Skjermbilde fra første episode av Teater Ibsens koronaversjon av Vildanden - et rettsdrama.

Vildanden på hjemmekontoret

Koronatidens best formtilpassede forestilling. 

Da koronaen virkelig begynte å markere seg her i landet var Teater Ibsen i full gang med Vildanden – et rettsdrama. Denne forestillingen var en kraftig bearbeiding av Henrik Ibsens familiedrama fra 1884, der Werles jakt på sannheten utløser at familien råtner på rot i et kaos av løgn og bedrag. Gregers Werle står tiltalt i denne moderne versjonen tiltalt. Har han medvirket til at unge Hedvig Ekdal tok sitt eget liv (tiltale etter § 277, første ledd)? Eller, har han forlatt Hedvig i hjelpeløs tilstand (§ 288)? Den opprinnelige versjonen ble anmeldt av Frøydis Århus 2. mars

Teater og juss
Teatersjef Thomas Bye ved Teater Ibsen har lenge vært opptatt av teater i møte med spørsmål om lov og rett. Han var primus motor da Teater Ibsen satt opp Jens Bjørneboes Tilfelle Torgersen i 2007. Han dykket ned i sakspapirer og trodde etterhvert ikke det han så. Dette førte på sikt et voldsomt engasjement for justismord i Norge. Researchen førte også til monologen 0+0=4? om den nevnte saken om Torgersen, i tillegg til Fritz Moen-saken og Liland-saken. Denne gangen har Bye bearbeidet nettopp Vildanden til en rettssak og skyldspørsmålet står sentralt. Hva slags ansvar hadde egentlig Gregers Werle for Hedvigs død? Hva med bakteppet? I den fysiske forestillingen så har Teater Ibsen kalt inn tipersoner til en folkejury som skal falle en dom avsluttningsvis, i denne videoversjonen blir det opp til hver og en å konkludere. 

Da samfunnet ble stengt ned har teatret altså bearbeidet forestillingen om til syv små videoer. Videoene ble sluppet én etter én på Facebook som til slutt blir mulig å se og sette sammen, og i de små snuttene er det ulike avhør med de involverte. Hver episode får derfor sitt naturlige punktum når de ulike forklaringene er ove reller noen av de involverte trenger en pause. 

Rettssaken fortoner seg altså som et videomøte, ikke ulikt teams, zoom eller skype som vi alle har klamret oss fast til disse ukene. I den 17 minutter lange første episoden er det Stian Isaksen som spiller Werle som grilles av dommer Mathilde Alfrida Jakobsen Skarpsno. Hva skal det koste å avsløre livsløgnen? Begge har en kledelig underspillende stil som passer det hverdagslige formatet, og spesielt Jakobsens myndige stil binder forestillingen godt sammen. Teaterscenens patos er tonet kraftig ned til fordel for en realistisk spillestil. 

NRKs kritiker Karen Frøsland Nystøyl skrev i sin anmeldelse av det ble for mange utbrudd og for store følelser i den fysiske versjonen:“Grepet med «Vildanden» som rettsdrama er en gyldig og interessant viderespinning på Ibsen. Men et pompøst strøk over iscenesettelsen skygger for rettens nøkternhet. I en forestilling som denne er det det dempede rettssalspreget, mer enn store følelsesutbrudd, som er best egnet til å vekke publikums medlidenhet.” Det er altså en helt annen stemning som preger koronaversjonen, som faktisk legger seg tett opp til hvordan en ekte rettssak kan fortone seg med krav til regler, takt og tone. I alle fall stort sett hele tiden. Noen unntak finnes. 

Noe eget og nyskapende
En etter en avhøres Hjalmar Ekdal (Joakim Thrane), Gina Ekdal (Hanne Amalie Smedstad), Doktor Relling (Åsmund-Brede Eike), Gamle Ekdal (Ola Otnes) og Håken Werle (Hans Jacob Sand). Handlingen rulles derfor hele veien opp i fortid som er et både underholdende og smart triks som snur opp ned på stykket, uten å direkte forandre meningsinnholdet. Den nye formen får frem kompleksiteten i Ibsens tekst, og starter på en måte der originalen slutter, med Hedvigs tragiske død. Som tilskuere er vi helt tett opp i fjeset til de ulike karakterene og kan også se hvordan de reagerer på de ulike forklaringene og også tidvis avbryter hverandre og kaster seg ut i små krangler. 

Formatet oppleves kanskje naturlig nok som noe ensidig etter flere episoder (ja, nettopp sånn litt trøttende som sånne møter faktisk er på jobb), men likevel er det aldri kjedelig og skuespillerne imponerer i det merkelige formatet som likevel bringer sin helt egen troverdighet til bords. Litt ulik spillestil finnes det likevel i ensemblet, i intensitet og spenning, som oppleves litt merkelig noen ganger. Der for eksempel de fleste tar det helt ned, med nøkterne, små gester og en kledelig selvbevissthet i møte med videoformatet, spiller Hans Jacob Sand som om han sto på en hovedscene foran en full sal. 

Koronaversjonen av Vildanden er både en overraskende, analytisk og argumenterende forestilling som hele tiden oppmuntrer tilskueren til å tenke og reflektere selv over hva siste taler sa. Det er både en morsom øvelse og en fiffig bruk av det gamle katastrofale dramaet.  

Det har vært mange kreative løsninger for å formidle scenekunst disse ukene over skjerm. Vildanden – koronaversjonen tar et av koronatidens fremste kjennetegn for mange, nettopp videomøtet, og makter å gjøre dette flate og seige formatet til både noe eget og nyskapende.  

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER