Tore Vagn Lid. Foto: Transitteateret/BT

Vil fylle et «postdramatisk vakuum»

INTERVJU: Høsten 2014 starter regissør, kunstnerisk leder for Transitteateret – Bergen og professor ved Teaterhøgskolen i Oslo opp programprosjektet «Kunnskaper og ferdigheter for et postdramatisk teater» . Scenekunst har spurt han hva dette dreier seg om.

– For en som ikke helt vet hva dette går i, hva innebærer egentlig et «kunstnerisk prosjektprogram»?
– Det er ikke nødvendigvis entydig, og det skal det vel heller ikke være. I utgangspunktet er det verken et teoretisk eller et pedagogisk prosjekt, men et kunstnerisk utviklingsarbeid som forutsetter et høyt profesjonelt nivå. Det er derfor jeg har søkt på programmet, fordi det forener mitt virke som regissør og teaterforsker, og knytter an til konkrete kunstneriske prosjekter. Dette gir meg altså en kjærkommen mulighet til et kunstnerisk og reflekterende dypdykk i det som åpner seg når man har et postdramatisk blikk på scenekunsten. Her åpnes opp for langsiktig samarbeid med nasjonale og internasjonale fagmiljø.  

– Så hva er «det postdramatiske teater»?
– Begrepet «postdramatisk» er ikke lenger et fjernt fremmedord fra teatervitenskapens innerste sirkel. Mye av det som blir godt likt i teaterfeltet nå har for lengst tatt opp i seg tenkemåter og uttrykksmidler fra det som den tyske teaterforskeren Hans-Thies Lehmann i 1999 beskrev som et postdramatisk vendepunkt i internasjonalt teater. Men ofte skaper begrepet like mye forvirring som opplysning. Som en inngang til prosjektet er det derfor viktig for meg å få frem min egen forståelse og legge den til grunn. Uten å foregripe det som kommer vil jeg si at for meg dreier det om en prinsipiell likestilling – jeg gjentar prinsipiell – av dramaturgiske parametere. Med andre ord, en prinsipiell likestilling av teaterrommets ulike kunstarter. Med prinsipiell mener jeg at det helt fra starten av en produksjon åpnes opp for at også andre sider av teaterrommet enn dramaet – det vil si den tradisjonelle dramatiske teaterteksten – kan innta sentralrollen i en forestilling.

– Når du snakker om at det postdramatiske har gjort seg gjeldene, må jeg med en gang nevne Verdensteateret, som nylig fikk Heddas ærespris. Er dette symptomatisk?
– Absolutt og du kan se det mange steder. I gjestespill, prisutdelinger til for eksempel Heiner Goebbels, ja, over hele linjen er postdramatiske uttrykk blitt en del av en norsk teaterfauna. I langt større grad enn det var for få år siden.  

– Men hvor kommer prosjektprogrammet inn?
– En ting er, som Hans-Thies Lehmann gjør, å beskrive at noe faktisk har skjedd i scenekunsten, altså å si at et uttrykk er postdramatisk. En helt annen ting er det å kunne definere hvilke ferdigheter, kunnskaper og forutsetninger som åpner seg når teater og drama ikke lenger er ett og det samme.  Det er dette jeg i søknaden min har kalt et «postdramatisk vakuum».

– Men da har det litt å gjøre med pedagogikk og teori likevel?
– Naturligvis, fordi utvikling av alle ferdigheter og kunnskaper har islett av pedagogikk, didaktikk og teori, også i profesjonelle sammenhenger. Men dette programmet gir meg først og fremst muligheten til å kunne arbeide langsiktig som utøver og regissør, igangsetter og teoretiker for nettopp å undersøke og forsøke å utvikle noe konkret.

–  Hvordan har du tenkt å jobbe?
– Som sagt, vi jobber konkret. Vi spør rett og slett: Hvilke kunst-ferdigheter fordrer det postdramatiske teater, og hvilke av disse er nye og uvante i forhold til de som var, og er, gjeldende innenfor det dramatiske teaterets horisont. Her må vi nesten jobbe åpent og forskende, med konkrete forestillinger, mer interne workshops, presentasjoner, publikasjoner og diskusjoner. Det som er godt med prosjektet er at det gir involverte muligheten til å bedrive kunstneriske dypdykk. Det kan skape konsentrasjon og langsiktighet for flere enn meg.  Selv om dette først og fremst jo er et kunstnerisk utviklingsprosjekt – som altså må knytte an til min rolle som regissør og utøver, så er det en uttalt ambisjon for meg å involvere en rekke andre kunstnere, og også masterstudenter ved KiO i flere faser av arbeidet.

– Vil du da invitere kun de som går på skuespillerutdanning?
– Nei, langt derifra. For det postdramatiske teateret har medført at alle teaterets parametre og funksjoner har trådt inn i en produktiv «sone av usikkerhet». Dette gjelder ikke minst for tekstens og dramaturgiens rolle. Mye må tenkes på nytt, og det er her teori og refleksjon ikke lenger kan tenkes uavhengig av praksis.   

– Hvordan skal dette gjøres?
– Jeg ser på det som en lang oppløpsside.  De tre årene bygges på følgende måte: Det gjennomføres en rekke etyder. Begrepet «etyde» kommer fra musikken og betyr øvelse. Etydene inngår så som byggeklosser for større byggverk – altså konkrete forestillinger, visninger og demonstrasjoner. Det jeg kaller «mikroetyder» er små, avgrensede dypdykk i enkelte teknikker og arbeidsformer, mens «makroetyder» kan altså gjerne være større forestillinger og visninger. Noe av etydearbeidet skjer på kunsthøgskolen. Andre skjer andre steder, det være seg etyder eller forestillinger i Oslo, Bergen eller internasjonalt. Her er det mye jeg må være hemmelighetsfull om, sier Vagn Lid.

– Hva er det som gjør at du vil gå inn i et arbeid med dette?
– Som sagt, det er mange fine muligheter i prosjektet. Det er langsgående, det gir tid og konsentrasjon, faglig nettverk og åpner for en rekke interessante samarbeidspartnere. I tillegg bygger prosjektet bygger effektivt ned skillet mellom teoretisk praksis og praktisk teori. 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER