Vitalt ensemblespill

Det er nesten tomt for mennesker i Bergens gater når jeg nærmer meg Den Nationale Scene for å se premieren på den engelske dramatikeren Mike Bartletts skuespill Kuk. Alt kjennes dystert og alvorstungt ut ikke bare fordi det regner og blåser og er grått, og ansiktene til de få menneskene som er ute liksom forsvinner i alt det grå, men fordi jeg har en uro i kroppen som ikke slipper taket. Jeg er redd for at Bergen snart må stenge helt ned igjen. Konsekvensen av Bergen kommunes midlertidige tiltak for å gjenvinne kontroll over den stigende smittetrenden, er at ingen offentlige arrangementer får ha mer enn 50 publikummere fra og med tirsdag 8.september. Kulturlivet må som vanlig bære kostnadene i «dugnaden», og følgene på lang sikt er deprimerende å tenke på.

Selv om Kuk spilles på Lille Scene, teaterbygningens minste scene som uansett rommer langt mindre enn 50 publikummere etter innføringen av 1-metersregelen, er det i lys av situasjonen likevel en helt spesiell følelse å besøke teatret denne lørdagskvelden. Ensemblet er allerede på scenen og hilser på alle som kommer inn i rommet mens svak musikk strømmer ut av høyttalerne. Når fysisk tilstedeværelse sammen med andre ikke lenger kan tas for gitt, og når det direkte møtet mellom skuespiller og publikum brått kan forsvinne, er det som om det ligger en uvanlig og mer akutt energi i alt man gjør sammen med andre mennesker.

Intimt og konfronterende trekantdrama Mike Bartletts skuespill Cock hadde urpremiere på Royal Court Theatre i London 2009, og når det spilles på Den Nationale Scene er det første gang det settes opp i Norge. I 2016 gjorde noen av skuespillerne ved Den Nationale Scene en lesning av det dramatiske verket, og tidligere i år ble det gjort en ny lesning samme sted i samarbeid med FRI Vestland i forbindelse med programserien Vestland Lockdown. Kanskje er det derfor ikke så rart at det nå er blitt en teaterforestilling. Teksten krever bare et ensemble på fire skuespillere, og det stramme formatet er som skreddersydd for en liten, intim teaterscene.

På mange måter kan historien i forestillingen Kuk kanskje best beskrives som et klassisk trekantdrama: Vi møter John, en homofil mann som har tatt en pause fra forholdet med sin mannlige samboer, og i løpet av pausen plutselig treffer han det han tror er kvinnen i hans liv. Dette blir starten på en identitetskrise der John verken klarer å avslutte forholdet til samboeren eller starte noe nytt liv med kvinnen. I et klønete, ganske håpløst forsøk på å få en avklaring, overtaler han samboeren til å arrangere et middagsselskap for alle tre, men det han ikke vet er at samboeren også har invitert faren sin til sammenkomsten.

Fraværet av scenografi forsterker og fremhever de mulighetene som ligger i et intimt og lite format som dette: På det svarte gulvet foran oss står det bare et rektangulært sceneplatå. De tre skuespillerne sitter på rekke og rad ved siden av hverandre på platået kledd i hvite T-skjorter, dongeribukser og joggesko, med beina dinglende og ansiktene vendt mot publikum. Mellom seg har de noen svarte hotellklokker. Selv om ensemblet tidvis spiller mot hverandre, spilles størsteparten av dialogene frontalt ut mot publikum mens skuespillerne ser rett fram. Det er et vellykket grep som skaper nærhet og konfrontasjon, og fører til at replikkene oppleves veldig direkte, som en strøm av ord man ikke riktig kan verne seg mot som publikummer. I tillegg sitter tre av fire skuespillere i ensemblet på scenen i første halvdel også når de ikke har replikker og på denne måten underbygger det ordløse nærværet deres intensiteten i scenene.

Tett på skuespillerhåndverket I denne forestillingen er det skuespillerne og skuespillerhåndverket som er i fokus; det er rett og slett skuespillerteater. Bartlett er en dramatiker med blikk for det komiske, og det er humor og lekenhet side om side med alvoret i materialet, noe som gir skuespillerne mange kontraster å jobbe med. Bartletts dialoger er svært muntlige og har gjerne spissede, komiske og underspilte poeng i seg som ensemblet med en naturlig flyt og timing gjør levende uten at det blir verken stivt eller kunstig.

Selv om tempoet i de første scenene mellom John i Knut Erik Engemoens skikkelse og hans navnløse samboer i Kristian Berg Jåttens skikkelse er litt i hurtigste laget, og de ofte snakker i munnen på hverandre, fremstår det som nettopp dette er et poeng i seg selv. For det første gjør det at publikum kastes inn i konfliktene mellom dem umiddelbart fra forestillingens begynnelse og at handlingen etableres raskt. For det andre harmonerer det godt med personligheten til den handlingslammede, forvirrede, keitete og feige John at han aldri får snakke ferdig. For å markere overgangen mellom scenene plinger skuespillerne på hotellklokkene på scenen. Det minner om en improvisasjonslek, og det strammer til dramaturgien fordi det blir så lite luft mellom scenene.

Kontraster I første del beveger handlingen seg effektivt fram og tilbake mellom nåtid og fortid: Motsetningene mellom scenene fra den gryende forelskelsen mellom John og den andre kvinnen, spilt av Kristi-Helene J. Engeberg, og den bitre dialogen mellom John og samboeren som renner over av komiske fornærmelser, skaper en interessant dynamikk. At Engemoen har en reservert, avmålt tilstedeværelse der han stadig snubler i egne ord og ofte liksom blir mer og mer usikker jo lenger ut i replikkene han kommer, gir en helt egen komikk som Berg Jåtten utnytter ved å spille med desto mer markert kroppsspråk og temperatur. Når Berg Jåtten temperamentsfullt spytter ut fornærmelser som «John, de jævla hendene dine? Har du sett dem? De er som tennisracketer limt på tuppen av mange pinner, de er som paraboler på toppen av fiskestenger – de er latterlige!», er det morsomt fordi det er så overdrevet. Samtidig lykkes Berg Jåtten godt med å formidle den grunnleggende sårbarheten og hjelpeløsheten i situasjonene, da han stadig er på gråten og ser ut som han skal falle fra hverandre hvert øyeblikk. Scenene mellom Engeberg og Engemoen utgjør en befriende motsats til dette, og Engeberg overbeviser med et naturlig, keitete nærvær i rollen som nyforelsket.

Når jeg synes at det hele er i ferd med å bli monotont, skjer et stemningsskifte midt i forestillingens andre del: Scenelyset blir blått mens Leonard Cohens sang «I’m Your Man» spilles over høyttalerne og Svein Harry Schöttker-Hauge i rollen som samboerens far kommer slentrende inn på scenen. Alle i ensemblet setter seg på stoler bak sceneplatået og verdens lengste middagsselskap begynner. Denne delen av forestillingen er et glimrende eksempel på hvordan en skuespiller, i dette tilfellet Schöttker-Hauge, tilfører en annen energi på scenen som de andre i ensemblet kobler seg på. Schöttker-Hauge gjør mye ut av lite, og et blikk fra ham kan være nok til at dynamikken i ensemblet forskyves. I forlengelsen av det tenker jeg at ensemblet som helhet kunne tjent på å holde mer igjen i forestillingens første del for å skape et enda større uttrykksregister: Jeg savner dette ubestemmelige noe som kunne finstilt forestillingen et par hakk til.

Likevel er denne forestillingen et oppløftende eksempel på hva man kan få til med store begrensninger, og det virker som ensemblet virkelig har hatt det gøy med materialet. Det blir det engasjerende teater av. Det er 11 år siden Mike Bartlett skrev Cock, og det slår meg at det er noe utdatert med tematikken nå i 2020. Sånn jeg opplever det har samtalene i det offentlige rommet i større grad beveget seg vekk fra homofil versus bifil, over til en mye større toleranse og åpenhet for mer udefinerbare og flytende kategorier for både kjønnsidentitet og seksuell legning. Samtidig kan det at forestillingen spilles nå tolkes som et klart uttrykk for at det er behov for flere skeive fortellinger i teatret.