- Vi må aldri stoppe

I august 2021 tar den finske fiolinisten Pekka Kuusisto over som kunstnerisk leder for Det Norske Kammerorkester etter Terje Tønnesen. Tønnesen har vært leder for orkesteret helt siden starten i 1977, men i fjor varslet han sin avgang. I 2018 var Kuusisto gjesteleder for orkesteret, og det var på bakgrunn av det han var ønsket som ny kunstnerisk leder og som gjør at han kjenner orkesteret godt. Han har turnert som fiolinist i en årrekke, og han har også ledet flere både større og mindre orkestre over hele verden. I tillegg har han vært aktiv som komponist av egen musikk. I 20 år var han kunstnerisk leder for den finske kunst- og musikkfestivalen Our Festival. Scenekunst.no har tatt en kort samtale med Kuusisto om fremtiden til Det Norske Kammerorkester, korona, innovasjon og musikk.

Hvorfor har du lyst til å være kunstnerisk leder for Det Norske Kammerorkester?

Det er det flere grunner til. Det er en veldig inspirerende gruppe mennesker, og å arbeide med dem vil gjøre meg til en bedre musiker og gi meg en mer avansert pensel å male med. Da får jeg muligheten til å male større bilder enn det jeg kan gjøre på egen hånd. Det er de viktigste motivasjonsfaktorene. Forhåpentligvis vil orkestermedlemmene gir meg mange nye ting å tenke på, og jeg håper det fungerer motsatt vei også.

Du har vært frilansmusiker, -komponist og -dirigent, hva vil bli de største forskjellene for deg i denne nye rollen?

Jeg tror ikke jeg har sett noen nevneverdige utfordringer i denne stillingen som vil skille seg fra de utfordringene som finnes i musikkfeltet generelt eller i arbeidet med kunstformen. Vi er i en helt unik situasjon akkurat nå sånn som alle andre. Vi har et yrke der vi på mange måter må balansere mellom å stole på ens egen kunstneriske nødvendighet og å sette ord på og formidle denne nødvendigheten til de som ikke forstår hvorfor vi gjør det vi gjør. Vi er nødt til å lære oss å være bedre representanter og talerør for musikken og kunsten generelt. I Det Norske Kammerorkester har jeg funnet en glimrende stab og direktør i Pelle Larsen. Det Norske Kammerorkester vil være en organisasjon som kommer ut av denne krisen som et mer avansert dyr enn det var tidligere. Men først må vi overleve.

Hva tenker du er Det Norske Kammerorkesters viktigste oppgave?

Jeg synes det skal være et fyrtårn, en ledestjerne, et orkester som vil skape nytt og dele sine oppdagelser ikke bare med publikum, men med hele det profesjonelle musikkfeltet. Lokalisert i Oslo er vi i en posisjon der vi kan turnere til nærliggende områder på en ny og bærekraftig måte. Da kan vi ta med oss orkesteret til mennesker som ikke får høre det regelmessig uten å ødelegge planeten. Når det kommer til musikken har orkesteret allerede en sterk tradisjon for innovasjon og modige prosjekter for eksempel gjennom å memorere verk og presentere dem fra et kollektivt minne, noe som gjør at man kan gå dypere inn i det. Arbeidet med denne erkjennelsen er noe som orkesteret må fortsette med, og vi må være enda modigere enn før.

Du tar over et orkester som har hatt den samme kunstneriske lederen siden 1977, hvordan vil publikum merke at det er du som leder det?

Det er et vanskelig spørsmål! Vi må nesten sjekke med publikum, men det faktum at orkesteret har bedt meg om å gjøre dette må jo bety at de på en eller annen mate mener at jeg er kompatibel med dem og deres tradisjon. Jeg kjenner musikerne personlig, og de er mennesker som liker en utfordring. De er ikke mennesker som har lyst til å gjøre det samme den neste 30 årene. Så jeg vil tro de ønsker å bruke evnene sine til å ta orkesteret i en passende annen retning. Det vil forhåpentligvis også kunne høres av lytterne.

Har du et manifest for Det Norske Kammerorkester og den klassiske musikken i Norge?

Jeg går ut fra at man kan lese det litt ut fra de tidligere spørsmålene. Vi kan ikke stoppe, ikke engang i den nåværende situasjonen. Jeg er ganske sikker på at en stor del av muskkfeltet vil gå tilbake til å spille enda mer standardrepertoar og gamle slagere bare for å være trygge. De gamle slagerne er ofte det av en grunn, så det er ikke noe galt i for eksempel å spille Beethoven-symfonier, men jeg mener at vi må være enda mer smidige, mer ekspressive og sette sammen konsertprogrammer og sesonger som er mer personlige for Det Norske Kammerorkester. Vi må ikke bare følge etter, vi må lede. Det må være manifestet: Vi må aldri stoppe, og vi må være ledende.