Fotnote til Rødhette og ulven. Black Box Teater 2014. Foto: Janne Hoem

Voffer då, då?

KRITIKK: ”Kjønn, begjær, vold, kjærlighet og makt” er ifølge programteksten temaet for Vislie og Jonassons forestilling Fotnote til Rødhette og ulven. Noe som ikke forhindrer at den godt kunne vært presentert som barneforestilling, mener Chris Erichsen.

En gang jeg var dommer i en fotballkamp på lilleputt-nivå, på et sted med mye skog omkring, forsvant ballen ut av banen, noe den hadde det med. Samtlige spillere, også de som satt på benken, fulgte etter. Jeg ble, i min dommerverdighet, stående på banen og vente til de kom tilbake med ballen så kampen kunne fortsette. Men de kom ikke. Etter en stund gikk jeg inn i skogen. Der fant jeg dem alle sammen. Noen hadde fått øye på en forunderlig bille, andre klatret i trær, andre igjen lekte gjemsel mellom trærne osv. Ballen hadde de glemt å se etter. De hadde i det hele tatt glemt at de egentlig var midt inni en fotballkamp som det visstnok gjaldt å vinne.

Minnet kommer til meg mens jeg sitter og ser Fotnote til Rødhette og ulven av Camilla Vislie og Jimmie Jonasson på Black Box Teater.

Skoglandskap
Vi befinner oss i et mørkt, høstlig skoglandskap. Der tumler to figurer, som ser ut som de er vokst rett opp av skogbunnen, rundt og foretar seg en masse rare saker. De bakser omkring med hverandre og ler høylytt uten synlig grunn. Så gjemmer de seg inne bak den mosegrodde fjellveggen. Og blir der. Lenge. Som om de var blitt var den forstyrrende tilstedeværelsen av et publikum.

Etter en stund dukker en liten morsom fugl ut av et hull i veggen. Og en til. Og der sitter de, på hver sin pinne, og stirrer på oss.

Sakte men sikkert våger de rare figurene seg ut og tar opp igjen sin utforskning av tilværelsen. De iscenesetter en rekke handlinger og forsøk på ritualer, preget av å være funnet på på stedet. Felles for dem er at de ikke ser ut til å ha noen gjenkjennelige kulturelle forutsetninger. Noe som bringer ihvertfall meg lukt ned til de autentiske påfunnene som hører barndommen, og barns humor, til.

Tilgjengelige fortellinger
Hvilke fortellinger har vi tilgjengelige for å forstå oss selv og de situasjonene vi opptrer i? spørres det i programomtalen. I utgangspunktet ingen, kan det se ut til. Her er konvensjoner og tradisjoner så godt som fraværende, selv om vi aner enkelte reminisenser av noe kjent, om vi ser nøye etter. Her er forsøk på dans og forsøk på sex, men hvordan gjør man det egentlig? Kaotiske prosesjoner uten hode og hale velter ut gjennom et lite hull i veggen. Et måltid skal visst tilberedes, men det ender opp i ingenting fordi de ikke er i stand til å dekke på bordet. I stedet fortaper den mannlige figuren seg i endeløse, kaotiske og hyperaktive forsøk på ulike måter å stable tallerkenene på. Også tripper dama ut av veggen i veldig høye hæler mens hun leker drillpike. Også glemmer de det og velter seg rundt i søla. En reveliknende figur som har stått og sett på oss en stund blir løftet opp, omfavnet, tatt med på noe som likner en dans og noe gnikking opp langs veggen. Det hele utvikler seg til en slags performanceaktig situasjonskomedie.

Men det kunne kanskje like godt vært en barneforestilling. Riktignok tematiserer den ifølge programteksten ”kjønn, begjær, vold, kjærlighet og makt”, men det trenger man vel ikke si høyt til barnas foreldre og lærere?

Det autentiske
Jakten på det autentiske ser ut til å være en fellesnevner for store deler av det frie feltets kunstneriske forskningsarbeid, og det ser ikke ut som man noensinne blir lei av det. Der hvor autentisiteten kanskje bor kaster man seg for tiden på klossete vis rundt i søla og driver med generell grising mens man innimellom ser spørrende på publikum: Er jeg autentisk nå, liksom?

De gjør det her og, men i langt mindre grad enn enkelte andre forestillinger jeg har sett de siste åra. Heldigvis. Men bortsett fra skogslandskapet; hvor er forbindelsen til Rødhette og ulven?

Mitt unge følge sa det omtrent på denne måten etter at jeg hadde fortalt henne hva en fotnote er: – Det er sånn det ser ut i Rødhette og ulven når man zoomer forbi hovedpersonene og helt ned og inn i skogsbunnen, ned til fotnotene så å si. Der virrer disse små gnomene rundt og holder på med sitt.

Forunderlig presist sagt av en 16-åring, synes jeg.

Rumpnissarna
Gnomene befinner seg her så å si på stadiet under rumpnissarna, de små raringene i Ronja Røverdatter som hele tiden spør: Voffer då, då? Det er på sett og vis også det Vislie og Jonasson gjør her. Men ikke så mye mer, til tross for de mange famlende forsøkene på å konstruere noen svar, akkompagnert av en minimalistisk spilledåsemusikk som om den var utført av et barn som sitter og drømmer seg bort.

Men det er fint gjort! Vislie og Jonasson har begge i årevis vært tilknyttet Artaud og Grotowskis norske bastion, Grusomhetens Teater. Det merker man. Det fysiske uttrykket kommer innenfra. Det er genuint og fritt for fikse påfunn, i motsetning til programtekstens fikse forsøk på å fortelle oss hvordan vi skal lese forestillingen.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER