Bilde: Gaby Saranouffi

Visuelt og musikalsk sterk

Fartein Valen levde sine tidlige barndomsår i den gassiske
landsbyen Masinandraina, og stykket Masinandraina –
solens øye tar utgangspunkt i motsetningene mellom Madagascar
og det norske vestland.
Av IdaLou Larsen

Fartein Valen levde sine siste år på Valevåg, utenfor Haugesund,
der slekten hans hørte hjemme. Men faren var misjonær, og fra han
var to til han var seks bodde han i den gassiske landsbyen
Masinandraina.

Historien om en moder

Det er kontrastene mellom de to så ulike verdenene som utgjør
hovedtyngden i forestillingen som nylig hadde premiere i Haugesund,
og drar videre til Rogaland Teater etter å ha vært spilt på Det
Norske Teatret som et ledd i Ultima-festivalen.
Utgangspunktet for forestillingen er at Fartein Valen mot slutten
av sitt liv – i 1952, og han døde i desember samme år – fikk
bestilling om å skrive musikk til H. C. Andersens Historien om
en moder
, fortellingen om kvinnen som søker sitt døde barn helt
inn i Dødsriket, men til slutt lar Døden ta barnet – for barnets
egen skyld. Jeg leste det selv som barn, og syntes det var så
uforståelig grusomt at jeg glemte det så fort jeg kunne. Det gjorde
ikke Fartein Valen. Historien om en moder hadde en helt
spesiell plass i hans liv: Da han var liten i Masinandraina leste
hans eldste søster eventyret for ham. Den gjorde så sterkt inntrykk
at han aldri leste den igjen, til tross for at H. C. Andersen
visstnok var den forfatteren han satte høyest.

Dansen og musikken

Likevel er Masinandraina overhodet ikke en biografisk
fremstilling av episoder i Fartein Valens liv. Til og med de to
gangene Historien om en moder skjebnestungt dukker opp, blir
nevnt nærmest i forbifarten, uten at sammentreffet utbroderes eller
tillegges spesiell dramatisk vekt. I det hele tatt spiller ordet –
teksten – en svært beskjeden rolle i forestillingen. Det viktige er
dansen og musikken, og komponist Nils Henrik Asheim skriver i
programmet: ”Valevåg og Masinandraina. Fartein Valen som komponist,
og et barn i en hage på Madagaskar. To punkter i et liv, en
avstand, en hukommelse, utgangspunktet for et spill av uavhengige
linjer”.
Dette er en treffende, impresjonistisk beskrivelse av
forestillingen. Olav Myrtvedt har komponert en enkel, men
virkningsfull scenografi: En gyllent, litt asiatisk hus med
spissebueganger til venstre på scenen, musikerne i bakgrunnen, som
regel skjult av et kyskt hvitt klede som går over hele scenen, og
som gir meg assosiasjoner til Valens vestlandske bakgrunn, og når
de to danserne – norske Cecilie Lindeman Steen og gassiske Gaby
Saranouffi – utfolder seg, trekker de fram lette, blomstrende,
blekrøde og gylne stoffer som bringer tankene hen på den tropiske
hagen der Valen lekte som barn.

Norge og Madagascar

Musikken er både norsk og gassisk, to pianostykker av Fartein
Valen smelter sammen med Nils Henrik Asheims egne toner, og iblant,
ikke minst i en frenetisk og voldsom sekvens mot slutten av
stykket, med det gassiske strengeinstrumentet valiha. Både musikken
og dansen er kraftfulle og besnærende. Spesielt Gaby Saranouffi
imponerer med sin intense utstråling, og en ubesværet ynde og
skjønnhet i de mest radbrekkende bevegelser. I det store og hele
benytter Cecilie Lindeman Steen samme dansespråk som Gaby
Saranouffi, og teknisk behersker hun rytmen og kroppen fullt ut.
Samtidig virket det som om alle de bevegelsene som Saranouffi
utfører av rent fysisk overskudd, hos Lindeman Steen er møysommelig
innlært og nærmest i strid med henne selv. Dermed oppstår en
underlig dissonans, et slags dansemessig ekko til det atonale i
Valens egen musikk.
Det var fascinerende, men samtidig var jeg hele tiden i tvil om jeg
så det Sverre Waage ville ha meg til å se, eller om jeg rett og
slett diktet opp en ikke-eksisterende motsetning fordi jeg ellers
ville funnet en del av danseopptrinnene rett og slett for lange og
for uvedkommende.
Jeg opplevde først og fremst stykket som en kamp mellom den
naturlige, hemningsløse utfoldelsen i Masinandraina, og den
– om ikke livsfiendtlige – så iallfall puritanske og strenge
livsførselen i den gudfryktige vestlandsbygden, her symbolisert av
salmen som synges av Valen og Cecilie Lindeman Steen helt på
slutten av forestillingen. En litt banal motsetning kanskje, men
svært effektiv.

For svak tekst

Jeg antar at det ikke har vært Sverre Waages hensikt å skape en
helhetlig forestilling. Likevel, slik den er blitt, blir den litt
for usammenhengende, og jeg savnet en tydeligere fortellerstemme.
Og da tenker jeg ikke på Jan Ingvar Toft som i store deler av
Masinandraina skal framstå som en objektiv forteller, men på
Sverre Waage som er ansvarlig for manuskriptet. Jan Ingvar Toft går
for øvrig ut av rollen som forteller mot slutten av stykket der
replikkene tyder på at han ”spiller” Fartein Valen. Det er kanskje
forklaringen på at han virker både keitete og stiv.
Hanitra Rasoanaivo er Jan Ingvar Tofts antagonist. Hun skal
tydeligvis legemliggjøre den frodige, varme skjønnheten som barnet
Fartein opplevde i Masinandraina, hun har sjarm og utstråling, og
hun kan også synge. Jeg skulle gjerne sett henne spille ut mer
meningsfylte replikker.
Sverre Waage har gitt seg i kast med et meget ambisiøst prosjekt.
Han har sin største styrke i det visuelle, og teatermessig er det
også det beste med Masinandraina. Hans grep om den
dramatiske teksten har ikke de samme kvaliteter. Her skulle han
kanskje ha søkt en samarbeidspartner.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER