Kant. Hordaland Teater 2015. Foto: Tor Erik H. Mathiesen

Verdensrommet på alvor

KRITIKK: – Overgangen fra bok til forestilling lykkes ikke helt. Men scenene der skuespillerne får uttrykke følelser i scenerommet gjennom bevegelse og fysisk spill mellom ordene, er langt mer vellykkede. Judith Dybendal har sett Jon Fosses barnebok Kant bearbeidet for scenen.

Hordaland Teater har bearbeidet Jon Fosses barnebok Kant (1990) for scenen. I utgangspunktet var jeg skeptisk til valget av tekst. Det er mye Fosse overalt allerede, og jeg så for meg at det kunne bli pedagogisk og filosofisk på en tilgjort måte. Heldigvis tok jeg feil. Valget av tekst er fortsatt i tryggeste laget, og jeg skulle ønske teatret hadde våget mer. Men jeg ser også verdien i den forsiktige introduksjonen Kant kan være til Fosses univers for barn som ennå ikke er gamle nok til å bli skremt vekk av grunnskolens norskundervisning.

I forestillingen Kant møter publikum Kristoffer, en åtte år gammel gutt som ligger i senga om kveldene og tenker på verdensrommet. Situasjonen er klassisk og velkjent, spesielt i barnelitteraturen: det lille barnet som ikke får sove og kanskje heller ikke vil sove, og dermed roper på foreldrene, som igjen og igjen innstendig kommer med formaninger om at barnet må legge seg. Det er et melankolsk, eksistensielt og stille univers forestillingen inviterer publikum inn i.

Forestillingen er samtidig en dialog med den tyske erkjennelsesfilosofen Kant (1724-1804) og hans tankegods. Tittelen refererer til Kant og til den kanten der Kristoffer tenker seg at verdensrommet kanskje slutter. Også scenografien er inspirert av dette: kantene er framhevet og scenen er formet som en uregelmessig firkant med ulike lengder. Scenebildet er minimalistisk og rent, helt i tråd med Fosses tekst. Her finnes bare en seng og få rekvisitter som flyttes fram og tilbake: en blå dyne, en samling Donald Duck-pocketbøker, en sekk. På en sort vegg bak scenen er det et firkantet vindu med hvit karm, også det med kantene framhevet, liksom skarpt stikkende ut. Ved siden av scenen er det en hvit ramme på størrelse med en dør. På vinduet projiseres tidvis en video av månen, av stjernehimmelen, skyer i bevegelse og til slutt verdensrommet.

Scenografien fanger en dobbelthet mellom ulike rom i Fosses tekst. Det konkrete rommet der handlingen finner sted, er soverommet til Kristoffer. Samtidig makter scenografien i samspill med lyd og lys å representere abstrakte rom, både universets rom og tenkningens rom, på en elegant måte. Kristoffer befinner seg midt mellom drøm og våkenhet, midt mellom fantasi og virkelighet, i en grensetilstand. Scenografien forener de to ulike bildeuniversene, ikke helt ulikt illustrasjonene i de to utgavene av boken som er utgitt: Roj Fribergs illustrasjoner i den første utgaven fra 1990 avbilder verdensrommets objekter, mens Akin Duzakins illustrasjoner i neste utgave fra 2005 forestiller Kristoffer og faren på rommet til Kristoffer.

Teksten kretser rundt Kristoffers tanker om verdensrommet. Hver gang tankene blir for skumle, roper Kristoffer på faren sin. Verdensrommet er uforståelig for jeg-personen:

 

Verdensrommet er noko eg ikkje kan forstå. Eg kan ikkje forstå at det er uendeleg, for alt        

har jo ein ende, alt har ein kant, ein eller annan

stad.

Men viss verdensrommet endar, kva er då

etter der det endar? Kanskje ingenting, men

kva er så ingenting? For ingenting er vel

ingenting? Eg forstår det ikkje, og eg tenkjer

om igjen og om igjen på verdensrommet.

 

Kristoffers monolog om universet avbrytes flere steder av en sokratisk dialog mellom ham og faren. Etter hvert svar dukker det opp nye spørsmål hos Kristoffer, og på denne måten repeteres motivene fra teksten samtidig som de forsiktig nyanseres og bygges ut:

 

Det går ikkje an at verdensrommet berre

held fram, og det går ikkje an at det sluttar

heller. Begge delar går an, og ingen av delane

går an.

Då er det så mykje som kan gå an.

Det gjer meg redd.
 

(teksten er hentet fra første utgave av boka)

 

Hordaland Teaters dramatisering av Kant ligger svært tett opp til Fosses opprinnelige tekst. Forestillingen skiller seg fra barneboka først og fremst i tolkningen av karakterene og i hvordan den framhever konflikten mellom far og sønn.

Et dramaturgisk høydepunkt i forestillingen er sekvensen der Kristoffer tenker seg at det kan være det finnes en kjempe ute i verdensrommet, og at den er så stor at ingen kan se at den finnes. Kjempen sover og drømmer, og Kristoffer lurer på om alle bare er med i drømmen til kjempen, og i så fall: forsvinner vi når kjempen våkner? I denne sekvensen løftes scenegulvet opp i 60 graders vinkel mens de hvite platene scenen er satt sammen av, blinker og Kristoffer klamrer seg fast til kanten. Lyden av det bankende hjertet hans strømmer ut av høyttalerne og han klatrer fram og tilbake på scenekanten, desperat og redd. Sekvensen er sterk og fin og skaper et effektivt brudd med de øvrige scenene i forestillingen.

Overgangen fra litterær til dramatisk tekst, fra bok til forestilling, lykkes ikke helt. Jon Fosses tekster er utfordrende å framføre og krever en egen følsomhet for nyanser og ulike meningslag. Spesielt pausene i dialogene, som man kanskje kan betegne som meningsbærende stillhet, sitter ikke helt. I dialogene mellom far og sønn makter ikke skuespillerne bestandig å fylle pausene mellom replikkene med tilstrekkelig energi. Resultatet er at det flere ganger oppleves mer stakkato og påtatt enn naturlig. Scenene der regissør Trond Birkedal lar skuespillerne uttrykke følelser i scenerommet gjennom bevegelse og fysisk spill mellom ordene, er langt mer vellykkede.

Særlig monologene til Kristoffer i Sveinung Oppegaards skikkelse er tidvis flotte og sterke, og i oppsetningen har han fått en bamse ved navn Pluto som han henvender seg til flere ganger. Det er et grep som fungerer godt. Oppegaard gjør en overbevisende rolleprestasjon med intensitet i spillet. Likevel savner jeg å se mer av det undrende barnet Kristoffer er. Kanskje kunne man fått fram mer dybde og tyngde i karakteren ved å gjøre ham litt mindre aggressiv og frustrert.

Farsskikkelsen i Igor Necemers gestalt framstår først og fremst som sint og irritert når han på nytt og på nytt understreker at sønnen må sove. Regivalgene gir heller ikke Necemer så mye rom til å portrettere en sammensatt karakter med psykologisk dybde. Faren er en stiv og flat karakter inntil de siste scenene i Kant, der han går i dialog med sønnen og viser forståelse og tålmodighet med sønnens tanker. Den sokratiske dialogen mellom far og sønn har ikke fått like mye plass i denne oppsetningen som i Fosses bok, og det virker som regissør og dramaturg heller har valgt å fremheve konflikten mellom far og sønn i et forsøk på å skape spenning. Det fungerer bare halvveis, og det tjener i liten grad verken Fosses tekst eller tematikken i forestillingen.

Kant hadde vært tjent med å jobbe mer i det små med nyanser og brudd i teksten og finstemme disse på detaljnivå. Jeg opplever forestillingen som noe stillestående, og jeg tror det skyldes både at nyansene kunne vært utforsket i større grad, men også det faktum at Fosse ikke har skrevet Kant som scenetekst i utgangspunktet. Kant på scenen er langt mer prosaisk og mangler rytmen i replikkvekslingene og den dramatiske nerven man finner i Fosses skuespill.

Men sekvensen der Kristoffer tenker seg den store kjempen i verdensrommet, er magisk. Det skyldes hvordan et abstrakt rom får et visuelt og fysisk uttrykk på scenen. Et liknende eksempel er hjerteslagene i høyttalerne som kommer hver gang Kristoffer holder seg for ørene. Den blir nærmest et auditivt uttrykk for tenkningens rom og den angsten hovedpersonen kjenner i møtet med det grenseløse tankene hans åpner opp for. Slike visuelle og lydlige virkemidler kunne for min del fått enda større plass.

Likevel er dette langt på vei et godt forsøk på å lage teater for barn. I originalteksten går Fosse går i dialog med Kant uten å bli påtatt eller overpedagogisk, snarere er det undrende og forsiktig. Kvaliteten ved boken er nettopp hvordan den evner å gå inn i barnets undring og blikk og behandle et stort eksistensielt tema gjennom å dvele i det hverdagslige, og denne kvaliteten ved Fosses tekst klarer sceneversjonen å videreføre. Publikum blir oppfordret til å undre seg over de store spørsmålene uten at det virker tilgjort.

Med Kant har Hordaland Teater laget en forestilling som tar barn på alvor og kommuniserer godt med sitt publikum, men jeg skulle ønske den hadde våget å ta større sjanser. Det er som om den ikke helt har funnet en form og fortsatt famler, både i dramaturgi og regi.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER