S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Hedda Fredly – 20. november 2014

Verk som verk?

Foto: Verk Produksjoner


Publisert
20. november 2014
Sist endret
31. januar 2024
Tekst av

Kritikk Teater

Black Box Teater Verk Produksjoner Paradise Now

Av og med: Anders Mossling, Saila Hyttinen, Solveig Laland Mohn, Håkon Mathias Vassvik, Signe Becker, Fredrik Hannestad, Tilo Hahn, Jon Refsdal Moe, Per Platou, Pernille Mogensen, Vera Krohn Svaleng og Magnus Børmark.

Co-produksjon: Black Box Teater, Teaterhuset Avant Garden og BIT Teatergarasjen. Støttet av Norsk kulturråd.

Paradise Now vises også på BIT Teatergarasjen i Bergen og Teater Avantgarden i Trondheim i 2015.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/verk-som-verk/
Facebook

(Ingen innlegg)

KRITIKK: – Verk Produksjoner gjør det vanskelige sjarmerende og det sårbare opphøyd, skriver Hedda Fredly om Paradise Now på Black Box Teater.

Det begynner å bli en begivenhet når Verk Produksjoner kommer med en ny forestilling. Kompaniet har mottatt flere priser for forestillingene sine og mer eller mindre unison hyllest fra publikum og kritikere i inn- og utland. Man kan ane en viss høytidsstemning før premieren på Paradise Now på Black Box Teater. At vi blir bedt om å ta av oss skoene og legge igjen vesker og ytterklær før vi går inn i salen, skaper ikke en mindre følelse av rituell høytid.

Verk har uttalt at de ønsker å få folk til å oppdage at teaterrommet er et unikt sted, at det er et sted «bare å være», ikke nødvendigvis en arena for å prestere noe. Rommet her er formet som en sirkel, omkranset av hvite scenetepper av silke, med hvite benker og puter på hvitt gulv, der skuespillere, musiker, scenograf, lyd- og lysansvarlig liksom er lett henslengt rundt om. Alle medvirkende har åpne og imøtekommende ansiktsuttrykk og skaper en følelse av noe upretensiøst og laidback. Men samtidig er rommet så hvitt! Med fullt lys blir også alle i salen veldig synlige og blottlagte. Kanskje er dette gjort for å synliggjøre at en teatersituasjon er et møte mellom alle i rommet, og at hvert møte skal starte som et blankt lerret? Uansett skaper dette, parallelt med det upretensiøse, også en spent nervøsitet for hva vi skal få oppleve og delta i.

Men så, når Verks aktører begynner å framføre små tekstbrokker, senkes lyset, og det skapes et «tryggere» skille mellom scene og sal.

Det betydningsfulle i det hverdagslige Inspirert av Louis Malles film My dinner with André er det meste av tekstmaterialet i Paradise Now hentet fra middagssamtaler og andre intervjuer aktørene har gjort med venner og bekjente om øyeblikk som har vært skjellsettende i deres liv. Historiene er stort sett hverdagslige og gjenkjennelige. Det er fortellinger om betydningen av å ha ei tante som viser deg verden, om store kunstopplevelser (som kanskje blir store fordi man opplever dem sammen med den man er forelsket i), om drømmer og fantasier (om å ha et hus i Normandie og bo der med to kjærester man kan ha orgie med hver dag etter jobb), om å være i Paris og plutselig bli trukket inn i en demonstrasjon og selv om seminaret man har deltatt på var skikkelig dårlig, er det varmt og asfalten er varm og og…

Av og til gir en plutselig innskutt setning en fornemmelse av hvorfor en anekdote er betydningsfull for den som har opplevd den: «For jeg kunne jo ikke lese!». Av og til er det bare måten det sies på som avslører hvorfor øyeblikket har vært skjellsettende. Dette er en styrke både i denne og Verks forrige forestilling Stalker, som begge baserer seg på levd materiale/samtaler med folk: at utsagnene er skrevet ned og gjengitt ordrett. Slike direkte transkriberinger går gjerne mer rett i sjela på tilhørerne enn fyndige og formfullendte formuleringer. Det er noe med uferdige setninger, stakkato språk, pauser, famlinger – det vekker noe i oss. Tilhørighet, kanskje.

Kjente grep Paradise Now har flere lett gjenkjennelige «verkske» virkemidler. Tekstene framføres intenst henvendt mot publikum, med vidåpne øyne, store, litt desperate smil, eller flørtende og nervøse blunk. Dette understreker det ofte åpne og vennlige i prosjektene. Et annet kjent grep i Verks sceneverden er at aktørene underveis bryter ut i stiliserte, rørende og delvis klumsete dansenumre. Og at en «levende scenografi» får all oppmerksomhet i deler av forestillinga.

I Paradise Now skjer dette siste gjennom at scenograf Signe Becker er aktivt tilstede på forskjellige måter; hun tusler rundt blant publikum og maler seg selv med krigsmaling, maler punkter på gulvet med utflytende vannmaling, eller maler på en slags overhead som projiserer bevegelige, utflytende bilder på sirkelen av hvite scenetepper. Slik blir vi omsluttet av levende og foranderlige bilder, skapt foran øynene på oss. Etter hvert gnir også de andre aktørene seg og hverandre inn med tilsvarende krigsmaling, før de ender med å helle yoghurt, kefir og noe som ser ut som sjokoladesaus utover hele seg. Alt skjer liksom tilforlatelig, uten store geberder – og det er i all hovedsak det visuelle inntrykket og den kroppslige fornemmelsen dette gir som får spille førstefiolin.

Foto: Signe Becker

Dette leder tankene til filmer som Terrence Malicks The Tree of Life eller Kubricks 2001: En romodyssé, der man lar den mer tradisjonelle filmfortellingen brytes opp av partier med nær abstrakte bilder av stjernetåker, fuglestormer, mikrober. Å få dvele ved disse ordløse, bevegelige bildene i mange minutter gir en helt annen energi til de klassiske filmfortellingene. Også i Paradise Now åpner partiene med dans, levende scenografi og kroppsmaling – i tillegg til å henlede til teaterguruene de er inspirerte av – opp for publikums egne refleksjoner og assosiasjoner og setter tekstpartiene i både et høytidelig og lekent relieff.

Åpen fortolkning Uttalte inspirasjonskilder for forestillinga er altså teaterfornyere som Antonin Artaud, Jerzy Grotowski, Eugenio Barba, The Living Theatre (de siste kjent for sin signaturforestilling også kalt Paradise Now – hvorfra Verk blant annet har hentet inspirasjon til dansesekvensene i sin Paradise Now), berømte «guruer» som også har vært viktige i Verks egen kunstneriske utvikling. Alle de nevnte er kjente for å ha vendt seg bort fra tradisjonelle teatersettinger og søkt mot det rituelle, mot urteatret, teatret som møteplass. Eksperimentvilje, det kollektive, det nakne og åpne, at lyd, bilder, skuespillerens fysikk, musikk, dans og tekst er likestilte, er andre virkemidler. Verks Paradise Now nikker mot disse tidligere teaterkunstnerne og lar det skinne igjennom hvilken betydning disse har hatt for dem. Det kunne vært lett å ironisere over perioder i livet man har forlatt. I stedet er leken med inspirasjonskildene preget av noe av det samme alvoret som i de gjenfortalte betydningsfulle livsøyeblikkene.

Verk samtaler altså med inspirasjonskildene sine for åpen scene, lar dem møte Verks egne kropper og forestillinger, ser hva som skjer – og lager noe som kan peke videre. Kan ideer og tanker fra denne tida brukes til å finne noe annet? Slik Barba, Artaud og Grotowski prøvde å finne et urspråk og utveksle noe med det, prøver Verk seg med dette prosjektet på å utvikle, samtale med, eller gi en respons på inspirasjonskildene igjen. Blant annet skjer det ved at til dels voldsomme formgrep får møte det lille, det personlige. Det er en form for fenomenologisk-hermeneutisk prosjekt, all den tid Verk ikke gjør direkte adaptasjoner av foreleggene sine. De søker ikke å nå én sann fortolkning eller forklaring, men vektlegger heller selve opplevelsen og søken etter mening. Når de slik blottlegger sitt tolkningsarbeid, gir det oss som publikum igjen mulighet til å tolke videre, inn i våre egne liv og rundt verkene som omtales i forestillingen. Slik føles Paradise Now som et sant møte, en sann samtale.

De nevnte teaterfornyernes iherdige forsøk på å finne selve urspråket, mislyktes, og The Living Theatres overskridende teatereksperimenter og hippiebevegelsen de ble en representant for, mistet etterhvert sin opprørende kraft. Likevel har deres søken og utforsking hatt stor innvirkning på det vestlige teatrets utvikling. Kanskje kan man se Verks fokus på søken etter mening som en hyllest til nettopp dette: verdien av selve forsøket og undersøkelsen, selv om man ikke når sitt først satte mål?

Verk som verk I Stalker var et av hovedbudskapene at «ved å minnes [se tilbake til fortiden)] blir vi snillere». I Paradise Now ser Verk både framover og bakover. Hva tar vi med oss inn framtida, hva av det som har påvirket oss, kan utvikle oss? Å fundere over og bearbeide begivenheter fra fortida kan gi ny forståelse av hva som er viktig i dag, så vi kan komme oss videre. «Det er så få mennesker man møter som virkelig forstår hvem man er,» sies det i forestillinga, og kanskje er dette et kjernetema: Hvordan finne sin tilhørighet i en kaotisk verden? Gjennom at Verk legger fram disse til dels famlende fortellingene, åpner de samtidig for at vi kan kjenne oss igjen og dermed også få en følelse av å være forstått. Slik kan vi kanskje bli tryggere i vår videre famling gjennom livet.

Men i all sin åpne og spørrende fremtoning kan tematikken kanskje virke litt vag, og jeg har en snikende oppfatning av denne forestillinga som et ledd i et pågående prosjekt. Kommer det kanskje til å bli en trilogi om minner – med Stalker, Paradise Now og en tredje, kommende forestilling med lignende tema? Ikke til forkleinelse for denne forestillinga i seg selv, den er ikke retningsløs, men å se den i en slik tenkt sammenheng hjelper liksom på for å tåle at den er så åpen og lavmælt i uttrykket.

Verk har møtt kritikk for ikke å lage fullendte, vel, verk. Jeg synes dette er noe av styrken ved forestillingene – at de ikke definerer og lukker, men at de med sine oppfinnsomme formgrep er åpne for publikums medskaping og assosiasjoner. Slik legger de til rette for at noe betydningsfullt kan oppstå hos publikum selv. Store ord, kanskje. Men dette balanseres av at Verks aktører framfører budskapet så ujålete, lavmælt, vittig og vennlig. Selv om grepene de tar er underlige, og de ikke opererer med logiske narrativer, framstår det hele likevel inkluderende – ikke minst på grunn av det skjøre, uskyldige og formbare i historiene de gjenforteller. Men også fordi de klarer la være å ironisere, selv når de tuller. I forestillinga siterer de Artaud: "In the theater… there is a kind of Strange Sun, a light of abnormal intensity by which it seems that the difficult and even the impossible suddenly become our normal element." Det er nettopp dette Verk er så gode på, å gjøre det vanskelige sjarmerende og det sårbare opphøyd.

Jeg anmeldte også Verks forrige produksjon Stalker. Om den skrev jeg at det var et ekstremt sympatisk prosjekt. Jeg vil betegne denne forestillingen i samme stil: Med Paradise Now oppleves Verk som en rent hjertegod trupp. Det er lett å stemme i siste uttalte setning i forestillinga: «Det er bare å kjøre på!»


Kritikk
Det ærlige og det påtatte

På sitt beste vrir de relativt enkle tekstene og den overdrevne teatraliteten på våre felles referanser og setter dem i nytt perspektiv, skriver Ole Hval om Verk Produksjoners nye forestilling, som låner tittel fra en Bowie-låt.

av Ole Hval
Kritikk
Dekadanse i Europas natt

Verk Produksjoners Build me a mountain hadde premiere i går kveld. Her er anmeldelsen.

av Anna Helene Valberg
Kritikk
Folk vil ha underholdning

KRITIKK: Finn Iunkers Arbeider for scenen (2015) forener det beste fra teater og litteratur – og fungerer både som strandlektyre og fordypning, mener Anette Therese Pettersen.

av Anette Therese Pettersen

S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no