- Vi er pent nødt til det

I rekken av artikler om privat sponsing av frie scenekunstgrupper, spurte Scenekunst.no Hannemyr hvordan han jobber for å få inn sponsormidler til den kunstneriske bedriften.

— Det viktigste poenget her er hvorfor vi gjør det. Vi er pent nødt til det. Vi er en fri gruppe som holder til utenfor Oslo. Det betyr at vi er nødt til å skape et scenekunstmiljø rundt oss så vi ikke bare har fast ansatte men også faste frilansere, folk vi stadig jobber med. Det må finnes både skuespillere og folk som kan dekke alle de tekniske funksjoner i en oppsetning. Vi må sørge for at folk i scenekunstmiljøet har såpass mye arbeid at de ikke forsvinner. Vi bruker pengene for å bygge arbeidsplasser og et sterkt scenekunstmiljø her. I 2010 var vi 14 fast ansatte. Vi er rundt 25-30 årsverk. I tillegg har rundt 160 mennesker hentet inntekter hos oss.

— Vi har en grunnfinansiering over post 74 på statsbudsjettet hvor stat, fylke og kommune spleiser på 7,9 millioner kroner til oss, men med en omsetning på 14 millioner, må vi hente penger der vi kan hente penger. I 2010 hentet vi 1,3 millioner i sponsormidler, altså ca 10 % av omsetningen.

Hannemyr beskriver tilknytningen til sponsorer som et tveegget sverd.

— Vi merker finanskriser og slikt. Det er ikke drømmesituasjonen å være til dels avhengig av sponsormarkedet. Når det blir trangt i næringslivet, merker vi det godt.

— Men det har positive sider også. Mange har holdningen at det er for kommerst å jobbe med sponsorer. Det tenkte vi også innledningsvis. ”Dette er fy, men vi gjør det likevel, så kan vi betale våre ansatte”. Men det vi har merket, er at det er positivt at næringslivet i en region ser at kunstmiljøet betyr noe positivt for området, at god kultur er en såpass viktig drivkraft i en region at de er villige til å bruke penger på det. De innser at kultur er viktig for å holde regionen oppe.

Lokal forankring

Er det å skaffe private sponsorer en måte å skape en lokal forankring på?

— Det er et uttrykk for at man har en lokal forankring. Som gruppe forankrer vi oss i publikum, i det offentlige og i næringslivet. Hvordan gjør man det – går man til sparebanken med et forslag?

— Det er i grunnen det man gjør. Man tar med seg en ide og går for eksempel til banken og legger den frem. Vi ser at det stort sett er det lokale næringslivet som støtter oss. Det er jo også de som er nærmest til å se hvilken forskjell vi utgjør i området. Hvis du ikke er Festspillene i Bergen eller et nasjonalt symfoniorkester, er det det lokale næringslivet som ser betydningen av lokal kunst.

— Vi har sett en utvikling fra vi startet med festivalen i 95: Lokale eierskap blir borte gjennom fusjoner og slikt, og direktøren som en gang satt i Grenland, sitter nå et helt annet sted. Det gjør at noen bedrifter tenker annerledes. Den lokale sjefen vil kanskje gå inn, men det er ikke vedkommende som sitter på budsjettet.

Blander ikke kortene

Opplever dere forståelse for kunstneriske prosesser og frihet?

— Ja. Den respekten er absolutt. Det har aldri vært noen diskusjon rundt dette. Det er mulig at noen fra utsiden sier at vi har solgt oss til næringslivet, men vi har for eksempel en lokal investor som har vært omstridt. Han så selvsagt at det gagner hans interesser som investor i regionen at det finnes god, sterk kultur her, og derfor støtter han teatret. Men han har stått for visse utviklingsprosjekter som det har vært sterk motstand mot, også fra enkelpersoner i gruppen vår. Noen av dem har frontet motstanden. Resultatet av det er at han nå har et stort portrett av disse skuespillerne på styrerommet sitt for å minne seg selv på at ikke alle er enige i det han gjør. Og han lar støtten stå, han blander ikke kortene.

Har noen av skuespillerne som var mot ham foreslått å ikke ta i mot støtten hans?

— Nei. Skuespillerne har ikke sagt nei til støtten som kommer fra ham, for de blander heller ikke kortene. Men når det er sagt, så diskuterer vi selvsagt sponsorater her. Ikke alt er like opplagt.

Hvordan ser de bevilgende myndighetene på sponsing slik du oppfatter det?

— Jeg har merket en positiv holding nettopp fordi sponsorer er uttrykk for en lokal forankring. Men hvis det skal bli en sovepute eller et hinder for å få økte offentlige tilskudd, ville det vært et problem. Men jeg tror ikke det er sånn. De ser at en grunnfinansiering på 50 % ikke akkurat er mye. Andelen sponsorpenger vi har forsvarer ikke et såpass lavt nivå. De er klar over at det er vanskelig å finne private sponsorer.

– Generelt positivt

Scenekunst.no har spurt Kulturrådet, som nok er den viktigste bevilgende myndigheten for de fleste frie scenekunstgrupper, om hvordan de oppfatter sponsing av fri kunst.

Har mange av søkerne til fri scenekunst midler fra private aktører når de søker hos Kulturrådet?

— Nei, det er det ikke mange som har, jeg tror tallet er svært lavt, sier Jon Tombre, scenekunstkonsulent for Norsk kulturråd.

Hva har det å si for deres vurdering av en søknad om gruppen har ekstern, privat støtte eller ikke?

— Generelt vurderes det som positivt at et prosjekt har samarbeidspartnere. Det kan ha mange former; samarbeid med andre kulturaktører, et teater, en festival eller bestemte fagmiljøer og grupper som er relevante for realiseringen av prosjektet. Private sponsorer er ekstremt sjeldne, men dersom slik støtte kan bidra til å styrke prosjektet kunstnerisk, ville jeg vurdert det som svært positivt i søknaden. Men det er ingen automatikk i at et prosjekt med ekstern støtte, også utløser støtte fra Kulturrådet. Det sentrale i støtteordningen for fri scenekunst er vurdering av kunstneriske nivå, egenart og potensial.

Yrjan Svarva, seksjonssjef for scenekunst i Norsk kulturråd, har svart på Scenekunst.nos henvendelser i debattfeltet, og la vekt på at det er kvalitetsvurderingen som står sentralt i søknadsbehandlingene.

— Vi vurderer prosjektsøknadene til støtteordningen for fri scenekunst i samsvar med § 6 i Forskrift for støtteordningen for fri scenekunst. Det er vurderingen av kvalitet som er avgjørende. En søknad som ledsakes av en sammensatt finansieringsplan, er alltid interessant for Norsk kulturråd. En finansieringsplan som inneholder flere tilskuddsytere, private som andre offentlige (lokale eller regionale), er med på å inspirere til ulike innfallsvinkler til behandlingen av prosjektsøknadens kvaliteter.