Visuelt og musikalsk sterk

Fartein Valen levde sine siste år på Valevåg, utenfor Haugesund, der slekten hans hørte hjemme. Men faren var misjonær, og fra han var to til han var seks bodde han i den gassiske landsbyen Masinandraina.

Historien om en moder

Det er kontrastene mellom de to så ulike verdenene som utgjør hovedtyngden i forestillingen som nylig hadde premiere i Haugesund, og drar videre til Rogaland Teater etter å ha vært spilt på Det Norske Teatret som et ledd i Ultima-festivalen. Utgangspunktet for forestillingen er at Fartein Valen mot slutten av sitt liv – i 1952, og han døde i desember samme år – fikk bestilling om å skrive musikk til H. C. Andersens Historien om en moder, fortellingen om kvinnen som søker sitt døde barn helt inn i Dødsriket, men til slutt lar Døden ta barnet – for barnets egen skyld. Jeg leste det selv som barn, og syntes det var så uforståelig grusomt at jeg glemte det så fort jeg kunne. Det gjorde ikke Fartein Valen. Historien om en moder hadde en helt spesiell plass i hans liv: Da han var liten i Masinandraina leste hans eldste søster eventyret for ham. Den gjorde så sterkt inntrykk at han aldri leste den igjen, til tross for at H. C. Andersen visstnok var den forfatteren han satte høyest.

Dansen og musikken

Likevel er Masinandraina overhodet ikke en biografisk fremstilling av episoder i Fartein Valens liv. Til og med de to gangene Historien om en moder skjebnestungt dukker opp, blir nevnt nærmest i forbifarten, uten at sammentreffet utbroderes eller tillegges spesiell dramatisk vekt. I det hele tatt spiller ordet – teksten – en svært beskjeden rolle i forestillingen. Det viktige er dansen og musikken, og komponist Nils Henrik Asheim skriver i programmet: ”Valevåg og Masinandraina. Fartein Valen som komponist, og et barn i en hage på Madagaskar. To punkter i et liv, en avstand, en hukommelse, utgangspunktet for et spill av uavhengige linjer”. Dette er en treffende, impresjonistisk beskrivelse av forestillingen. Olav Myrtvedt har komponert en enkel, men virkningsfull scenografi: En gyllent, litt asiatisk hus med spissebueganger til venstre på scenen, musikerne i bakgrunnen, som regel skjult av et kyskt hvitt klede som går over hele scenen, og som gir meg assosiasjoner til Valens vestlandske bakgrunn, og når de to danserne – norske Cecilie Lindeman Steen og gassiske Gaby Saranouffi – utfolder seg, trekker de fram lette, blomstrende, blekrøde og gylne stoffer som bringer tankene hen på den tropiske hagen der Valen lekte som barn.

Norge og Madagascar

Musikken er både norsk og gassisk, to pianostykker av Fartein Valen smelter sammen med Nils Henrik Asheims egne toner, og iblant, ikke minst i en frenetisk og voldsom sekvens mot slutten av stykket, med det gassiske strengeinstrumentet valiha. Både musikken og dansen er kraftfulle og besnærende. Spesielt Gaby Saranouffi imponerer med sin intense utstråling, og en ubesværet ynde og skjønnhet i de mest radbrekkende bevegelser. I det store og hele benytter Cecilie Lindeman Steen samme dansespråk som Gaby Saranouffi, og teknisk behersker hun rytmen og kroppen fullt ut. Samtidig virket det som om alle de bevegelsene som Saranouffi utfører av rent fysisk overskudd, hos Lindeman Steen er møysommelig innlært og nærmest i strid med henne selv. Dermed oppstår en underlig dissonans, et slags dansemessig ekko til det atonale i Valens egen musikk. Det var fascinerende, men samtidig var jeg hele tiden i tvil om jeg så det Sverre Waage ville ha meg til å se, eller om jeg rett og slett diktet opp en ikke-eksisterende motsetning fordi jeg ellers ville funnet en del av danseopptrinnene rett og slett for lange og for uvedkommende. Jeg opplevde først og fremst stykket som en kamp mellom den naturlige, hemningsløse utfoldelsen i Masinandraina, og den – om ikke livsfiendtlige – så iallfall puritanske og strenge livsførselen i den gudfryktige vestlandsbygden, her symbolisert av salmen som synges av Valen og Cecilie Lindeman Steen helt på slutten av forestillingen. En litt banal motsetning kanskje, men svært effektiv.

For svak tekst

Jeg antar at det ikke har vært Sverre Waages hensikt å skape en helhetlig forestilling. Likevel, slik den er blitt, blir den litt for usammenhengende, og jeg savnet en tydeligere fortellerstemme. Og da tenker jeg ikke på Jan Ingvar Toft som i store deler av Masinandraina skal framstå som en objektiv forteller, men på Sverre Waage som er ansvarlig for manuskriptet. Jan Ingvar Toft går for øvrig ut av rollen som forteller mot slutten av stykket der replikkene tyder på at han ”spiller” Fartein Valen. Det er kanskje forklaringen på at han virker både keitete og stiv. Hanitra Rasoanaivo er Jan Ingvar Tofts antagonist. Hun skal tydeligvis legemliggjøre den frodige, varme skjønnheten som barnet Fartein opplevde i Masinandraina, hun har sjarm og utstråling, og hun kan også synge. Jeg skulle gjerne sett henne spille ut mer meningsfylte replikker. Sverre Waage har gitt seg i kast med et meget ambisiøst prosjekt. Han har sin største styrke i det visuelle, og teatermessig er det også det beste med Masinandraina. Hans grep om den dramatiske teksten har ikke de samme kvaliteter. Her skulle han kanskje ha søkt en samarbeidspartner.