Bilde: Verdensteatret 2

Viljen til progresjon i teatret

I 2007 manifesterte viljen til progresjon seg både i og utenfor
teaterinstitusjonene, men de som går i front og forsker frem det
nye, fant vi i det frie scenekunstfeltet. Vår scenekunstanmelder
Elisabeth Leinslie oppsummerer inntrykkene fra den frie
scenekunsten i Oslo i år.

Elisabeth Leinslie har anmeldt fri scenekunst for nettstedene
scenekunst.no og danseinfo.no siden i april i år, og hun satt også
i Hedda-juryen frem til sommeren 2007. Vi har bedt Leinslie
kommentere scenekunst-høsten. I praksis er dette et blikk på den
frie scenekunsten i Oslo. Oslo-fokuset henger sammen med
begrensninger i vårt kritikkprosjekt.

Viljen til progresjon innen teaterverdenen manifesterer seg på
mange plan, både i og utenfor de store institusjonene.
Forestillinger som Markens Grøde (Nationaltheatret), Den
arabiske natta
(Det Norske Teatret) og Ingen skriv til
obersten
(også DNT) speiler eksperimentering og ønsket om å
bryte grenser innenfor våre største teaterinstitusjoner. Men, når
vi skal snakke om å gå i front ved å forske frem nye uttrykks- og
kommunikasjonsformer, er det i det frie teaterfeltet vi må lete.
Dette teaterfeltet utgjør den innovative delen som alle kunstarter
er avhengige av for sin videre utvikling.

Tidligere ble det frie scenekunstfeltet ofte
forvekslet med amatørteater. Dette har imidlertid forandret seg.
Mye fordi scenekunstfeltet har gjennomgått en betydelig
profesjonalisering og internasjonalisering de siste ti-femten
årene. Dessuten er både teaterfolk og publikum mer opplyste, blant
annet fordi feltet har fått litt større plass i media, og flere
teaterfaglige fora og arenaer har sett dagens lys. Tilfanget av
skribenter og formidlere som interesserer seg for dette
samtidsteatret er også påtagelig.

Det frie teaterfeltet kjennetegnes i 2007 av
estetisk, kulturelt og tematisk mangfold. Det spenner i alle
retninger, og er sånn sett umulig å gripe som ett kunstfelt i en
kort tekst som denne. Det jeg ser er imidlertid et felt som i stor
grad er i dialog med både sin samtid og sitt publikum.

Teater for ungdom

Jeg har sett en rekke gode og svært interessante
ungdomsforestillinger det siste året. Blant disse er; Polyfonia (Transiteatret-Bergen), Hva skjedde
femte mai
(Pharo produksjoner), Norsk Nok (Barske Glæder), Seksuell empati vol
1 – Handlinger
(Flaatenbjørk Kompani) og Martefaen (De
Utvalgte). Disse er alle sterkt knyttet opp mot vår samtids
kulturelle konvensjoner, estetikker og hendelser, og uten frykt og
bekymring utfordres konvensjonene både i kunsten og
ungdomskulturer.

Det er tydelig at mange av de som produserer
teater for ungdom i dag er veldig engasjert i sin målgruppes
verden. For forestillingene bærer preg av grundig
kultur-sosiologisk research. Jeg sitter og føler at jeg ser inn i
en (ungdoms)verden jeg ikke kjenner, men allikevel får følelsen av
å kjenne. Ved å ta opp aktuelle og engasjerende tema og å snakke
ungdommens språk, viser de også sterk vilje til å gå i dialog med
sitt publikum.

Forestillingene forholder seg også til en
politisk kunsttradisjon. Tradisjonelt sett anses politisk teater
som en form for teater som ber publikum ta til seg en spesifikk
holdning. Denne forståelsen bygger på et konsensusorientert teater
– en forståelse som hviler på tanken om at tilskuerens
identifikasjon med de etiske handlingene og holdningene som speiles
på scenen er nok i seg selv. Forestillingene nevnt ovenfor går
imidlertid et hakk videre. I en bredt forståelig og lett agiterende
form stiller de spørsmål om våre holdninger og refleksjoner rundt
tematikken. Vi oppfordres til å tenke og se sammenhenger selv. De
skriver seg med det inn i en dialogisk lærestykke-tradisjon.

Gammel blir ny

En skuespiller på Nationaltheatret sa for noen år siden at
teater er en gammeldags kunstart. Vel er teatret en gammel
kunstart, men teaterkunstnerne fornyer den kontinuerlig – og gjør
den moderne og samtidsaktuell. De forsker og eksperimenterer –
stadig på søken etter nye uttrykk, kommunikasjonsformer og
dimensjoner i kunsten. Det er vanskelig å plukke ut eksempler på
kunstnere som skal representere denne progressive dimensjonen i
året som har gått. Både fordi den fins i så mange variasjoner og på
så mange plan, og fordi et lite utvalg alltid vil ekskludere noen
som burde vært med. Jeg gjør allikevel et forsøk:

Tidlig i fjor høst, rett før startskuddet for
Ibsenfestivalen, var en liten del av norsk teaterpublikum så
heldige å få oppleve et nytt kunstnerpar i norsk teaterlandskap.
Vegard Vinge og Ida Müller heter de, og har tidligere virket på
Oslos og Europas operascener. Som henholdsvis regissør og scenograf
jobber de sammen og i høst hadde de en ny teaterproduksjon. I fjor
var det Ibsens Et
dukkehjem
som ble undersøkt, og i år var det Gengangere som skulle revitaliseres. Vinge og
Müller har tatt oss med storm. De kom inn fra sidelinja med et, i
norsk sammenheng, ekstremt ekspresjonistisk teater – og det var
tydelig at dette er noe publikum har lengtet etter.

Sikkert og kompromissløst

Den ekstreme viljen, kunstneriske bevisstheten og
tverrfagligheten vi har sett i Vinge og Müllers teater, opplevde vi
også hos andre grupper i 2007. Verdensteatrets louder, De Utvalgtes Jimmy Young, Enstad/Nilsengs Lola
and her red shoes dancing with Cirkus Polski
og
Transiteatrets Die
Massnahme
er eksempler på kvalitetsmessig sterke
forestillinger som beveger seg i randsoner av flere felt. Både
forskjellige kunstfelt og andre fagfelt som for eksempel teknologi,
etnologi, filosofi og mediekultur. Denne tverrdisiplinære
tilnærmingen har over hundre år gamle røtter i avantgardekunsten,
og er grundig befestet i det frie feltet anno 2007.

”De mest attraktive kunstverk er de som gir oss
en illusjon om at kunstneren ikke hadde noe alternativ, så sentrert
er han i sin stil”, skriver Susan Sontag i essaysamlingen
Against Interpretation. Legger vi til; så sentrert er han i
sin tematikk, så er jeg hjertens enig med Sontag. For hva er vel
bedre og mer bevegende enn en forestilling som er sikker og
kompromissløs i både form og innhold? Det lykkelige i denne
sammenheng er at vi ser flere og flere scenekunstnere som er svært
bevisste på hva de kommuniserer gjennom sin kunst, og som utvikler
sin egen særegne stil. En slik form for spesialisering har helt
klart hatt en vesentlig betydning for feltets kvalitetsøkning og
profesjonalisering de siste årene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER