S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Ragnhild Freng Dale – 13. mai 2015

Verdier og markedsprofitt i kulturen

Kildenkonferansen 2015, foto av Henrik Hanselmann


Publisert
13. mai 2015
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Debatt

Kildenkonferansen 27.-28.april 2015 Kilden Teater- og Konserthus i Kristiansand Nasjonal kultur- og næringskonferanse Ideen til Kildenkonferansen ble unnfanget på en Kulturnæringskonferanse arrangert av Kulturdepartementet og Næringsdepartementet i Tromsø i 2014

Konferansens tema: -Hvordan bygge en landsdel? -Hvordan investere i barn og unge? -Næring og sponsing.

kildenkonferansen.no


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/verdier-og-markedsprofitt-i-kulturen/
Facebook

Kultur og næring står i et spenningsfelt med interessemotsetninger av ulik politisk, økonomisk og verdimessig karakter – i Norge som ellers i verden. Er det utdatert å snakke om etikk og verdier, spør Ragnhild Freng Dale etter å ha vært på Kildenkonferansen.

I General Theory of Employment, Interest and Money, skrev økonomen John Maynard Keynes at det er utrolig hva man kan få seg til å tro når man tenker alene i for lang tid, spesielt innenfor økonomifaget. Så også i koblingen kultur og næring. Etter Kildenkonferansen i Kristiansand i slutten av april sitter jeg igjen med en hel del spørsmål om hvor kultur-Norge er på vei, men mest av alt lurer jeg på hva som egentlig menes med «kultur» i koblingen mellom kultur og næring. For i alt snakk om samarbeid mellom kulturliv, næringsliv og det offentlige, var det frie feltet nesten fullstendig fraværende.

Dette er en generell tendens som har lite med en spesifikk konferanse å gjøre, noe ministertalene fra både kulturministeren og næringsministeren understreket. Thorhild Widvey brukte sin taletid på å fortelle at regjeringen vil ha mer risikovillig kapital og at de kartlegger potensialetfor verdiskapning gjennom kunst i Norge. Slik skal kulturprodukter gis et større marked og større rekkevidde til å vokse, ekspandere, og bringe klingende mynt i kassen. Næringsminister Monica Mælands innlegg var ikke vesensforskjellig i tone eller budskap.

Stiftelsene og bedriftene som presenterte fulgte i samme spor: rettet enten mot et tvers igjennom kommersialisert felt, som Legoland representerer, eller stiftelsen Cultiva og Talent Norge, som begge støtter navn som allerede er på vei oppover, Festspillene i Bergen, Statoil, og Rema 1000 var blant dem som snakket om kultursponsing, og fremhevet dette som en vinn-vinn mellom kultur og bedriftenes samfunnsansvar. Knapt noen nevnte det store, frie feltet som finnes i Norge utenfor musikkbransjens få stjerneskudd.

Slik speilet innleggene en økende tendens til at kulturlivet i alt sitt mangfold reduseres til tre søyler: det kommersielle markedet, større aktører som kan inngå direkte samarbeid med næringslivet, og det litt uklart definerte amatørfeltet. Alle disse er legitime og viktige deler av kulturen. Men blir vi blinde for alternative verdier når det frie feltet skubbes ut i ingenting?

Brave new world? Den siste paneldebatten stilte spørsmål om hvordan næringsliv og det offentlige kan samarbeide for å utvikle kultur for barn og unge. Jeg var invitert til konferansen for å holde et utfordringsinnlegg, men fikk ikke delta i det påfølgende ordskiftet hvor panelet utelukkende representerte større institusjoner, stiftelser og deler av næringslivet: Ingrid Røynesdal (direktør for Oslo Filharmonien), John G. Bernander (styreleder Talent Norge AS), Rasmus Winstedt Tscherning (direktør for Creative Business Cup), Vidar Riseth (sponsorsjef i Rema 1000) og Erling Valvik (direktør i Cultiva). I den grad det ble svart på problemstillingene jeg tok opp om (1) kommersialisering av kultur for barn og unge og (2) det etiske ansvaret som kommer når man inngår i sponsorrelasjoner, ga panelet uttrykk for at dette er en debatt man ble ferdig med på 70-tallet. Sponsing er veien det går, og man kan ikke være kritisk til bedrifter som bringer penger inn i statskassen eller gir penger til kunsten – Norge er tross alt langt unna amerikanske eller britiske tilstander hvor private midler dominerer i mye større grad.

De er åpenbare forskjeller mellom Norge og USA eller England, men Norge er langt fra skjermet for markedsdreining. «I debatten om entreprenørskap i kunsten, private sponsorer, kultur og næring», skriver Teaterhuset Avant Garden i programmet til sin nysatsing Mørkerommet, «handler det i stor grad om markedstilpasning av kunstnerens aktivitet. Dette er paradoksalt siden hele demokratiseringsprosessen i samfunnet siden midten av 1700-tallet har handlet om å beskytte områder for ytring mot makt- og markedsinngrep. Det synes som vi er i ferd med å ende opp der vi startet og at ringen er sluttet.»[1]Ved å skulle markedstilpasse kunsten, blir ikke ytringene friere enn i dag. Tvert i mot skapes et smaks- og ytringshierarki som i realiteten rensker systemkritikk og ikke-kommersialitet fra offentligheten. De skremmende kuttene og restruktureringen av kulturmidler i Australia nå[2], burde være et varsku for en utvikling vår sittende regjering også viser tendenser til.

Kulturlivet og kunstnere har jobbet hardt for å frigjøre seg fra meseners og sponsorers innflytelse over kunstnerskapet i mange hundre år, enten det gjelder statlige eller private midler. Norge har en annen bedriftshistorie enn mange andre land, men den er langt fra konfliktfri. I tidlig industriell tid, da bedriftseier også betalte for barnehagen og den lokale presten, var det forståelig at fabrikkarbeiderne, med sine lange skift som ofte gikk hardt utover helsen, var ambivalente til godene. At de turde å protestere har vært viktig for frihet, velferd og arbeidsliv i Norge i dag. Presset som kommer for markedstilpasning nå, er derfor ikke et utelukket gode selv om det fører med seg mer penger til kunsten. Hvis vi ser til samfunnet rundt, ser vi at en bølge av protester skyller over europeiske universiteter, med demonstrasjoner og okkupasjoner mot et utdanningssystem som er ferd med å bli et produksjonsbånd for et markedsrettet arbeidsliv. I arbeidslivet streiker fremdeles havnearbeiderne for retten til kontroll over sikkerhet og egen hverdag. Å la store selskaper få definisjonsmakt i kulturlivet uten å diskutere hva slags aktiviteter de driver med, er å unngå å ta stilling til at deres verdier ikke nødvendigvis er samfunnets verdier, eller til det beste for fellesskapet og demokratiet.

Stat, selskap, og stat igjen Det er ikke dermed sagt at statlige midler er problemfrie (noe flere artikler har tatt opp her på Scenekunst.no i det siste), men holdningen om at statlige penger er det samme som norske selskapers penger, er en avsporing som burde være oppklart for lenge siden. Når midlene kommer fra staten, kan kulturlivet trygt kritisere og diskutere pengenes merkelapper og påskrifter uten fare for at midlene trekkes tilbake. Selskap er ikke forpliktet til å finansiere kunsten – og de er sjeldent innstilt på å fortsette finansieringen hvis det ikke skinner positivt tilbake på dem selv. Private midler, og spesielt fra bedrifter, tørker fort inn hvis man forsøker å bite hånden de kommer fra. Statoils tilbaketrekning av Bylarm-stipendet i 2013 er et tydelig eksempel på dette.

Dermed står det store spørsmålet fremdeles ubesvart: ønsker vi et slikt skifte i kulturlivet? Er vi klar for det? Kommersiell kultur har og vil alltid være en del av kulturen, og det er ingen som vil påstå at den ikke har sin plass med alt det bringer med seg av vekst og ringvirkninger. Men kulturlivet er så uendelig mye mer, og en utvikling som kveler mangfold, bredde og vågale uttrykk til fordel for alt som kan pakkes inn og tilbys som familie- eller bedriftspakker, er et stort steg tilbake for frihet, integritet, og nyskaping. Et tilleggspoeng som diskuteres for lite, er at kunstnere alltid har brukt mye av egne midler for å skape kunsten sin –kanskje den største bidragsyteren til et mangfoldig kulturliv.

Hvordan ser fortalerne for sponsing for seg en finansiering av alle de små danse- og teaterkompaniene landet rundt, som ikke skaper verk for å spille på scener foran 500 mennesker som kan turnere på verdens klassiske teaterscener? Dem som arbeider på avantgardescener eller utenfor hovedstaden? Og dem som skaper kunst og kultur for barn og unge, og turnerer landet rundt med Den Kulturelle Skolesekken? Ingen av disse ble snakket om verken av ministrene eller andre foredragsholdere – og de var heller ikke tilstede for å snakke for seg selv.

Å skape gode relasjoner Og det er nettopp her skoen trykker: diskusjonene foregår nærmest på ulike planeter, med få felles arenaer hvor mindre aktører inviteres inn som likeverdige samtalepartnere. Noen finner likevel sted, slik som Manøvers nylige seminar om kunst og kultursponsing i Bergen[3]. Jeg var ikke personlig tilstede, men ut fra programmet å dømme var seminaret lagt opp som en dialog mellom profesjonelle utøvere, deler av næringsliv og potensielle sponsorer. Slikt trengs det mer av i større og mindre forum, så lenge takhøyden for kritikk er høy og åpenheten til å diskutere seg frem til enighet og uenighet er tilstede. Skal man samarbeide, er det en god idé å være enige om hva man vil – og hvorfor man vil det.

Her er det verdt å returnere til verdivalg i møtet med sponsorrelasjoner. I England har ArtsAdmin og Live Arts Development Agency, organisasjoner som jobber med kunstnere for å realisere ideene deres, tatt problemstillingene betydelig mer seriøst. Begge har utviklet etiske retningslinjer for finansiering og næringslivssamarbeid, og hjulpet en rekke artister med å navigere i dette landskapet. Artsadmins retningslinjer setter kunstneren i sentrum, og jobber for å være ansvarlige og transparente i alle ledd. LADA anerkjenner at det er vanskelig å identifisere alle aktivitetene de synes er problematiske fra sponsorhold, men opererer med en liste av utelukkede aktiviteter som blant annet omfatter militære kontraktører, fossilt brensel, menneskerettighetsbrudd, pelsdyr og tobakk. Tygg på den listen: hvor mange av disse er gode sponsorer for deg?

Også i Norge er det mulig å ha en klart definert etisk grunnholdning til sponsorer. Øyafestivalen er et godt eksempel: De ønsker å være miljøvennlige, serverer økologisk mat, arbeider aktivt for å redusere fotavtrykket sitt, og tar ikke i mot penger fra oljeselskap. I stedet har de funnet seg sponsorer som ikke strider mot egne prinsipper, samtidig som de leverer en festival av svært høy kvalitet.

Hvis kulturlivet skal settes bedre i stand til å møte en eventuell økning i private midler og næringsliv på en god måte, så må det skje på kunstens premisser, og det må være åpent for kunstnere å velge hvorvidt man ønsker det verdiskiftet som kommer ved å rette fokus mot hvordan kunsten kan komme næringslivet til gode. Det må være mulig å få støtte til å skape den kunsten som ikke går opp i et bedriftsøkonomisk regnestykke. Det er ikke galt å tjene penger på kunst, men det skal heller ikke være lønnsomt på bekostning av viktigere verdier. Eller for å si det med kulturministerens ordbruk: ja, vi trenger risikokapital. Men vi må også være klar på hva som står på spill når vi kaster oss uti.

[1]http://www.avantgarden.no/program/8604/

[2]http://www.theguardian.com/culture/commentisfree/2015/may/13/after-the-budget-shh-australias-era-of-artistic-silencing-begins?CMP=share_btn_fb

[3]http://visp.no/-/event/show/592941/8047009_var-det-mulig-aa-faa-litt-stoette-fagdag-om-kultur-og-spo?ref=checkpoint


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no