Serotonin Av Michel Houellebecq i dramatisering av Lucas Svensson.ScenografiCarouschka Streijffert Kostyme: Patricia Svajger. Lys: Tobias Hagström-Ståhl KompositörRikard Borggård

Verdiløse menn

Serotonin av Houellebecq er koronatidens første digitale teaterpremiere. Tematikken i romanen kler det folketomme formatet. 

De siste ukene har ført til at mange har måtte tenke nytt om digitalisering og kultur. Mange teatre har lagt ut filmatiseringer av gamle forestillinger, blant andre Schaubühne, Royal Shakespeare Company, Dramaten og Det Norske Teatret. Da jeg intervjuet teatersjef Stefan Larsson på Den Nationale Scene, som ikke har digitalisert noe, rett før påske virket han rett og slett litt lei maset om at teater bør digitalisere forestillinger: “Denne plutselige ropingen etter streamede/digitaliserte forestillinger er panikkartet og kommer av en uro for ikke lenger å eksistere. Det gjør vi – og vi kommer tilbake.”  Selv om BIT Teatergarasjen har jobbet litt digitalt disse fem ukene, så sa teatersjef Sven Åge Birkeland at “vi mister en dimensjon uten det fysiske møtet.” Så kan teater på skjerm egentlig fungere som noe annet enn et fattig substitutt mens vi venter på at samfunnet åpner igjen? Det blir jo  vektlagt at «her og nå»-effekten er teatrets viktigste bestanddel, og at teatraliteten oppstår i møte med publikum. Kan det egentlig føles som teater å sitte hjemme og se noe på pcen? 

Ja, er erfaringen etter å ha overvært scenepremieren på romanen Serotonin fra 2019 av den franske forfatteren Michel Houellebecq på Stockholm Stadsteaters Playside på søndag. Fysisk spilles den i St Paul kirke ved Mariatorget på Södermalm. Forestillingen var planlagt før krisen og skal etter planen også spilles for publikum, men klokken 19.00 den 12. april var det digital premiere og mulighet for å se forestillingen gratis i tre dager. 

Kontroversiell type
Houellebecq er en av de mest debatterte samtidsforfatterne. Hans kontrære lynne og ofte provoserende samfunnsanalyser er både blitt applaudert og anklaget for å være rasistiske og misogynistiske. I Serotonin er Houellebecq fullt opptatt med sine sedvanlige seksuelle skildringer og med sitt karakteristiske og kjølige blikk på medmenneskelige relasjoner. Men denne gangen løftes det også av hans helt essensielle kritikk av industrilandbruket i Frankrike. Klasseopprør, de gule vestene, kapitalisme, globalisering og frykt er noen av de underliggende temaene som er blitt en intens og fokusert monolog der hedonisme, maskulinitet, og tapet av den, også hele tiden står sentralt. Sven Ahlström spiller den selvforaktende byråkraten Florent-Claude Labrouste, og innledningsvis er spillet distansert og uttrykket hardt, før hjertet stadig havner mer på utsiden av skjorten. Det er en fin dynamikk i den nesten to timer lange forestillingen. 

På teaterscenen blir Serotonin fremført som en monolog. Historien er tro mot boken, og Ahlström er alene på scenen og i salen, med sleik og skinnjakke. Dette er en skildring av jeg-personens dramatiske fall ut av samfunnet og hans ensomhet, men også en fortelling om og lengselen etter kjærlighet. Det er en oppsummering av et liv der det personlige gjerne er baksiden av det politiske. 

Står midt i en vagina
Scenografien av Carouschka Streijffert er virkningsfull og fremstår gjennomtenkt. Trebenker formet som noe som ser ut som en blanding av en myggspiral og en vagina fyller rommet. Innerst står det en slags vannfontene som gir assosiasjoner til virilitet, klitoris, væsker, drifter og potens, men også det motsatte. Altså mangelen på seksualdrift. Det er nærmest som om scenografien håner vår mann i det fontenen plutselig spruter ut vann. Vår antihelt går nemlig på antidepressiva som både påvirker hans ereksjon og som skal styrke nivået av hormonet serotonin i blodet, som romanen har hentet sin tittel fra. Ahlström snakker direkte til publikum der hjemme og kikker også inn i kamera. Innspillingen er gjennomført profesjonell og er ofte tett på ansiktet. Ahlström gjør en god jobb og klarer å holde på min oppmerksomhet. Selv om skuespilleren blir filmet beveger han seg i scenerommet som om det var en tradisjonell teaterforestilling. Regien av Linus Tunström legger opp til at skuespilleren skal bruke og fylle rommet, som om publikum så på ham fra mange ulike vinkler. Han får også frem de mange ulike tonene i boken, både det harde og fandenivoldske, men også det mer sårbare og usikre som ligger der mellom linjene.

Språket i boken er saftig og direkte i skildringene av både sex og samfunn, som i den foraktfulle tonen når hovedpersonen snakker om at han hater å se på den miljøbevisste middelklassen i Paris eller skildringer av kvinners underliv. Forestillingen mangler litt av denne snappyheten som finnes i rikelig monn i Houellebecqs mørke analyser av samfunnet som tross alt gjør de sørgelige tekstene morsomme å lese, fulle av treffende bilder og rariteter i den voldsomme vemmelsen. 

Hovedpersonen fremstår som fryktelig alene, en patriot som savner det kollektive. Det at skuespilleren vandrer rundt alene i dette tidløse scenerommet forsterker denne effekten. Om man først må sitte ensom å se teater gjennom en lysende skjerm, så passer Serotonins historie om individualitet, kynisme og mangel på fellesskap i så måte svært godt.    

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER