Bilde fra leseprøven på Jo mere vi er sammen av Monica Isakstuen. Foto: Sebastian Dalseide

Verdenene bak sceneteppet

Med Vestland Lockdown dyrker Den Nationale Scene i Bergen små formater og inviterer publikum tett på prosessene i eget hus.

Korona-pandemien har tvunget norske teatre til å tenke nytt. Ikke bare har en rekke premierer blitt avlyst som følge av nedstengingen av landet 12.mars; Når dørene nå åpner igjen er vi forsvinnende få som samles, alltid med minst ett tomt sete mellom oss for å sikre at avstandskravet overholdes. Til tross for at institusjonsteatrene mottar offentlig støtte, rammes hele teatermaskineriet hardt av tapte billettinntekter, og dermed krymper også teaterprogrammet ved flere store scener.

I forbindelse med forbudet mot kulturarrangementer valgte Den Nationale Scene i Bergen å stoppe all aktivitet og permittere 115 av sine 130 ansatte. Etter myndighetenes oppmykinger har teatret, foruten et par nypremierer, blant annet lansert et nytt kortprogram med tittelen Vestland Lockdown. På nettsidene står det om programserien at «DNS’ skuespillere presenterer splitter nye scenetekster og høyaktuelle klassikere i lys av den underlige situasjonen verden befinner seg i». Presentasjonsformatet er forfriskende fordi det skiller seg fra hovedsatsningene institusjonen ellers står for. Selv om Den Nationale Scene også tidligere har tilbudt sporadiske lesninger av ny dramatikk fra tid til annen, samt det lettbeinte konseptet Over Engen, som er skuespillernes egne, underholdende stuntkvelder, virker kortprogrammet som en mer bevisst satsning. Alle programpostene befinner seg i skjæringspunktet mellom iscenesatt lesning og visning, prøvetiden er kort og skuespillerne er fortsatt et sted midt i prosessen når de spiller for publikum. Etter flere måneders teatertørke er det et velkomment initiativ.

Initiativ innenfra
Den første programposten var et DNS Pride-arrangement i samarbeid FRI Vestland, og besto av en iscenesatt lesning av et utdrag fra den finsk-estiske forfatteren Sofi Oksanens roman Baby Jane (2005), etterfulgt av en samtale om seksualitet og identitet med fem av skuespillerne ved teateret og festivalsjef for Regnbuedagene i Bergen, Joakim Aadland. I tillegg presenterte skuespillerensemblet midtveis i samtalen en liten 10 minutter lang smakebit fra skuespillet Cock (2009) av Mike Bartlett som skulle fremføres i programserien påfølgende kveld.

Det er ingen lett oppgave å tilpasse et romanutdrag til knappe 25 minutter på scenen, men sammenstillingen av tekstpartiene fra Baby Jane fungerer godt selv i et svært fortettet forløp. Handlingen følger utviklingen i kjærlighetsforholdet mellom Piki, «Helsinkis cooleste lesbe», spilt av Reny Gaassand Folgerø og jeg-personen, spilt av Kristi-Helene Engeberg, og strekker seg fra den første forelskelsen til konflikter og brudd i en fortelling som handler minst like mye om psykiske lidelser som homofili. Den vellykkede balansen mellom dialoger og monologer sammen med små popmusikksnutter som bryter opp scenene på filmatisk vis og markerer tidshoppene, bidrar til naturlig flyt og stram dramaturgi. Likevel er det Engebergs monologer som utgjør bærebjelken i visningen. Tilstedeværelsen hennes er fortrolig og nær, som om noe avgjørende står på spill for henne. Gjennom en befriende naturlighet gir hun nerve til stoffet.

Både fremføringen av utdraget fra Baby Jane og utdraget fra Mike Bartletts Cock, vitner om skuespillere med overskudd, spilleglede og eierskap til materialet. Fire av fem skuespillere i panelet var skeive, og i samtalen med Joakim Aadland fortalte skuespiller Kristian Berg Jåtten at Pride-samarbeidet var etterlengtet fordi de savner mer mangfoldige fortellinger på scenen. At skuespillerne velger materialet selv er fruktbart fordi det gir en personlig inngang til arbeidet som åpner for litt andre prosesser og dynamikker: Spesielt i utdraget fra Bartletts stykke hadde ensemblet på fire en spontan energi som ga meg følelsen av at de kan finne på hva som helst. Sammenholdt med samtaleformatet ble det et romslig arrangement der panelet også diskuterte representasjon i teatret. Alle var enige om at teatret tenker for snevert rundt rollebesetning og kjønnsidentitet, men spørsmålet om hva teaterinstitusjonene kan og bør gjøre med problemet ble dessverre i liten grad adressert.

Nyskrevet koronadramatikk
I likhet med Baby Jane var det også skuespillerhåndverket og teksten som sto i sentrum de to kveldene det var urpremierer på iscenesatte visninger av nyskrevet dramatikk. Først ut var forfatter Monica Isakstuens helt nye enakter Jo mere vi er sammen. Isakstuen, som for tiden er husdramatiker på Dramatikkens hus, lar pandemien danne utgangspunktet for de hverdagslige situasjonene som utspiller seg i enakteren. Enten det dreier seg om noen mennesker i et kollektiv eller i en gruppeterapiseanse, en fyr som harselerer over Facebook-innlegg, en familie som sliter med å komme seg ut på tur eller en døende kvinne, er styrken i teksten at den veksler uanstrengt mellom det eksistensielle og det tragikomiske og gir skuespillerne et stort tolkningsrom å jobbe med. Kort oppsummert kretser tematikken rundt hvor vanskelig det er å holde ut med hverandre, eller som en av aktørene sier: «Det jævla ansiktet ditt og det jævla ansiktet mitt. Bare dette, dette er alt som er».

På den provisoriske svarte scenen i Teaterkjelleren står en mengde stoler som underveis plasseres i rader, kastes og stables. Slik får skuespillerne noen fysiske markører i rommet å jobbe med, og kombinert med at de har med seg manus understrekes det prosessuelle og uferdige. En scene der en familie på fire forsøker å komme seg ut på bade- og sykkeltur utgjør et glimrende eksempel på hvordan ensemblet både utforsker undertekst og får frem det teatrale potensialet i replikkene. En krangel om hvem av søsteren og broren som skal få sykle først fører til slutt til at moren, spilt av Reny Gaassand Folgerø, begir seg ut i en monolog om sin fantasi om å drepe barna. Det fungerer godt når hun spiller på en skrikende, melodramatisk måte med sinte pust mellom ordene, og jeg tror på henne. Ubehaget når barna, som etterpå bader i sjøen, holder på å drukne og rolig samtaler om foreldrene kommer til å savne dem er til å ta og føle på når datteren sier: «De blir vel lei seg, men de kommer over det. Alle ting er til å komme over. Alle sorger er til å komme over».

Med kort prøvetid er det fristende å ta de enkle valgene, og jeg tar meg i å ønske at skuespillerne hadde eksperimentert mer med spillet og gjort det enda vanskeligere for seg selv. Isakstuens scener er også litt knappe, og når hun er på vei til å skrive seg inn i de virkelig ubehagelige stemningene og følelsene, slipper hun dem for raskt. Om enakteren utvikles videre ville det være interessant om den beveger seg dypere inn i den norske middelklassevirkelighetens tabuer.

Mangler troverdighet
Det andre nyskrevne stykket med tittelen GAP var signert den norsk-italienske forfatteren og dramatikeren Demian Vitanza. Vitanza ble i 2019 tildelt Den nasjonale Ibsenprisen for sceneteksten Tyngde, som hadde urpremiere under Teaterfestivalen i Fjaler samme året. Også han er opprinnelig romanforfatter, og det merkes godt i GAP at han behersker de tekniske sidene ved skrivehåndverket til fingerspissene.

GAP handler om forholdet mellom en sønn og den grenseløse moren hans. Koronaviruset, som bare betegnes som «sykdommen», er bare ett av mange motiver i GAP. Vitanzas tekst er svært litterær og gjør store sprang i tid, rom og perspektiver og det gjør den til en krevende tekst å virkeliggjøre på scenen. Poetiske refleksjoner omkring fødsel og død veves inn i fortellende sekvenser der jeg-personen (sønnen) har ordet. Store deler av handlingen er viet skildringer av oppveksten med en krevende skuespillermor. De poetiske sekvensene om fødsel og død sitter som støpt, men portrettet av både sønn og mor mangler dessverre troverdighet fordi Vitanza lener seg tungt på oppbrukte bilder og klisjéer. Beskrivelsene av morens alkoholisme er så generelle og karikerte at det er flaut og lyder for eksempel slik: «Hun sitter sikkert fast i en park og drikker og banner til forbipasserende: – Hva ser du på din jævla fitte?».

På scenen er det hele forsøkt virkeliggjort ved at de tre skuespillerne, Reny Gaassand Folgerø, Susann Bugge Kambestad og Emilia Roosmann, er kledd i badekåper og høyhælede sko mens de står og sitter ved siden av hverandre på høye krakker og bytter plass mellom tekstsekvensene. Sønnens tanker om moren og livet tar form som en dialog mellom dem. Jevnt over er det vaklende, og man kan merke at skuespillerne arbeider med å nærme seg stoffet mens de halvveis leser, halvveis snakker. Særlig Roosmann har en rå og ufiltrert tilnærming til teksten som skaper en tvetydighet jeg blir nysgjerrig på, men ensemblet finner bare i korte øyeblikk en felles dynamikk. Selv om Vitanza skaper mange tydelige visuelle bilder, mangler teksten rytme og fremdrift. Kanskje er det også derfor skuespillerne strever og famler.

Med rom for å prøve og feile
Den visningen som lå nærmest en tradisjonell iscenesettelse var Knut Erik Engemoens fremføring av et utdrag fra Albert Camus’ roman Pesten (1947) som han selv hadde sammenstilt. Det er tydelig at han tenker på regien da lysarbeidet er stringent og gir variasjon til scenene, samt at han tar i bruk rommet og alle dets nivåer. Kledd i hvit legefrakk med stetoskop rundt halsen, spiller Engemoen legen Bernard Rieux, som stadig mer skrekkslagen blir vitne til hvordan døde rotter først dukker opp før innbyggerne begynner å dø i hopetall og pesten er et faktum. I begynnelsen spiller han med en vellykket, underdrevet tørrvittighet som får publikum til å le når han skildrer byen: «Og det bør tilføyes at byen har klort seg fast i et landskap omgitt av lysende åser over en harmonisk havbukt, det er bare synd at den er bygget med ryggen til denne bukten, så det er umulig å se havet». Det utgjør en effektiv motsats til den engstelige desperasjonen han etter hvert faller langt inn i. Det er lett å skjønne hvorfor Pesten har fått fornyet oppmerksomhet under pandemien, og selv om visningen tidvis blir i overkant teksttung, er dette fengende teater som kler det halvtimelange formatet.

Først og fremst er helhetsinntrykket av programserien Vestland Lockdown at den utgjør et nødvendig og raust initiativ. Gjennom tilgangen til det uferdige, gjennom å se skuespillere som leter, famler, nøler, sliter, svetter, tråkker feil eller plutselig lykkes, inviteres publikum litt nærmere teaterarbeidet. Det er ikke hver dag verken skuespillerarbeid eller ny dramatikk blir synliggjort på denne måten. Det skulle egentlig bare mangle at en stor institusjon som Den Nationale Scene tar ansvar for dette. Fra før finnes Cornerstone, et bergensbasert initiativ for ny scenetekst ved Idun Vik og Miriam Prestøy Lie, men det er utvilsomt plass til flere tiltak som tilgjengeliggjør ny scenetekst og prosjekter i utvikling for publikum. Håpet må være at programserien Vestland Lockdown ikke bare blir et kort blaff, men kan danne kimen til en mer langsiktig og solid satsning på alternative formater ved Den Nationale Scene også etter koronapandemiens slutt.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER