Myke øyne. Østfold kulturutvikling 2016 Foto: fra produksjonen

Verden utenfor bobla

– Kanskje er dette Den kulturelle skolesekken på sitt viktigste, skriver Hilde Halvorsrød. Forestillingen “Myke øyne” på Showbox lot publikum oppleve på kroppen hvordan det er å være innesperret.

Showbox er Norsk Scenekunstbruks blanding av festival, seminar og bransjetreff for aktører som tilbyr teater for barn og unge, blant annet gjennom Den kulturelle skolesekken. Oppsetninger som vanligvis bare har barn og unge som tilskuere spilles her for et hovedsakelig voksent publikum, og hvordan de ulike forestillingene treffer sin målgruppe, blir dermed mest en tankeøvelse. Myke øyne er så vidt jeg forstår av programmet rettet mot elever i videregående skole, og jeg kan nok se for meg at man trenger å være minst 16 år for å takle de sterke virkemidlene som tas i bruk.

Forestillingen er basert på en virkelig hendelse: I august i fjor ble 71 flyktninger funnet døde i en lastebil i Østerrike. Man antar at de døde av mangel på luft. Forestillingen foregår i lasterommet på en tilsvarende lastebil, parkert i veikanten utenfor Black Box Teater, og vi stenges faktisk inne – fra utsiden. (En representant for arrangøren blir med oss inn i bilen, og jeg går ut fra, det vil si håper inderlig, at han kan signalisere til dem utenfor hvis noen, det vil si jeg, får panikk.)

Personifiserer Europa
Fire skuespillere iført karikerte kostymer fra et barokt borgerskap og med tykke hvitmalte bøker bundet fast under skoene – som personifiseringer av selve Opplysningstiden og Europas kulturelle storhetstid – resiterer løsrevne setninger og brokker av tekst. Et vagt narrativ av det faktiske hendelsesforløpet dannes litt etter litt, og blandes med spørsmål om det man ikke vet: Hvem kjørte, hvem sto bak, hvorfor skjønte de ikke at mennesker må ha luft, hvor lang tid det tok før passasjerene døde, hvem fant dem? Motstridende og ubehagelige etiske og politiske problemstillinger ropes ut og blir hengende i luften – hvor mange mennesker er det plass til i mottakerlandene før det blir like ulevelig alle steder, hvor sivilisert er egentlig det Europa vi prøver å holde “rent”?

Myke øyne. Østfold kulturutvikling 2016. Foto fra produksjonen
Myke øyne. Østfold kulturutvikling 2016. Foto fra produksjonen

Aktørene snakker monotont og rytmisk, delvis i kor, delvis én og én, men hele tiden distansert og oppstyltet, og noen ganger roper de ut i upersonlig indignasjon, slik rystende nyhetsoverskrifter ofte leses i våre indre monologer. De beveger seg målrettet rundt i traileren så vi tvinges til å flytte på oss, og vi må presse oss sammen, selv om vi heldigvis kun er rundt tjue stykker der inne og ikke 71.

Håndverksmessig er det godt gjennomført. Kate Pendrys tekst er solid og treffende, unisonsnakkingen fungerer stort sett upåklagelig og skuespillernes timing virker perfekt. Én ting skjærer dog i ørene på en tidligere lærer og evig språkpedant: Aktørene forteller at lastebilen ga seg ut for å frakte kyllinger, det sto visstnok skrevet på siden av bilen. Minst to, kanskje tre, av de fire aktørene uttaler ordet feil, og den gale lyden dominerer når ordet sies i kor. Når ordet “kylling” gjentas flere ganger i en såpass fragmentert tekst med raske skift og korte setninger, rekker det å skape reell forvirring når man i farten ikke skjønner om det er snakk om kylling i bilen eller skylling av bilen. En bagatell, utvilsomt, i den store sammenhengen, men det stikker seg ut som en unødvendig skjemmende glipp i en forestilling der alt annet er på stell.

Kroppen erfarer
Forestillingen slutter med at motoren settes i gang og lyset slukkes. Det blir bekmørkt, og vi ser ikke hånden for oss. Med én sans koblet ut blir den dårlige luften med ett enda mer merkbar. Vi har blitt fortalt at det tok én time for flyktningene å dø, og vi har vært der i 20 minutter. Lastebilen humper og rister mens den ruser motoren og kjører litt frem og tilbake, og det pågår akkurat så lenge at det rekker å bli virkelig ubehagelig, før lasteluken endelig åpnes og lys og luft siver inn.

Man kan argumentere for at slike virkemidler er sensasjonalisme og føleri, og det er det kanskje også, men jeg synes ikke det gjør noe. Det er mest av alt et helt konkret forslag til hvordan man skal nå fram til mennesker som lever helt uten forutsetning for å forstå hva flukt på liv og død er. Kanskje er det ikke nok, men det er i hvert fall et forsøk på en annen vei inn. Kroppen erfarer på egenhånd, selv om hjernen for lengst er nummen av den endeløse strømmen av menneskelig lidelse som velter inn i alle informasjonskanaler. Kanskje er dette Den kulturelle skolesekken på sitt viktigste. Hvem ville ellers stappe de norske oljebarna, med sine 8000-kroners vesker og 4000-kroners jakker (eller omvendt), inn i en sliten trailer, stenge døren og slukke lyset? Og på den måten sørge for at alle, også de mest privilegerte, og de minst samfunnsengasjerte, og de som ikke har foreldre som vil eller kan tilrettelegge for opplysning og engasjement, må forholde seg til verden utenfor bobla?

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER