S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Hild Borchgrevink, redaktør – 23. februar 2015

Virtuos av en grunn

Sufflören. Dramaten 2015. Foto: Roger Stenberg


Publisert
23. februar 2015
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

Dramaten, Lilla scenen Sufflören – en teaterviskning av og med Andreas T. Olsson

Kostyme: Barbro Hellsing Lys: Arne Lindberget Maske: Mimmi Lindell V.I.S.: (Vän I salongen): Gösta Ekman


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/virtuos-av-en-grunn/
Facebook

KRITIKK: Nyskrevet scenetekst må unngå det overtydelige og samtidig få sagt ting publikum trenger å vite. Akkurat det gjør Sufflören så bra at det er nødvendig å skrive litt om det her. Hild Borchgrevink har vært på Dramaten ved en tilfeldighet.

Da kulturministeren lanserte Talent Norge nylig, ble det diskutert hva virtuositet er, og hvordan det i utøvende kunst ofte kan skape avstand.

Noen ganger kan tekstteater kjennes nettopp slik, som om det roper ting til deg med utestemme lenge etter at du har forutsett hva som vil bli ropt. Jeg forstår hvorfor man trenger diksjon og stemmevolum i en stor teatersal, og jeg ser at distansen det skaper, er der av en grunn. Men ofte kan det likevel produsere en følelse av å vente. Ikke på hva som kommer til å skje, men på at det som skjer der oppe på scenen skal skje ferdig. Og baklengs venting er kjedelig.

En monolog kalt "Sufflören" på Dramaten i Stockholm kan umiddelbart høres ut som maraton i baklengs venting. Vet man litt om sceneproduksjon, ser det først og fremst ut som potensielt god butikk: én mann og et par teknikere på jobb. Legg til plottet "ensom sufflør lengter etter å bli sett" (psykologisk realisme, med et glimt i øyet). Halvparten av publikum lever seg inn i det, mens den andre halvparten er fornøyde med å vite at mannen jo bare er ensom på scenen, der han i aller høyeste grad blir sett – men er han nå ensom på en troverdig måte?

Sufflören er alt dette – også. Med andre ord: Hvis jeg ikke hadde møtt en person som insisterte på at jeg skulle se den, hadde jeg sannsynligvis aldri kommet på å bruke en lørdag formiddag i Stockholm på det. Oppfordringen kom etter en uventet fin samtale om hvordan nyskrevet scenetekst må forhandle mellom å unngå det overtydelige og få sagt ting publikum trenger å vite. Akkurat det gjør Suffløren som scenetekst så bra at det er nødvendig å skrive litt om det her. Måten den gjør det på, krever en rasende virtuos skuespiller. For teksten står ikke på egne ben som tekst. Det skal den ikke, for den skal spilles.

Lilla scenen på Dramaten er helt tom. I luften henger det litt røyk. Samtidsteatermennesket i meg slapper litt av – ok, dette er ærlig. Sånn ser en scene ut, dette prøver ikke å være noe det ikke er. Hvis dette rommet er fullt av props og roping om en time, er det greit, for så har publikum i det minste fått være med fra A til B.

Så reiser et menneske seg fra salen og går opp på scenen. Og med fire rekvisitter holdt skuespiller Andreas T. Olsson meg ytterst på stolen i halvannen time. Én mann, en trapp, en stol, et manus på stativ, en pappeske og – hvis jeg husker riktig – et postkort. Samt ett kostymeskift (sufflørens eget, innenfor karakter) til det øyeblikket han tror han har fått napp hos teatrets primadonna.

Suffløren bygger opp sin egen karakter ved å fortelle oss om ting som er viktige for sufflører – papir som ikke lager lyd når du blar, hvordan det er å sitte på nåler en hel forestilling fordi du har tatt med feil manus og ikke rekker tilbake gjennom korridorene, hvordan en sufflørboks finnes for å skjule virkeligheten (aka suffløren) på scenen, og ikke minst hvordan det er mulig å snakke med innestemme i den boksen og likevel bli hørt (den akustiske effekten fungerer også i en pappeske vendt ut mot publikum.)

Etter hvert begynner en ubetalelig teaterprøve der Olsson uanstrengt veksler mellom å spille suffløren vi har blitt kjent med, en regissør, diverse skuespillere og rollene deres.

Og det er her det virtuose kommer inn i bildet. I denne forestillingen skaper det faktisk nærhet, fordi Olsson gjennom sitt spill åpner begrepet opp og diskuterer hva det er, gjennom ekvilibristisk å vise hva det kan brukes til. I dette spillet har det virtuose hele tiden en funksjon. Med en skala av utestemmer, plassering i rommet, fysisk bevegelse og tekst bygger han en gjeng skuespillere og en regissør som vekselvis øver inn og spiller roller mot hverandre. En selvopptatt eldre herre ligger alltid mens han snakker og har forslag til hvordan alle rollene skal spilles. En annen sjenert kar står i utkanten av scenen, men blir likevel ekstremt forurettet når regissøren (som virkelig ser ut som han jobber hardt for å skjule hvor oppgitt han er) forteller den tafatte fyren at han kan slappe av, rollen hans er jo ekstemporær.

Suffløren blir publikums holdepunkt med løpende kommentarer til hva de andre (men altså stadig kun Andreas T. Olsson) spiller. Det etableres ulike relasjoner til oss for hver av karakterene. Vi ler av protagonisten, føler med ham som står halvveis bak sceneteppet og imponeres når Olsson plutselig spiller Molière fra bakre hjørne. Ikke for å vise at han klarer det, men som innledning til en fin tekstsekvens om hvordan sufflører føler publikums blikk i nakken i akkurat denne scenen, fordi den er dramatisk umotivert, visstnok lagt til manus helt til slutt og – ja, litt kjedelig. Hvorpå publikum ofte diskret titter suffløren over skulderen for å finne ut hvor mange sider det er igjen.

Senere handler det mer om Molière, og om en scene som et Stockholmspublikum sikkert kjenner godt. Selv om litteraten i meg henger med når det snakkes om verseføtter, har jeg ikke begrep om hva som skjer i den scenen. Men teksten er altså bygd opp på en måte som gir meg det jeg trenger å vite, samtidig som damen ved siden av meg, som ser ut som en garvet premieregjenger, ser like fornøyd ut.

Det går nedoverbakke for suffløren vår. Han forelsker seg i en kvinnelig kollega, men hun er sammen med en kjekkas av en skuespiller som selvsagt ikke klarer å lære aleksandrinene sine, men tas i forsvar av regissøren som vil la ham prøve ut rollen. Når suffløren protesterer på tekstens vegne og dessuten nekter å bli med på et scenografisk stunt, blir han sendt til personalsjefen (nok en rolletolkning der Olsson med noen helt få replikker tar en mennesketype og en arbeidsplass som sosialt system på kornet). Personalsjefen leser opp eposter med mild, men beregnende stemme og vi skjønner at sufflørens jobb henger i en tynn tråd.

Selve denne intrigen er nokså konvensjonell, og den kunne blitt kjedelig hvis det ikke plutselig hadde blitt klart at også den er der av en grunn. For i det jeg tenker at dette kommer til å slutte med en depressiv Tussi av en sufflør som ser på soloppgangen og lurer på om han skal ta trucksertifikat (joda, men det var jo veldig bra bortsett fra slutten), skal Olssons aktører spille premiere på den nevnte Molière-scenen.

Her kolliderer Molières og sufflørens eget kjærlighetsdrama, og de to teatertekstene griper inn i hverandre på en måte som teoretisk er mulig å forutse, men som jeg først forstod like før det skjedde. Og før vi rakk å bli ferdig overrasket, hadde teksten enda en omdreining på lager der vår (publikums) virkelighet grep inn og viste hvem som egentlig var helten.

Hvis jeg sier mer om hvordan Olssons tekst (for det er skuespillerens egen, opprinnelig skrevet til hans avgangseksamen i 2013, men altså fortsatt på plakaten en lørdag formiddag to år senere) faktisk får det til, ødelegger jeg hele moroa med å se forestillingen. Hvis ikke det rettferdiggjør levende kunstuttrykk, så vet jeg ikke hva som skulle gjøre det.

Da jeg kom hjem, oppdaget jeg at Suffløren har premiere på norsk på Trøndelag Teater nå i februar. Å hoppe etter Andreas T. Olsson i den rollen kan ikke være lett, og kanskje hjelper det også å ha et Moliere-kyndig publikum å spille mot. Men jeg er som nevnt ikke et sånt publikum. Innholdsmessig er dette kanskje ikke verdens viktigste teatertekst, men det eneste jeg ville da Sufflören var ferdig, var å se den en gang til for å få med alt. Med andre ord må jeg kanskje en tur til Trondheim.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no