Karstein Solli: Handle with care. Bærum kulturhus 2014

Vital modenhet

KRITIKK: Karstein Sollis spill er fritt for bullshit og overflødigheter. I Handle with care minner han oss om noe så enkelt som at vi må være varsomme og ta vare på hverandre, skriver Chris Erichsen.

Hva er kunsten å berøre sitt publikum? spør Karstein Solli i programteksten til forestillingen Handle with care, som ifølge den samme teksten ”undersøker den doble betydningen av berøring, som fysisk fenomen, samt i overført betydning.”

Å berøre sitt publikum, hva er det? Hvordan ”undersøker” man det? Finnes det noen annen formel enn å lage den beste kunsten du klarer å lage? Også håpe at noen tar den til seg og blir ”berørt”? Et fristende umiddelbart svar er dermed: Det finnes ikke noe slikt som ”kunsten å berøre sitt publikum”.

Men det finnes kunst. Og den bør helst berøre. Også når hensikten er at den ikke skal gjøre det. Og bare så det er klart med en gang: Handle with care, av og med Karstein Solli, ikke bare berørte meg, men rørte meg også. Rørte rundt i meg.

Vær varsom
Men det startet på skremmende vis, ved at publikum først ble beordret ut på gulvet, påsatt bind for øynene og gitt oppgaven å berøre sidepersonens hender. Hvorfor nå det? Er det igjen tid for 70-tallets nedbryting av skillet mellom scene og sal? Skal jeg endelig tvinges inn i den sensitivitetstreninga som jeg helt til nå har klart å lure meg unna?

Men det var ikke så ille. Målet med dette forspillet var, etter en lettere omplassering, å finne igjen ”partneren” i blinde. Sensitivitetstreninga utviklet seg i stedet til en slags blindebukk-lek, noe som lettet på trykket før Karstein Sollis ensomme forestilling for alvor begynte.

”Vær varsom”, er et gjennomgående mantra, en slags ”note to self” forestillingen igjennom, som starter med at Solli famler seg fram aleine på gulvet med bind for øynene. Etter hvert ryker bindet, men famlingen fortsetter, gestaltet av et fysisk uttrykk med forgreininger bakover bl.a. til hans utdanning fra Ecole Jaques Lecoq og andre mimebaserte utdanninger. Men det er ikke ”mime” Solli driver med. Scenespråket hans tar opp i seg et stort spekter av retninger og uttrykk, bygd opp gjennom mange år og kjørt gjennom hans eget kunstneriske filter.

Ikke passe inn
Det handler, som det så ofte gjør, om å ikke passe inn. Om å lete – og finne – sitt eget språk å fortolke og møte verden med. Han prøver ut hvordan det er å gå over scenen med et handlenett i hånda. Han spiller boules, sender kulene fra den ene enden av scenen til den andre. Han plasserer en rekke med små geiter på gulvet mens han minnes Gerhardsen, barndommen og bestemor som lokket på geitene. Han berører rekvisitter og prøver dem ut i sammenhenger de ikke var ment for. Han minnes sin første soloforestilling i 1987, og varsler i flukt med det at Handle with care er hans siste. En sirkel ser ut til å være sluttet. Og Handle with care skal kanskje sees som en slags foreløpig oppsummering av et langt kunstnerskap.

Et kunstnerskap som i lange perioder har handlet om å skape og forske på kunst for barn og unge. Noe som merkes. Alt han gjør preges av en naturlig barnlighet – i en moden manns kropp og sinn.

Vital modenhet
Den vitale modenheten i uttrykket er nettopp noe av det som er befriende ved Karstein Sollis spill. Det er fritt for bullshit og overflødigheter. I den grad han bruker en definert metode må det være den assosiative, i en eller annen variant. Alt har en hensikt. Der hvor en liknende rekke av innslag ofte ellers ville sett ut som en revyparade uten indre sammenheng, skaper Solli en vakker kontinuitet tvers gjennom alt det rare som skjer.

Parallelle videobilder, skapt av Sabina Jacobsson, følger forestillingen nesten fra start til mål. De fleste av dem viser Solli, gullmalt i ansiktet, i et hjemmelaget hummer-og-kanari-antrekk, angivelig på leting etter et sted å høre til. I en sekvens, den lengste av dem, står han bare der og liksom kjenner etter, lar ansiktet være i ro og lar det indre gjøre jobben. Det er nedstrippet, enkelt, vakkert og … berørende.

Et uskarpt videobilde av noe som ser ut som et hav akkompagnerer den siste, og sterkeste, bolken. Vi bringes til de mentale bildene av en strand i Hellas. En død flyktning ligger og dupper i vannkanten, mens badegjestene uforstyrret holder på med sitt. Og nå er det på tide å avslutte referatet av hva som skjer på scenen.

Som så ofte før skiller den uttalte hensikten med forestillingen og min oppfatning av den, lag etter en stund. Noen ganger er det plagsomt, kanskje fordi forestillingen er for svak til å stå på egne bein. Her gjør det ingenting. Jeg kjenner ingen forpliktelse underveis til å minne meg selv om at det handler om berøring. Jeg ser Karstein Solli på scenen. Det holder for meg.

Stemmen
Følgende – kritiske – bemerkning handler kanskje dels om min tinnitus-befengte, ødelagte hørsel, men la ikke det lede deg inn i tvil om relevansen: Sollis stemme fant seg, så lenge han bare snakket, aldri til rette i helheten. Den var forsiktig forsterket, så forsiktig at det nesten ville vært bedre enten å la være, eller å gi den mer trykk. Nå lå den og vaket i et lydmessig ingenmannsland hvor det var vanskelig for øret å skille mellom stemmen og forsterkningen av den. Blant de mange kunstneriske valgene som må tas i løpet av en sånn forestilling virker det som dette ene er blitt glemt.

På en eller annen måte har jeg klart å gå glipp av Karstein Sollis soloforestillinger. Til nå, hans erklært siste. Men det er likevel ikke vanskelig å se at det ligger flere av dem gjemt i det materialet som spilles ut i Bærum Kulturhus i disse dager.

Han har i mange år holdt en pedagogisk virksomhet gående, blant annet på Rom for Dans og Skolen for samtidsdans. Men selv om han sikkert har mer enn nok å gjøre der tror jeg ikke uten videre på sånne avskjedserklæringer. Pianolegenden Kjell Bækkelund holdt jo, de siste 20 årene av sin karriere, utelukkende på med avskjedskonserter. Ja, i en viss forstand er vel enhver forestilling eller konsert, uansett tid, sted, stil og stemning, en avskjed.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER