Skjermbilde fra NRK.

Vi som har ventet på Anette Trettebergstuen

Mange i kulturfeltet har ønsket seg Anette Trettebergstuen som kulturminister. Det gir henne mye å levere på.

Da SV gikk ut av regjeringsforhandlingene på Hurdal gav det meg ett lite håp: Sjansen for at Anette Trettebergstuen skulle bli kulturminister var blitt hakket større. Fra sosiale medier ser jeg at det ikke bare er jeg som har ventet på og ønsket meg Trettebergstuen som kulturminister. Det er mange som jubler.

Som stortingsrepresentant og medlem av Familie- og kulturkomiteen har Trettebergstuen vist seg som en lydhør og kunnskapsrik politiker som har brydd seg om det store bildet, men også har forstått at kulturfeltet består av mange små aktører med unike utfordringer. Det er en kjensgjerning at kulturministre gjerne er mindre erfarne politikere og at kulturministerposten har vært en slags statsrådsskole. Abid Raja skulle ha blitt næringsminister, men Erna Solberg ville ikke ha en «fersk statsråd i et så komplekst departement som Næringsdepartementet». I Kulturdepartementet er det visst mindre komplekst.

Det er sant at kulturbudsjettet er mindre enn andre budsjetter på statsbudsjettet. Derfor er det lite ordentlig galt en kulturminister kan gjøre. Posten fører allikevel med seg mye synlighet, og det er lett for kulturministeren å bli en artighetsminister som fronter gladsaker. Kulturministerposten er derfor ofte blitt gitt til mindre erfarne politikere man ser for seg kan gjøre politisk karriere, og det er veldig lenge siden vi har hatt en kulturminister som har fått posten på grunn av sin kompetanse på kulturpolitikk. Det har hatt konsekvenser. Jeg har lenge sittet med en følelse av at den faktiske politikkutøvelsen i Kulturdepartementet har vært styrt av de kunnskapsrike byråkratene. Det har ført til mange fine ord, vilje og gode oppspill, men ikke så veldig mye politisk handling. Når det nå kommer en kulturminister som kjenner feltet og politikken er lettelsen stor, men forventningene er enda høyere.

I sitt partiprogram for den nylig påbegynte stortingsperioden har Arbeiderpartiet en grundig definert kulturpolitikk. De og Senterpartiet er enige om flere ting, men Hurdalsplattformen gir ikke veldig mange klare svar på hvordan kulturpolitikken skal se ut de neste fire årene. Det viktigste, som heller ikke er veldig overraskende fordi det står i begge partienes programmer, er at de vil tilbake til politikken om å jobbe for at kultur skal utgjøre én prosent av statsbudsjettet. Dette vil, etter hvert, bety økninger til kulturfeltet selv om énprosenten ikke innføres over natten. I tillegg er det i plattformen definert at Regjeringen vil jobbe for en insentivordning for norsk dramatikk. Utover dette er det mest ord. «Sikre institusjonene og styrke det frie feltet» er viktige satsningsområder, og i en tid der det jevnlig stilles spørsmål om hvorvidt vi bør ha offentlig finansiert scenekunst i det hele tatt, er det et viktig signal, men det er strengt tatt ikke kontroversielt blant stortingspartiene. Det store spørsmålet, og som er det jeg er mest spent på, er hvordan denne sikringen og styrkingen skal gjennomføres. Skal bevilgningene til institusjonene økes? Hvordan skal man løse situasjonen til de etablerte kompaniene? Vil de følge opp den avgåtte regjeringens ønske om en kriteriebasert ordning på statsbudsjettet, og hvordan vil den ordningen i så fall se ut? Hvordan skal de opprettholde armlengdes avstand?

Et annet stort kulturpolitisk spørsmål som ikke sorteres under kultur, er spørsmålet om ABE-reformen. Både Arbeiderpartiet og Senterpartiet ønsker å avskaffe den. ABE er en forkortelse for avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform og ble innført av Solberg-regjeringen i 2015. Reformen innebærer at overføringene til alle statlige foretak ikke skal justeres for lønns- og prisvekst for å gjøre foretakene mer effektive. Som Fafo viste i rapporten som ble bestilt NTO (som jeg også nevnte i kommentaren fra 12. oktober om statsbudsjettet) om ABE-reformens konsekvenser på kulturinstitusjonene går ostehøvelkuttene utover tilbudene til institusjonene. Kultursektoren er heller ikke egentlig en statlig sektor selv om de fleste virksomhetene mottar penger fra staten. I Hurdalsplattformen står det at den nye Regjeringen vil avskaffe ABE-reformen og erstatte den «med målrettede prosesser og effektivitetsmål». Jeg håper dette betyr at man ser at utfordringene er sektoravhengig og at kultursektoren har andre utfordringer enn statlige virksomheter. Dessuten kan jeg tenke meg lite som er så effektivt styrt som et institusjonsteater. Jeg mener at en av oppgavene den nye kulturminister nå står overfor er å rette opp den skaden ABE-reformen har gjort de siste seks årene.

Det er mange som er lettet og glade for at Anette Trettebergstuen er blitt kulturminister. At vi nå skal få en kulturminister med forståelse for kulturpolitikk er gledelig. Nå gjenstår det å se hvor stort handlingsrom hun får og hvordan arbeidet i departementet vil gå for seg. Med seg på laget får Trettebergstuen Gry Haugsbakken som statssekretær. Hun har bakgrunn fra arbeiderbevegelsen, og de siste årene har hun vært kommunikasjonssjef i LO-forbundet Industri og Energi. Før det var hun blant annet politisk rådgiver for Hadia Tajik da hun var kulturminister. Under Solbergregjeringene har vi til sammen fire kulturministre, og det har vært flere statssekretærer i Kulturdepartementet enn det har vært justisministre. Hva det siste kommer av, vet jeg ikke, annet enn at det er litt foruroligende. Derfor håper jeg nå på stabilitet og arbeidslyst fra den nye politiske ledelsen og at de viser handlingsvilje og gjennomføringsevne i kulturpolitikken. Jeg håper det ikke er å ønske seg for mye.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER