- Vi trenger et verksted

De siste to ukene har debatten gått om nyskrevet musikk ved de norske institusjonsteatrene. Debatten startet da komponist Atle Halstensens gikk ut i Bergens Tidende og ble sitert på at han ønsket at Kulturdepartementet skulle diktere teatrene å bruke et visst antall minutter med nyskrevet scenemusikk. Teatersjefene reagerte negativt, og i kampens hete falt ord som ”DDR-stat”. Scenekunst.no har snakket med Halstensen, som antakeligvis er den mest brukte teaterkomponisten i Norge.

– Jeg må presisere at jeg aldri har bedt om pålegg fra Kulturdepartementet når det gjelder nyskrevet musikk. Det sier seg selv at det er tull. Min agenda er at teatrene allerede får overført en masse penger fra Kulturdepartementet og at en så liten andel går til nyskrevet musikk og nysatsing.

Halstensen mener debatten om de statlige midlene er viktig:

– Vi må diskutere hvordan pengene disponeres. Den debatten må vi tåle. Derfor sa jeg at kulturdepartementet kanskje kunne bidra. Ikke med et diktat. Poenget mitt er å påpeke et gap mellom intensjon og mulighet.

I et intervju med Scenekunst.no sa lederen for Komponistforeningen at teatersjefene ikke satser nok på norsk, ny musikk. Er du enig?

– Det er i alle fall ikke lett å få øye på en langsiktig strategi for å investere i komponister med dramatisk erfaring og dramaturgisk innsikt.

Eget fag Komponisten understreker at scenisk musikk må oppfattes som et eget fag.

– Det er en enorm forskjell på å skrive konsertal musikk og musikk som er tenkt for andre scenerom. Teatrets store utfordring er det tverrkunstneriske. Å bli en god teaterkomponist er å finne musikkens naturlige plassering i en tekst, i en oppsetning. Det forandrer seg hver gang, og det å få øye på dette er gull verdt.

Komponistforeningen mener vi trenger et off-Broadway-system, en måte å jobbe fram musikaler ved å prøve og feile?

– Jeg vil ta det enda lenger og si at å prøve og feile på både hoved- og biscener er det som må til.

Har du selv fått jobbe på den måten?

– Ja, jeg har heldigvis ved noen anledninger fått jobbe som komponist på denne måten. Men det er svært sjelden, og vi er ikke mange som blir tilbudt denne viktige erfaringen. Det finnes institusjoner som ivaretar teatertekster og festivaler som fungerer som verksted for scenetekster, som Dramatikkens Hus og Dramatikkfestivalen. Vi trenger noe tilsvarende for teaterkomponister og ikke minst musikere som skal være integrert i teaterforestillinger.

Halstensen peker på dårlige rammer for teatermusikere, som gjør at det er vanskelig å jobbe fram et musikalsk verk for scenen i fellesskap.

– Få musikere har erfaring med teatermusikk. Det er et eget fag. Musikere pleier sjelden omgang med teatret. Begrensede budsjetter gjør at musikerne gjerne hyres på timebasis og derfor kommer inn sent i prosessen. De får et kort og stresset arbeidsforhold.

Trenger månedslønn, ikke timelønn Komponisten mener at Musikernes Fellesorganisasjon (MFO) må på banen og forhandle fram andre tariffavtaler.

– Dette er ikke bare teatrenes budsjetter, men også MFOs problem. De forhandler fram avtaler som gjør det for dyrt å holde musikerne i en like lang periode som skuespillerne og komponisten. Det må være lettere for teatrene å inngå månedskontrakter med musikerne i stedet for timelønnsavtaler. I dagens tariffavtaler er månedslønn underordnet timelønn.

(MFO er kontaktet av Scenekunst.no. Pga kursvirksomhet kunne de ikke svare nå. Vi kommer tilbake med deres innspill så snart det foreligger oss. Red. anm.)

Hva er problemet med timelønn?

– Det er problematisk fordi musikerne ikke får være med på å prege sluttresultatet i tilstrekkelig grad. Musikalsk ansvarlig sitter med et enslig piano i produksjonsperioden. Med en tradisjonell musikal er ikke det noe problem, men i en nykomponert teaterforestilling der regissør og komponist er usikre på musikkens funksjon og plassering betyr det at man gjetter på det musikalske bakteppet helt til musikerne er på plass. Dette krever ytterlige kompetanse og erfaring fra komponistens side.

Lærling i scenisk musikk For å øke satsingen på scenisk musikk, og ikke minst utdanningen av musikere og komponister til dette formålet, ser Halstensen for seg en mentorordning.

– Jeg ønsker meg at en erfaren komponist som regissøren har en komponistassistent. Det kan være en student fra Musikkhøgskolen eller NISS eller et annet utdanningssted, fra filmkomponistlinjen – det finnes jo ingen scenemusikklinje. Jeg ser for meg at det kan tilbys som en semesteroppgave at en av komponiststudentene fikk følge en produksjon og være med som assistent.

Ville du selv ha tatt opp en assistent om det fantes en slik ordning?

– Det ville vært min største glede å ha en komponistassistent.

Eksportartikkel Komponisten mener at satsingen på musikkteater ikke står i forhold til mulighetene som sjangeren åpner opp for.

– Vi bør få så gode og rause rammer som mulig for å skape nytt musikkteater i Norge. Musikkteater er en genial eksportartikkel innenfor scenekunst. Du kan eksportere det til hvor som helst. Musikkens språk er likt over hele verden. Det er en utrolig trygg artikkel for andre å plukke opp, mye tryggere enn et rent tekststykke.

Ikke minst er det en måte å treffe den vanskelige målgruppen på, mener Halstensen:

– Musikken er et viktig treffpunkt hvor du raskt kan møte et nytt publikum. Det er ingen klisjé, jeg har erfaring med dette. Musikk er en bro til det nye, unge publikummet. Du behøver ikke hel-digitalisere eller stille alt på hodet, det er bare å understreke det musikalske momentet. Da kan du prøve ut tradisjonelle tekster og innfallsvinkler.

Garantifond Halstensen viser til hvordan støttesystemet rundt filmproduksjon er bygget opp.

– Der er det ofte et kriterium for støtte at filmen skal være kommersiell og treffe bredt. I Kulturrådet er det ingen brede forestillinger som får støtte. Private teatre kan ikke søke om garantifond, for eksempel. I filmbransjen får filmen garantistøtte, som går tilbake til adressaten når målet om et visst billettsalg nås. Folketeatret står tomt, Edderkoppen står tomt. Dette kunne vi fylt med musikkproduksjoner, men ingen private aktører klarer seg fordi de ikke får støtte slik for eksempel en selvstendig filmprodusent kan. Komponisten foreslår et liknende system for musikkteater.

– Hadde det vært muligheter for at en del av midlene til Kulturrådet ble gjort om til et garantifond? Dersom de som deler ut midler fra et slikt fond gjør jobben sin, vil de ikke tape penger, kun sørge for aktivitet. Problemet med musikkteater i Norge er at vi ikke får opp aktiviteten. Den må stimuleres.

Han tenker høyt rundt muligheten for private midler, noe han understreker ikke er hans spesialområde:

– Kan man se for seg at organisasjoner som representerer den delen av næringslivet som profiterer på kulturell aktivitet på kveldstid er med på et slikt fond? Vi vet jo at folk som går på teater gjerne gjør det til en helaften med taxi og restaurant. Noen overnatter på hotell også.

Halstensen mener det er viktig at slike fond ikke utelukker de statsstøttede institusjonsteatrene.

– Også institusjonsteatrene kunne søke om disse midlene. De har de mest proffe produksjonsmiljøene, som gjør at man ikke må inngå kompromisser på kunstnerisk kvalitet.

For nettopp det profesjonelle produksjonsapparatet er noe Halstensen vet å sette pris på.

– Mitt poeng er kun å styrke de gode tankene som allerede finnes der, ikke å angripe teatersjefene. Jeg har ingen problemer med å forstå at de slites mellom alle forpliktelsene. Jeg mener at vi holder et veldig høyt nivå på de norske hovedscenene i forhold til kvalitet på oppsetninger, ikke minst regimessig, men også musikalsk.