Foto: Yaniv Cohen. Scenografi: Åsmund Færavaag. Lysdesign: Daniel Kolstad Gimle. Kostymer: Ina Christel Johannessen

Verden brenner

Hva skal vi gjøre når verden er brent ned? Vi kan danse.

Verden er blitt varmere, mye varmere. I informasjonsmaterialet fra Dansens Hus trekker de frem brannene i Australia som ramme for Ina Christel Johannesen og Zero Visibility Corp (ZVC) sin forestilling When Monday Came sin aktualitet. Skogbrannene er mer omfattende og mer ødeleggende enn noen sinne. Det at verden brenner er ikke lenger bare en metafor, men en realitet. Det er en utbrent verden vi får se på scenen, men den er ubestemt og åpen og konnotasjonene beveger seg langt utover fysiske branner og klimaendringer.

Aske og jord på liv og død
Hovedscenen på Dansens Hus er sort. Gulvet er dekket av små, sorte remser av et ubestemmelig materiale som gir assosiasjoner til aske eller jord. En mann i full brannuniform ser ut som om han puster ut røyk. En kvinne ligger i det askelignende materialet. Hun rister som i krampe, som om hun gisper etter luft eller holder på å dø, men etter hvert som bevegelsene blir større er det også noe livsbejaende i dem. Når kvinnen ligger i asken, er det også som om hun ligger begravet i jord. Det spilles sakral orgelmusikk, som forsterker assosiasjonen til begravelse. På denne måte åpner forestillingen en verden der liv og død skal utforskes som noe parallelt og fysisk. Det er som om kroppen uttrykker en omfavnelse av livet samtidig som den kjemper for det.

Det medvirker til sammen seks dansere. De veksler mellom å være på scenen alle sammen, og mellom solopartier og duetter. I partiene der vi får se alle danserne samtidig, synes jeg det oppstår en postapokalyptisk stemning der menneskene som er igjen forsøker å finne ut hva livet skal bestå av når alt er brent ned. Rundt scenegulvet med det askelignende materialet står det sortmalte treklosser, som minner meg om bilder jeg har sett fra Berlin eller Dresden i 1945, der mennesker prøver å få livet på fote igjen etter bombeflyenes herjinger. Gjennom duettene ser vi avhengighetsforholdet mellom menneskene. De klamrer seg til hverandre, og det er en anstrengt og anspent kvalitet i bevegelsene. Sammen med scenografien bidrar dette til å gi en følelse av menneskenes behov for hverandre i traumatiske situasjoner.

Dans
Alle danserne har sitt særegne uttrykk. Mange av dem danser abrupt og hakkete med inspirasjon fra breakdance og locking, en form for dans der danseren plutselig stivner i bevegelsene sine på rytmisk vis. Andre danser mer glidende, og gjennomgående er dansen fascinerende sterk. Koreografien er også gjort på en måte som lar alle danserne få ta stor plass og fremheve sin virtuositet. Siden alle danserne har sine egne styrker skapes det et mangfoldig og komplekst helhetlig bilde der de alle sammen får mulighet til å komplementere hverandre. Danseren Camilla Spidsøe står frem som en slags hovedrolle. Hun er kledd i en rød- og sortblomstrete kjole mens de andre har grønne og brune buksedresser. Spidsøe er en etablert solist, som blant annet har danset med både Nasjonalballetten og Carte Blanche og også har jobbet med Johannesen før. Dansen hennes er intens. Noen ganger tenker jeg at hun overgår ideen om hva en danser kan gjøre. Sparkene hennes er enda litt høyere, tærne har en enda strengere point, og turnouten på bena enda litt bredere. Selv om hun også tidvis danser abrupt og litt hakkete lar hun det også få skinne gjennom at hun er en klassisk ballettdanser, og kombinerer en streng aggressivitet med flytende eleganse. Noen ganger når bevegelsene er svært bestemte minner hun meg litt om en tangodanser fordi hun blander lidenskap med målrettethet. Jeg synes kontrasten som oppstår mellom dette og de mer breakdanceinspirerte partiene gjør forestillingen dynamisk i danseuttrykket og skaper balanserte koreografier.

Intensitet
Samtidig er det som om hele forestillingen har skrudd intensitetsnivået på fullt helt fra begynnelsen av, og det gjør at den lider av å virke litt for anstrengt. Det brukes mye ulik musikk. Innledningsvis er den som nevnt nærmest sakral, men etter hvert får vi høre rytmisk elektronika. Musikken brukes til å skape dramaturgiske endringer og partiene avløser hverandre. Den er ikke alltid knyttet så sterkt til dansen, men i én sekvens spilles det cembalobasert barokkmusikk, og da gir det meg et perspektiv til å lese dansen gjennom, og jeg tenker på selskapsdans fra den tiden. På et punkt slår lydmannen, som sitter til venstre på scenen gjennom hele, på en stor cymbal. Det er nesten så det rister i hele huset, og det føles som et lydmessig dramaturgisk høydepunkt. Samtidig lyder slaget så kraftig at den stillheten som kommer etterpå også fremstår intens. Det er ingen hvileskjær. Dramaturgisk sett er forestillingen bygget opp av mange episodiske sekvenser, og jeg lurer litt på hvorfor jeg tenker at dramaturgien er flat når det hele tiden skjer nye ting. Sannsynligvis henger det sammen med at jeg ikke ser at det er noen utvikling, og at selv om det skjer nye, spennende ting i dansen, får jeg ikke nye tanker om tematikk, og tankene rundt det utbrente forblir statiske. For selv om jeg blir svært fascinert av koreografiens kontraster og dansernes uttrykk, så ser jeg ikke helt at det alltid er en sammenheng mellom dansen og den tematiske rammen den er gitt. Det kan også komme av at tematikken er så aktuell og presserende at jeg forventer en mer perspektivåpnende dramaturgi.

Styrken i dansen
Denne forestillingen finner sin styrke i dansen, og den er så sterk at det er vanskelig ikke å la seg imponere. Innledningsvis synes jeg også forholdet mellom scenografi og dans er poengtert og fint. Jeg føler gjennomgående at det er en kamp på liv og død, og at dansen er intens fordi det er denne kampen som skal skildres. Kampen kjempes både mellom menneske og natur og mellom menneskene selv. Jeg savner bruddene, og jeg savner lyset. Men hvis det ikke er lys i enden av tunnelen er det kanskje like greit ikke å late som.

 

KOMMENTAR
  • Erikk McKenzie :

    Det er verdt å merke seg at forestillingen ble presentert som en del av Klimafestivalen § 112, hvor det i forkant av forestillingen 1. februar ble arrangert en samtale mellom Ina Christel Johannessen, Torkjell Leira (prosjektkoordinator i Klimahuset), Arne Dale (rådgiver i Regnskogfondet) og Christian Steel (Sabima), fasilitert av bl.a. Heidi Helgestad (Norsk Klimanettverk). Det ville vært interessant å høre om hvordan en slik kontekst kan påvirke opplevelsen av tematikk, særlig når det – som i dette tilfellet – gjelder non-verbal scenekunst.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER