbergs bakgrunn som komponist nevnes ofte, og metoden han bruker når han bygger opp teksten som et tema med variasjoner gir tydelige assosiasjoner til musikkens verden. Slett ikke fordi det vi får høre er spesielt klangfullt eller lyrisk – ofte kan replikkvekslingen tvert imot være stakkato og nesten ubehagelig å lytte til – men fordi små tekstbrokker utvikles og utvides gradvis. I Wieder da fremstår det gjennomgående nærmest som en nødvendighet at teksten må være nettopp på denne måten, som om det er en naturlig utvikling at en scene gjentas, endres og varieres akkurat slik den gjør. Den gitte loopen virker nærmest uunngåelig. Uansett hvor urealistisk det måtte fortone seg, er det denne tonen som er satt. Samspillet mellom Christina Geiße, Sebastian Reiß og Torsten Flassig føles tett, og de tre skuespillernes iblant insisterende fremføring gjør at blikket mitt limes til dem.

Scenografien er enkel: Et avgrenset rom i scenerommet illustrerer familiens hjem. Innenfor de fire veggene står kun en benk, en krakk, et bord og en potteplante. En enkelt potet ligger på en tallerken. Utover i forestillingen snakker imidlertid paret om matrettene de spiser og sofaen de sitter på. Til å begynne med er det dørgende stille mellom mor og far på scenen. Etter hvert kan vi høre dem hviske hver for seg, og aner at det er de samme replikkene som gjentas. Fra en publikummer noen seter bort hører jeg en kommentar om at de burde henge i hvis dette kun skal vare en time. Hviskingen går over i mumling og med ett er replikkene tydelige.

Det kommer frem at mannen siden sønnens død bestandig står ved vinduet og kikker etter naboens vanskjøttede hund som stadig stikker av. Kvinnen ber ham igjen og igjen komme og sette seg, hun orker ikke mer, vil videre i sorgprosessen, ha en begravelse. Plutselig dukker sønnen opp ut av ingenting. Gjensynet er desperat, foreldrene skriker og pruster av glede, de tre slynger seg rundt hverandre på gulvet, foreldrene nærmest drar og sliter sønnen i lemmene. Allerede her får ensemblet frem tårene hos meg. Kontrasten mellom den strengt komponerte teksten og de sterke følelsene den likevel skildrer, gjør temaet ekstra ubehagelig.

Særegen humor
Når sønnen siden forsvinner igjen, er det små variasjoner i dialogen mellom foreldrene, både i hverdagsscenene der han for eksempel kommer hjem fra jobb og i scenene med unntakstilstand, der de snakker om døden. Ved hver tilbakekomst er dødsårsaken en annen: snøskred, drukning, trafikkulykke. Felles er at sønnen alltid er utsultet og vil ha mat når han kommer hjem. I begynnelsen får vi vite detaljer om dødsfallet, etter hvert legges det mindre vekt på dødsårsaken, til slutt nevnes den knapt før han forsvinner igjen. Gjensynsscenene blir mindre voldsomme og de typiske hverdagsscenene som utspiller seg mellom tenåringssønnen og foreldrene – måltider, småkrangling, mekking av moped – blir stadig kortere. Livet må gå videre.

Samtidig er forestillingen gjennomsyret av humor. Når faren vrenger av seg den altfor trange kjeledressen han bruker når de mekker moped, er det urkomisk og smittende klaustrofobisk på en gang. En del av publikummerne ler etter hvert som gjentagelsene blir mange og utarter seg.

Det er noe drømsk over dette surrealistiske. Brattbergs kompositoriske logikk er drømmenes logikk. En kan ikke gå inn og forandre den, en må bare godta den i øyeblikket og la seg rive med av hvordan ting utvikler seg. Til tross for at foreldrenes dialog iblant kan føles mekanisk som følge av gjentagelsene, blir jeg underlig rørt av den overhengende følelsen de bearbeider gjennom den repetitive dialogen og samhandlingen. Det ufattelige i å miste et barn trer stadig tydeligere frem for hver gjentagelse.

Brutal surrealisme
Et underlig brudd med formen finner sted i den eneste scenen der det brukes musikk: Foreldrene husker tilbake til hvordan de møttes, og en stum scene akkompagnert av en voldsom instrumentalrockelåt viser et komprimert forelskelsesforløp som ender i fødsel og etterfølges av angstfylt scene der moren finner sønnen død i sengen. Kanskje trengs en slik kontrast i forestillingen for at regelmessigheten ellers skal virke tydeligere på publikum.

Etter hvert forteller foreldrene at gutterommet er gjort om til trimrom. De blir stadig mindre interesserte og inderlige mot sønnen, og snakker seg imellom i floskler om hvor trist det er når et ungt menneske dør. Sønnens krav på oppmerksomhet blir imidlertid mer og mer desperat for hver gang, helt til han brøler: «Her er jeg igjen! Jeg er tilbake!» Den mest absurde scenen er kanskje den der sønnen på brutalt vis gumler i seg poteten, setter den i halsen og blir kvalt. Lakonisk og rolig diskuterer foreldrene Heimlich-grepet, og far demonstrerer det hypotetisk på mor mens sønnen ligger på gulvet og roper om hjelp. Jeg kan ikke annet enn å le, samtidig som jeg kjenner en klump i halsen selv.

Vekker følelser
I den grad jeg føler sympati med noen av karakterene, ligger den alltid hos foreldrene: På et eller annet plan forstår jeg hvor sannsynlig det kan være at smerten over tapet av et barn tar seg stadig mer absurd til uttrykk. Også i de mest skrullete scenene blir jeg berørt ved tanken på hvordan foreldrene er nødt til å håndtere noe uhåndterbart, noe den som aldri har opplevd et slikt tap ikke kan fatte. Stykkets surrealistiske karakter og de uventede vendingene reaksjonene deres tar forsterker på så vis forståelsen av det umulige de må gjennom.

Avslutningsvis forteller foreldrene hvordan det tar stadig kortere tid mellom dødsøyeblikket og tilbakekomsten: Fra minutter til sekunder til kun en liten rykning i ansiktet, helt til sønnen til slutt blir usynlig og simpelthen forsvinner, uten at de savner ham. Brattbergs sterke scenetekst forsvinner nok ikke fra min bevissthet med det første – jeg ser allerede frem til gjensynet med universet hans ved Den Nationale Scene.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER