Skuespiller Sebastian Skytterud Myers som Phileas Fogg i Feil Teaters oppsetning av Jorda rundt på 80 dager. Foto: Lars Halvor Andreassen

Vi trenger en likestilt debatt

Hvis vi skal få til endringer i skuespilleres tilgang på jobb, er det nødvendig at skuespillerne selv blir hørt.

Den siste tiden har det vært en debatt omkring nyutdannede skuespilleres utfordringer knyttet til det som for mange oppleves som en lukket og udemokratisk teaterbransje. Debatten springer ut fra NRKs artikkel «Det nådeløse nåløyet» fra 4. januar i år, som handlet om hvor vanskelig det er å få seg jobb som fersk skuespiller i Norge. 6. februar arrangerte NSKI Høyskole et fagseminar i samarbeid med Norsk Skuespillerforbund der problemstillingen ble drøftet i en panelsamtale med noen av landets castere og teatersjefer.

Jeg tror ikke jeg er alene om å ønske en slik debatt velkommen. Som frilansskuespiller har jeg forståelse for at mange opplever bransjen som lukket. Likevel stusser jeg over enkelte av premissene som ligger til grunn for debatten. Først og fremst er det merkelig at en panelsamtale som omhandler skuespilleres vanskelige arbeidssituasjon ikke består av en eneste skuespiller. Det hadde vært langt mer konstruktivt dersom de som faktisk er berørt av problemet får ta del i debatten på lik linje med teatersjefene og casterne – og ikke bare som tilhørere med mulighet til å stille ett og annet spørsmål. For hva er formålet med å ta tak i utfordringene knyttet til en lukket teaterbransje når de som føler seg utenfor ikke gis mulighet til å være med og se på potensielle løsninger på problemet?

Senest i fjor ble lignende utfordringer drøftet i en samtale under Sorialabfestivalen i Oslo. Det var et fantastisk initiativ i seg selv, men også i dette tilfellet besto panelet av teaterfolk i høytstående posisjoner, nærmere bestemt tre teatersjefer og én produsent. Publikum fikk riktignok mulighet til å stille spørsmål og komme med innspill, men når ingen frilansskuespillere får delta som medlemmer av slike paneler blir ikke bare maktforholdet mellom teatersjef og skuespiller enda skjevere enn mange allerede opplever det som, debatten blir også langt mindre nyansert enn den kunne vært.

Å gi begge parter like mye rom, fordrer naturligvis at de av oss som eventuelt deltar i debatten på vegne av frilansmiljøet har faktagrunnlaget på plass. Det opplever jeg ikke alltid er tilfelle når skuespillere retter kritikk mot bransjen i offentligheten. Vi skal selvsagt våge å stille kritiske spørsmål og si ifra dersom vi mener ting blir gjort feil, men vi bør være forsiktige med å svartmale situasjonen, for eksempel ved å hevde at det er umulig å lykkes som skuespiller dersom man ikke har gått på Kunsthøgskolen i Oslo. Det stemmer ikke. Det er heller ikke riktig å påstå at veien inn i norsk teaterbransje først og fremst skjer gjennom en ansettelse ved institusjoner som Nationaltheatret.

Jeg er enig i at teaterbransjen kunne vært mer åpen og demokratisk, men som skuespillere har vi et ansvar for å undersøke hvilke arbeidsmuligheter og visningsarenaer som faktisk finnes utenfor de store institusjonene (som Øystein Ulsberg Brager og Bo Anders Sundstedt ved Unge Viken Teater påpeker i sin kronikk på Scenekunst.no fra 21. februar). Når vi hiver oss inn i debatten med unyanserte påstander, er det vanskelig å bli tatt alvorlig. Dessuten må vi huske på følgende: Vi har alle valgt dette yrket vel vitende om hvor tøff bransjen er, og selv om man har tatt en skuespillerutdannelse har man ikke krav på jobb.

Jeg etterspør derfor en debatt der frilansere og teatersjefer kan stå side om side og drøfte utfordringene vi står overfor på en konstruktiv måte. Og uansett hvor lukket vi frilansere måtte oppleve teaterbransjen som: Vi kommer ingen vei med å surmule. Målet må være at vi sammen forsøker å finne gode løsninger – det tror jeg begge parter er tjent med. Jeg stiller meg mer enn gjerne til disposisjon for en slik diskusjon.

Det er viktig for meg å presisere at dette ikke er ment som kritikk mot verken NSKI Høyskole, Norsk Skuespillerforbund eller andre som initierer til denne typen panelsamtaler. Debatten er høyst relevant og angår dessverre altfor mange. Det er snarere ment som et innspill til hvordan lignende debatter kan gjennomføres i fremtiden.

 

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER