Foto: Thor Brødreskift

Visuell tornado

Arne Nordheims musikk trenger ikke Sarah Derendingers videoer.

I år er det 40 år siden Arne Nordheims ballett Stormen, bygget på Shakespeares skuespill, var åpningsforestilling ved Festspillene i Bergen. I anledning jubileet fikk Arne Nordheims verk avslutte Festspillene – denne gangen riktignok suiten på 50 minutter, ikke den dobbelt så lange helaftens versjonen av ballettmusikken. I Grieghallen avslutningskvelden var det heller ingen dansere, men i stedet fire skjermer som viste videoer laget av den sveitsiske kunstneren Sarah Derendinger.

Derendinger var festspillaktuell så sent som i 2019, med video til regissør Calixto Bieitos åpningsforestilling Venter, der tekster av Karl Ove Knausgård ble knyttet sammen med Edvard Griegs Peer Gynt-suite, i et forsøk på å fortelle en historie fra Solveigs og andre kvinners perspektiv. Venter fikk lunken mottagelse av norske kritikere. Jeg var selv blant dem som mente den prøvde å gjøre for mye på en gang og ikke var den nyskapingen den ble forhåndsomtalt som. Den gangen reagerte jeg særlig på at musikken havnet i bakgrunnen på en uheldig måte, og på Derendingers videomateriale. Jeg opplevde videoene som klisjépreget, spesielt i fremstillingen av kvinneskikkelsene, alle kledd i hvitt med blafrende hår i saktefilm. Dessverre synes jeg årets oppsetning av Stormen har en del av de samme problematiske sidene som Venter.

Forhåndsinnspilt dans og live sang
I Stormen har Derendinger valgt å konsentrere seg om to av karakterene fra Shakespeares store rollegalleri, Miranda og Caliban, spilt av Carte Blanche-danserne Vilja Kwasny og Max Makowski. På grunn av reiserestriksjoner er videoene innspilt i bergensområdet i forkant, uten Derendinger fysisk til stede. Hun vil fortelle historien om hvordan den unge Miranda frigjør seg fra sin far, og om Mirandas kjærlighetsforhold til slaven Caliban. De to kan ikke få hverandre, og videoene skildrer både ømheten mellom dem og brutaliteten som river dem fra hverandre.

Innledningsvis får vi se en kort live-video av sopran Mari Eriksmoen der hun står på scenen. Deretter vises Sarah Derendingers videoer på fire skjermer som henger over orkesteret. Eriksmoen og baryton Johannes Weisser står foran orkesteret, iblant vendt halvveis bort fra publikum og mot orkesteret og skjermene når de ikke synger. Også denne gangen er så godt som alt videomaterialet i saktefilm.

Konstant utestemme
Orkesteret gjør en formidabel innsats, og får frem både de store kontrastene og de fine nyansene i musikken. Blant solistene utmerker særlig bratsjist Ilze Klava seg med sans for klangbredde, fra det dypt syngende til det intenst raspende. De to sangsolistene løfter klangene ytterligere og speiler hverandre elegant. Både Eriksmoen og Weisser bruker mimikk som om de sto på en operascene, og de er like uttrykksfulle enten de synger tekst eller på «ah».

Der Nordheims musikk er variert i formspråket – med lyriske instrumentalsoloer, dramatiske sangsoloer, kakofoniske orkesterutbrudd, elektroakustiske innslag, opptak av skrik fra sjøfugl, og drømmende sekvenser der en formelig kan høre bølgene og vinden i orkesteret – opplever jeg Derendingers uttrykk som ensformig. Det er som om virkemiddelbruken har konstant utestemme, og min melodrama-grense er nådd før videoene så vidt er kommet i gang.

Først og fremst synes jeg motivene hennes er lite originale: Fuktig, dampende skog kontrasteres mot rykende skogbrann. Brusende hav med bølger skyller over et orgel som i en tidligere sekvens har vært senket ned under vann. Når de elskende ikke kan få hverandre, symboliseres det ved at de er bundet med rep ute i skogen – hun stående og han hengende opp ned. Senere beveger de seg under vann, og filmen kjøres iblant baklengs slik at luftboblene forsvinner tilbake inn i munnene deres. Mot slutten forstår vi at hun er fri idet hun plasker lekende rundt ved et svaberg. Det kjennes som om jeg har sett alle disse bildene mange ganger før.

Kamera går til tider tett på. Vi får se hender som kjærtegner kropper, bølger som kjærtegner orgelet i vannkanten, og hender som kjærtegner tangentene på det våte orgelet. Det er noe påtrengende ved valget av motiver og ved at alt er i saktefilm. Derendinger formelig skriker til oss: «Dette er sanselig! Bli berørt!»

Kvinnekropp i bringebærsaus
På samme måte som i Venter synes jeg det er vanskelig å forstå hva Derendinger vil med de kvinnelige karakterene sine. Hvorfor denne påtrengende sanseligheten og overtydelige symbolbruken? For eksempel er Miranda enten kledd i hvitt eller rødt, som kontrast til den ville, rufsete Caliban.

I en lang scene ligger Miranda som i halvsøvne blant hvite laken, kledd i hvitt, mens noe som antagelig skal ligne blod, men mest ser ut som rosa bringebærsaus, drypper over henne i etter hvert store mengder. Hva ønsker Derendinger å fortelle oss om en ung kvinnes løsrivelse fra sin onde far gjennom å zoome og loope bringebærsaus mellom sakte gnissende lår?

I denne blodige scenen er det en kort sekvens der kameraføringen nærmest er som i en dogmefilm, rykkende og ustødig, før den igjen går tilbake til saktefilm. Når så godt som hele verket filmes på denne måten, og mye av materialet dessuten loopes, blir det som om hver eneste detalj vi ser understrekes, som om alt ved den 50 minutter lange visningen er ment å tillegges like mye vekt.

Jeg savner en naturlig dynamikk i de visuelle inntrykkene, noe som flytter oppmerksomheten, gir pustepauser, en følelse av spenning og avspenning. Nordheims komposisjon er full av slik dynamikk, og jeg strever med å få lyd og bilde til å henge sammen. Jeg klarer heller ikke å lese inn eventuelle meningsfylte kontraster mellom det visuelle og det auditive.

Den konstante insisteringen som den dvelende filmteknikken utgjør, fører til at musikken ikke får nok plass for meg i helheten. Kanskje kommer reaksjonen min delvis av at musikken har så mye kraft og er en fantastisk helhet i seg selv. Når det legges til videoer som er så overlesset av virkemidler, blir det nærmest lammende.

I digitalversjonen av konserten er det lagt inn korte intervjusnutter med Derendinger og dirigent Ed Gardner i forkant. Mens Gardner nøyer seg med en generell oppfordring til publikum om å åpne seg helt for musikken, forteller Derendinger at hun håper publikum vil bli rørt av det de ser.

Både under live-opplevelsen i Grieghallen og når jeg ser digitalversjonen i etterkant, synes jeg imidlertid ofte at scener som er ment å være dramatiske, ekle eller gripende fremstår som ufrivillig komiske. I en scene mot slutten står Miranda alene i vannkanten. Med vemod i blikket klemmer hun den ene hånden rundt noe som ser ut som et hjerte, hvorpå seig, rød masse renner langsomt nedover armene hennes. På dette tidspunktet er blikket mitt så overmettet etter femti minutter med blod-, vann- og svettedråper i saktefilm at jeg for lengst reagerer på alle visuelle inntrykk med likegyldighet.

Film-fatigue
Også under åpningsforestillingen ved årets festspill, Alan Lucien Øyens The American Moth, satt Bergen Filharmoniske Orkester på scenen, og også denne produksjonen ble dominert av filmatiske innslag i form av live-video underveis i fremføringen. At videobruk på scenen skulle få en slik sentral plass under årets festspill er overraskende, ettersom det antagelig må ha blitt tatt mange korona-forbehold under planleggingen: Heldigvis slapp vi heldigitale festspill, slik som i fjor, men også med årets hybrid-løsning har mange publikummere måttet nøye seg med å oppleve arrangementene digitalt på grunn av pandemiens plassbegrensninger. Dermed ser de skjermene i salen via skjermen hjemme.

Det å se video på video fungerer sjelden. Snarere forsterker det følelsen jeg har hatt så ofte det siste året når jeg har sett digitalversjonen av en forestilling eller konsert: følelsen av å glipp av noe, og iblant også en dårlig samvittighet over at jeg ikke klarer å oppdrive nok engasjement for det jeg opplever gjennom skjermen.

Femten måneder med videomøter som erstatning for menneskelige møter både i yrkeslivet og på fritiden forsterker antagelig behovet for å slippe overdreven bruk av video også i den levende kunsten. Jeg kan ikke annet enn å slutte meg til de mange kollegene som i det siste har ytret håp om at trenden med video på scenen snart blåser forbi, eller i det minste finner nye, mer innovative retninger.

Når bildet fases ut og skjermene over orkesteret mørkner, avslutter sangerne med et gjentagende «Be not afeard» før orkesteret lander i en skjør, men varm dur-akkord, og jeg velger å se håpefullt fremover. Kanskje får vi oppleve helaften-versjonen av Stormen i Grieghallen – med ny koreografi og levende dansere på scenen – til 50-årsjubileet?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER