Vi trenger flere og ikke færre forestillinger om radikalisering

I forbindelse med Vega Scenes Norgespremiere på teaterstykket Jenta med bombene av Tue Biering, har det kommet innsigelser både fra Chris Erichsen på Scenekunst.no, og fra Aftenpostens anmelder Per Christian Selmer-Anderssen knyttet til valget om å sette opp forestillingen, og til dens aktualitet.

Vega Scene ønsker å løfte debatten rundt dette med en utdyping av våre beveggrunner for å sette opp nettopp dette stykket.

Scenekunsten skal få oss til å tenke med sansene. Jentene i forestillingen, som sitter og ser inn i sine telefoner i stummende mørke, er både det mørke nettet og de voksnes redsel for hva som foregår på innsiden. Det er både allmenngyldig og tidsspesifikt. Bak Jenta med bombene står et kunstnerisk team, som i samarbeid med Kunnskapsdepartementet, psykolog og ekspert på radikaliseringsprosesser, Cathrine Moestue og DEMBRA, har sett på hva som er drivende faktorer når det kommer til radikalisering blant ungdom i Norge og Europa i dag. Hva er nytt, og hvilken vei går utviklinga? Har flere planlagte og gjennomførte terrorhendelser de siste årene påvirket hvem og hvordan ungdom blir radikalisert? Forskning på området viser at det finnes mange veier inn til radikalisering. Blant annet publiserte den britiske tenketanken Henry Jackson Society i 2019 en rapport om forskjeller i radikaliseringsprosesser hos gutter og jenter. Et av hovedpunktene i deres forskning er at gutter er mer sårbare for påvirkning fra andre (f.eks familiemedlemmer), mens jenter oppsøker ekstreme ideologier på egenhånd.

Vega Scene ønsker at vi med Jenta med bombene kan se på de aller yngste med nye øyne. Ti år etter angrepet på Utøya, Regjeringskvartalet, Arbeiderpartiet og demokratiet, har man sett en økning i radikalisering. Og trenden er at de blir yngre og yngre og av alle kjønn. PST har nettopp kommet med en rapport for å samle kunnskap om hvordan barn og unge involveres i terror. Totalt i perioden fra 2013 og fram til 2021 har PST hatt ti mindreårige ned i 12 års alderen i Norge i søkelyset. Rapporten beskriver at disse har vært involvert i to avvergede og ett mislykket terrorangrep. Blant de ti involverte var sju knyttet til ekstrem islamisme og tre til høyreekstremisme. (Trusselnivået i Norge ligger nå på 3 av 5, moderat trussel).

Replikkene i Jenta med bombene er hentet fra flere ulike saker og tilfeller av terrorplanlegging og aksjoner i Europa og Vesten. Tue Biering leder oss dermed inn på en større samtale om hvorfor denne utviklingen i radikalisering oppstår. Hvorfor det er så vanskelig å forstå de unge, og hvorfor lykkes vi ikke i å stoppe dem? Det kunstneriske teamet løfter fram problemstillingen om at radikaliseringen skjer parallelt med, og ofte sammenfaller med, prosesser mange ungdommer gjennomgår og kjenner på i større eller mindre grad, uavhengig av sosial og økonomisk bakgrunn. Følelsen av ikke å bli forstått, følelsen av å bli sveket av voksenpersoner, følelsen av isolasjon og ensomhet. Forskning blant de yngste viser også at den politiske motivasjonen ofte kommer helt til slutt, det er ofte det siste skrittet rett før noen faktisk begår en ekstrem handling, eller planlegger en.

Vi lever i en tid da vi må snakke om radikalisering igjen og igjen på mange ulike måter.

Med Jenta med bombene påpeker Tue Bierings tekst at Kundby-saken i Danmark, Philip Manshaus-saken fra Bærum, terrorhandlinga 22. juli og en rekke andre saker i Europa og Vesten har flere fellestrekk enn ulikheter, uavhengig av om det er motivert av høyreekstremisme eller ytterliggående islamisme. Det er disse fellestrekkene og samtalen om ungdom som radikaliseres, som forestillingen løfter fram. EUs siste RAN-publikasjon (Radicalisation Awareness Network) er tydelig på at det ikke handler om kjønn og klasse, men at terroristen som angriper ofte ledes av enten en opplevelse av å bli marginalisert av nærsamfunnet eller av marginalisering i nære relasjoner. At hen føler seg som et offer basert på virkelige hendelser, eller forestillinger om å være et offer. Eller at hen er medlem av en gruppe som opplever seg selv som et offer i samfunnet. Med tanke på at følelsen av gruppetilhørighet skårer lavest i denne undersøkelsen ser vi nødvendigheten av et varsko i lys av utviklingen de siste 10 årene og den ytterligere forsterkningen av risikofaktorer som har rammet unge under den pågående pandemien gjennom ensomhet og isolasjon.

Vi trenger ikke færre forestillinger om radikalisering slik vi ser det. Det ville etter vår mening være å begrense kunstens ytringsrom og aktualitet, og er kanskje mye farligere?