Vital og løssluppen Molière

Man kan komme med mange lovord om en av Frankrikes største komediediktere, Molière (1622-1673), men jeg kan like godt innrømme først som sist at selv om jeg synes komedien Den innbilt syke (1673) tidvis er fengende lesning så var det med skepsis jeg nærmet meg oppsetningen på Den Nationale Scene. Selv om det er den framtidige teatersjefen ved samme sted, Stefan Larsson, som står for regien og den berømte svenske skuespilleren Mikael Persbrandt som spiller hovedrollen, kjente jeg meg i utgangspunktet tvilende til om skuespillet egner seg særlig på scenen, de over 300 årene som har gått siden det ble skrevet tatt i betraktning. Jo visst berører Molière allmennmenneskelige og tidløse temaer som maktmenneskers egoisme, men det satiriske angrepet på samtidens leger har et samfunnskritisk potensial som etter min mening har bleknet betraktelig siden uroppføringen. På mange måter klarer jeg ikke la være å tenke at det er noe fjollete, utdatert og litt irriterende plumpt med komedien der store deler av handlingen kretser rundt den gamle og selvmedlidende hypokonderen Argan.

Noen minutter ut i forestillingen skjønner jeg at mine eventuelle aversjoner mot Molières komedie ikke er så viktige akkurat denne kvelden. Til tross for at valget om å programmere forestillingen under Festspillene fremstår som forholdsvis motstandsløst og publikumsvennlig, og jeg raskt konkluderer med at jeg ikke er i målgruppen og ikke er i nærheten av å le så høyt som det godt voksne publikummet i salen, kan jeg likevel lene meg tilbake i stolen og forsvinne inn i forestillingen. Det satsningen mangler av ambisjoner sett fra et programmeringsperspektiv tar den igjen så det holder med gjennomført regi og solid skuespillerhåndverk.

Sjelden spilleglede og spontanitet Men det er selvsagt ikke bare det gnistrende skuespillerensemblet som gjør dette til en teateropplevelse det er verdt å få med seg: Jens Sethzmans scenografi og lysdesign er enkel, smakfull og fungerer helt utmerket. Halvveis gjennomsiktige, rosa gardiner henger fra halvsirkelformede skinner i taket, og noen rokokkostoler står plassert på scenegulvet og rett bak det. Gardinene trekkes fram og tilbake underveis og lyssettes slik at de tilsynelatende endrer farge og tekstur i løpet av forestillingen. Videre er det gjort et poeng ut av skuespillernes kontinuerlige tilstedeværelse ettersom de er plassert på rokokkostoler bakerst på scenen, og dermed er synlige for publikum hele tiden. Slik brytes fiksjonen forsiktig ned. Også Nina Sandströms kostymedesign er minimalistisk, men tydelig inspirert av 1600-tallet med enkle skjørter, frakker og vester. Et vannklosett med en dorull som henger altfor høyt langt bak på scenen, er en av de fiffige detaljene jeg fester meg ved.

Handlingen i Molières komedie er nesten akkurat så banal som man kan forestille seg. Her er det fullt av intriger og forviklinger som utspiller seg i korte og effektive scener. Den gamle mannen Argan, som vi raskt skjønner er langt mindre syk enn han gir uttrykk for, ønsker å gifte bort datteren Angélique til legestudenten Thomas Diafoirus slik at han selv er sikret legehjelp for all framtid. Problemet er bare at Angélique er dypt forelsket i Cléante. Etter hvert forsøker blant annet tjenestekvinnen Toinette å spille Argan et puss i flere komiske opptrinn sammen med blant andre Argans hustru Béline og hans bror Béralde. Det som er så befriende med denne oppsetningen er at ensemblet bare kjører på for fullt i rolletolkningene sine, og det kler virkelig formen og humoren i Molières komedie. Stikkord her er overdrevne gester og en stor porsjon fysisk komikk.

Først og fremst viser Mikael Persbrandt i rollen som Argan et voldsomt komisk register. Ikke bare er han en litt trøtt hypokonder som dynker seg i selvmedlidenhet, han spiller med en dobbelthet i stadig vekslende sinnelag på så nyanserte måter at det aldri blir kjedelig eller platt. Han er både patetisk, utspekulert, selvrettferdig, desperat, velmenende og ynkelig i rollen, men mest av alt utviser han foruten et stort talent for fysisk komedie en timing i spillet som er helt enestående. Enten han løper på do etter tarmskylling med en baktung, bøyd kropp med den ene hånden rundt stokken og den andre hånden desperat plassert foran rompa for liksom å motvirke tyngdekraften, på mislykket vis forsøker å slenge på seg parykken sin så nonchalant som mulig, tar på munnbind før han kysser sin datter eller kone, eller han klønete stavrer av gårde på høye sko i morgenkåpe og stokker beina om hverandre, så er det hele tiden med en slående presisjon.

Når den fjerde veggen forsvinner Persbrandt gjør flere små improvisasjoner som setter ut medskuespillerne, og i noen scener tar han så mye plass at det lett kunne blitt et problem for hele forestillingen at han overkjører regien. Når det ikke blir problematisk er det fordi skuespillerne i ensemblet er så eminente og ut til fingerspissene profesjonelle og samspilte. Dessuten vet Persbrandt å gi plass til de andre. Blant annet gjør Petra Mede en overbevisende rolleprestasjon som tjenestepiken Toinette. Den lekende, spontane og tidvis improvisatoriske tilnærmingen til materialet virker dessuten å være en kollektivt strategi. Enkelte vil nok innvende at det kan bli i overkant mange avbrytelser og hopp inn og ut av handlingen, men alt i alt synes jeg det gir en egen vitalitet og energi til scenene at skuespillerne våger å forholde seg så løst og ledig til hele situasjonen. Assosiasjonene mine går til den folkelige og dirrende på-sparket følelsen godt improvisasjonsteater ofte bringer med seg.

Ikke minst har regissøren og ensemblet lykkes med å utnytte potensialet som finnes i teatret som medium. Like viktig som den avslappede lekenheten og spillegleden skuespillerne besitter, er grepene som gjøres underveis for å bryte ned skillet mellom scene og sal. Allerede fra første øyeblikk henvender skuespillerne seg til publikum, og når Persbrandt beveger seg mellom publikumssetene mens han klumsete holder en urinflaske fylt med mørk væske faretruende nært publikums hoder, virker det som et naturlig påfunn helt i tråd med den komikken handlingen legger opp til. Publikumskontakten som etableres får meg til å sitte igjen med en følelse av at dette ikke er nok en anonym kveld på jobb for ensemblet, men et gjensidig møte mellom oss og dem. Sluttscenen, der Argan i Persbrandts skikkelse er blitt lurt til å tro at han kan ordineres til lege og andektig stiger ut på scenen ikledd kort sykepleierfrakk og undersøkelseshansker mens han henvender seg til publikum blir stående som et utmerket eksempel på hva som kan ekstraheres fra en tilsynelatende utdatert og fjollete gammel komedie. Ofte trengs det ikke så mye mer enn gjennomført regi og godt skuespillerhåndverk.