S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Amanda Øiestad Nilsen – 25. september 2019

Vi trenger kjærlighet

Foto: Tale Hendnes. We come in peace. Scenografi og kostymer: Fredrik Floen


Publisert
25. september 2019
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Dans

We Come in Peace

Av: Helgebostad, Johannesdottir, Lauvdal, Floen og Theisen Premiere: 19. September 2019 Dansens Hus /Ultima – Oslo Contemporary Music Festival

Koreografi: Kristin Helgebostad Komponister: Heida Karine Johannesdottir, Anja Lauvdal Medskapende utøvere: Mathias Stoltenberg, Julie Moviken, Harald Beharie, Ingrid Haakstad, Irene Theisen Scenografi og kostymer: Fredrik Floen Band: Christian Skår Winther (gitar), Selma French Bolstad (fele og sang), Hannah Veslemøy Narvesen (trommer), Magnus Skavhaug Nergaard (bass), Anja Lauvdal (piano), Heida Karine Johannesdottir (tuba). Tekst: Anja Lauvdal, Heida Karine Johannesdottir, Maria Drangeid Dramaturg: Maria Drangeid Lys: Martin Myrvold Lyd: Andreas Hårklau Produsent: Michelle Flagstad


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/vi-trenger-kjaerlighet/
Facebook

We Come in Peace er en intergalaktisk samtidsdansical om fred og kjærlighet. Noen ganger trenger man et blikk utenfra for å bli påminnet de mest åpenbare ting.

Et intergalaktisk gjestespill på Dansens Hus må vel anses som intet mindre enn en sensasjon. Jeg var spent og visste lite om hva jeg hadde i vente. Grunnet kommunikasjonsvansker mellom de utenomjordiske og kommunikasjonsavdelingen på Dansens Hus var informasjonen om forestillingen begrenset. Men publikum var i det minste forsikret om at de kom med fredelige hensikter. Før forestillingsstart ble det, i sensasjonens tjeneste lest opp hilsener fra både samferdselsministeren og statsminister Erna Solberg. Sistnevnte oppfordret oss til å vise, ikke bare medmenneskelighet, men medvesenlighet. Taleoppleseren fra Dansens Hus ble så avbrutt av en Matrix-lignende karakter, kledd i skinn og solbriller, som viste oss veien til (scene)rommet. Rommet som møtte oss, var mørkt og luktet popcorn. Jeg fant meg en plass, og der, to seter bortenfor meg, satt det én. Heldigvis virket den fredelig.

Det var et spent første møte mellom publikum og denne andre verdenen. På mange måter var rommet gjenkjennelig med elementer vi kan forbinde med det utenomjordiske, som stjerner og røyk, og spillet mellom lys og mørke. Men mørket utfordret også siktlinjene, og sammen med musikken skapte det en suggererende atmosfære hvor rommet gradvis ble avslørt. I mørkets fravær så kanskje både rommet og kostymene litt mer hjemmelagde ut, men kanskje var det nettopp de utenomjordiskes strategi: Å gi oss vår tolkning av det utenomjordiske. For når de sorte, hjemmesydde kostymene med stjerneutklipninger og tentakelfingre var tatt av, så “de andre” ikke så annerledes ut enn oss. Dog har de muligens en litt mer markant fetisj for lakk, lær og tettsittende trikoter.

En samtidsdansical We Come in Peace er en del av Ultimafestivalen. I møtet mellom samtidsdans og samtidsmusikk har det oppstått en helt ny sjanger: Samtidsdansical. I tråd med musikalsjangeren de hinter til med det nye begrepet er de ikke redde for å bruke klisjeer og snakke om de store tingene som fred og kjærlighet. Budskapene er direkte, og formidlet på en nesten banal måte: “Vi trenger kjærlighet”. Men intensiteten og ærligheten i fremførelsen gjør at jeg kjøper budskapet uforbeholdent, og det oppleves blottet for ironi.

Det er fem dansere og fullt band på scenen bestående av gitar, trommer, bass, piano, tuba, fele og sang. Forestillingen kunne fort endt opp som én konsert og én danseforestilling, men dette er tverkunstnerisk samarbeid på sitt beste og det hele flettes sammen til et helhetlig uttrykk. Jeg vil særlig rose bandets tilstedeværelse i scenerommet og kontakt med både dansere og publikum. For igjen å trekke en parallell til musikalen der avstanden mellom musikerne i orkestergraven til skuespillerne på scenen ofte er stor, er den i We Come in Peace nesten utvisket. Særlig i starten av forestillingen var jeg usikker på hvem som var dansere og hvem som var musikere. Dette perspektivet ble forsterket av kostymene, selv om det etter hvert utartet seg et skille mellom de trikotkledde musikerne og danserne som var kledd i sort og skinn. Dansernes kostymer hadde popkulturelle referanser til blant annet Matrix-universet, men hadde også innslag av turistelementer som ryggsekk, caps med solskjerming og en t-skjorte med hestemotiv, som lignet noe man kunne kjøpt i en bod i Syden. Opp av ryggsekken kom det også en toga med kart over jorden på.

Jeg hadde kanskje forventet meg litt mer “spacet” musikk, men sangene med titler som «Melkeveiens dystopi», «Universets hjerteslag» og «Alle sjeler kan fly», minnet om nåtidig norsk popmusikk, og gav meg blant annet assosiasjoner til band som No. 4. Sangene satt seg lett på hjernen og særlig ble jeg sjarmert av dansernes sang. I dette tverkunstneriske verket er dansere musikere og musikere dansere, men det som virkelig smitter over er at alle gir alt. Danserne beveger seg i store og tidvis nesten utmattende bevegelsesmønster, og særlig benbruken deres er nesten utenomjordisk imponerende i både stil og utførelse.

Frihet Det kan virke som at den utenomjordiske konteksten til prosjektet har gitt frihet til å tenke nytt og bryte med etablerte (noen ganger i overkant seriøse) forståelser av både samtidsdans og samtidsmusikk. Noen ganger trenger man et blikk utenfra for å komme tilbake til kjernen og det som virkelig betyr noe. Som de synger selv:

“Alle sjeler kan fly sånn som fuglene. Alle sjeler kan fly med vinden når de er fri”

Forestillingen er frisk, kul og samfunnsaktuell i dens fremstilling av oss og “de andre”. Jeg skulle bare ønske en av to ting: Enten at forestillingen kom litt raskere i gang, eller at den varte lengre. For det er i de euforiske møtene mellom dans og musikk at forestillingen virkelig skinner helt ut til verdensrommet og tilbake.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no