Volumknapp ute av kontroll

Hvor mye som er tilfeldig og hva som er planlagt inn i forestillingen vites ikke. Uansett er det sånn at tilfeldighetene vil ha det til at det parallelt med det flere omtaler som ‘full krig’ i Svenske Akademin – som er ansvarlige for utdelingen av Nobelprisen i litteratur – så er det en Nobelprismottaker som er hovedkarakteren i Trøndelag Teaters oppsetning av Friedrich Dürrenmatts Meteoren. Herr Schwitter, som Dürrenmatt har kalt ham, spilles i tillegg av Stine Fevik, for liksom ytterligere å kaste noen sideblikk til de #metoo-relaterte hendelsene som utløste skandalen og krigen i Akademin.

Motvillig udødelighet Kort oppsummert handler Meteoren om forfatteren, og altså Nobelprismottakeren, Wolfgang Schwitter som forsøker å dø. Han ankommer kunstneren Hugo Nyffenschwanders atelier, hvor Nyffenschwander er i ferd med å male nok et aktportrett av sin kone Auguste. Nedlesset i en tung pelsfrakk, slepende på to digre kandelabre og en koffert, nærmest velter han inn i studioet – som viser seg å ha tilhørt ham selv førti år tidligere. Hugo og Auguste tar gladelig imot pengene Schwitter tilbyr dem, mot at han får leie atelieret i ‘noen minutter’, slik at han kan få dø der.

Før de vet ordet av det dukker den ene etter den andre av Schwitters venner og bekjente opp, og handlingen tilspisses. For det virker som om Schwitter ikke kan dø. Når han ankommer atelieret så har han egentlig allerede gjenoppstått fra de døde, ettersom legen Schlatter noen timer tidligere hadde erklært ham død for første gang. Resten av karakterene er derimot ikke fullt så udødelige, og når teppet til slutt går ned for både Schwitter og Meteoren, så er det omtrent like mange levende karakterer igjen som etter en Shakespeare-tragedie.

Drag mot misogyni Dürrenmatts skuespill forekom meg en tanke antifeministisk da jeg leste det. Schwitters kommentarer til Auguste handler om hvor søt og bedårende hun er, hvor flott kroppen hennes er, og at han vanligvis ville «gjort» henne til sin elskerinne etc. Kun én av kvinnene har en annen tittel enn kone, det er forretningskvinnen Fru Nomsen, men hun viser seg å være hallik for sin datter, samt Schwitters svigermor, så til så mye kjønnsbalanserende hjelp er hun ikke. Stojčevska har heldigvis myknet og endret på dette. Delvis ved gjennomgående å la store deler av karakterene spilles av et annet kjønn enn det Dürrenmatts manus tilsier, så som Fevik i rollen som Schwitter og Vetle Bergan i rollen som kona Olga. Kostymene nærmest fremhever biologisk kjønn, blant annet gjennom tettsittende bukser og truser. Skuespillets kvinnelige karakterer er iført kjole og skjørt som slik viser det sceniske kjønnet. Auguste er derimot iført en såkalt fatsuit, i grovt materiale, og det nærmeste hun kommer en påkledning utenpå dette er en slags stringtruse. Når Auguste etter hvert går til sengs med den godeste Schwitter så fremstår det mer som om det er hun som forfører Schwitter enn omvendt.

De seks medvirkende skuespillerne fyller mer enn dobbelt så mange roller, og klesskiftene deres må enkelte ganger skje på sekunder. Et samspilt og lyttende ensemble sørger for at dette ikke blir til noe hinder for forestillingens fremdrift. Her er det tett mellom de minneverdige sceniske øyeblikkene, særlig er samspillene mellom Stine Fevik og Vetle Bergan fornøyelige.

Synliggjør teatret Schwitter selv ser ut som en krysning av moteskaperen Karl Lagerfeld og Mozart. Han er kledd i sorte klær og høyt, hvitt hår med en lang, tynn flette nedover ryggen. Scenograf og kostymedesigner Katrin Bombe har ikledd utøverne kostymer som ved første øyekast kan virke enkle. På sett og vis er de også det, for som med alt annet i Stojčevskas forestillinger, så gjøres det ikke forsøk på å skjule de sceniske virkemidlene. Det er for eksempel utøverne som flytter på scenografien, i stedet for det tekniske personalet som finnes der et sted i kulissene. Siden forestillingen vises på Trøndelag Teaters Gamle scene, med en bro som minner om en catwalk ut i teatersalen, så kommer også publikum tett på skuespillerne, og vi får nærlese kostymene. Schwitter har på seg sorte cowboyboots med en høyhælet treskosåle. De er helt vidunderlige – særlig sammen med den glinsende og svært ettersittende buksa hen også er iført, en bukse som gir assosiasjoner til Olivia Newton-John i rollen som Sandy i filmmusikalen Grease (1978).

I alle forestillingens lag er det tett tettpakket med denne typen detaljer og referanser som tilskueren kan fortape seg i, men samtidig er dette også med på å gjøre forestillingen litt uoversiktelig. Stojčevska benytter seg av noe jeg tenker på som en form for teatercollage, der det virker som om hun forsyner seg av alt hun finner relevant og interessant. Dette røres sammen i en slags heksegryte hvor det oppleves litt mer vilkårlig hvordan det til slutt vil komme ut i andre enden. Litt som en dj som ikke har gjort seg helt kjent med avspillerutstyret ennå og er litt uvøren med volumknappen.

Kontrastfylt Forestillingen åpnet med en tysk monolog om kapitulasjon: «Kapitulation. / das schönste Wort in deutscher Sprache. / KA-PI-TU-LA-TION.» Altså: «Kapitulasjon, tysk språks vakreste ord». Deretter fulgte en lengre dansesekvens, hvor utøverne marsjerte ned catwalken før de begynte å danse på scenen. Iført sorte klær, deriblant lakkbukse, singlet og hettegensere, med technomusikk over høyttalerne, ble det gullforgylte og søyleinnrammede scenerommet et klubbgulv. Deler av tiden var bevegelsesmønsteret til utøverne synkronisert. Samtidig var det bevart en egenart her, slik at hver enkelt utøver fremstod med sin versjon av bevegelsen.

Det er en dveling og strekking av materialet i denne åpningen som jeg egentlig liker. Den lange dansesekvensen gir meg rom til å fordøye den teksttunge introen som omhandler overgivelse, om en slags hemmelig kapitulasjonsarmé som sier «FUCK. IT. ALL.» og som skal revolusjonere verden. Tekst- og dansesekvensene speiler seg i hverandre, men hva er det egentlig som kommer til syne i speilflatene? Hva slags revolusjon står vi ovenfor? Nesten umerkelig glir dansen over i Dürrenmatts skuespill, og der er det som om Stojčevska har hatt mindre skapertrang eller tid. Jeg er usikker på hvorvidt dette handler om tekstarbeidet, eller om ensemblet ikke har hatt nok tid til å jobbe med alle scenene. Det gjør uansett Meteoren til en veldig ujevn forestilling hvor enkelte partier går nærmest på tomgang, mens andre igjen er spekket med flertydighet og vitalitet.

Forestillingen får derfor et litt uferdig preg, men jeg har en fornemmelse av at dette kan komme til å spille seg inn i løpet av forestillingsperioden. Meteoren kunne blitt et korthus som raste sammen, men det er ensemblets beinharde innsats som stadig holder det oppe og som gir forestilling potensial til å bli en slags årgangsvin som kun smaker bedre for hver visning.