Bilde: Dødsfresh 1

Vemodig vakkert

Irskfødte skuespiller og regissør Pauline Goldsmith har gjort
sin melankolske en-kvinnes monolog Bright Colours Only, på
norsk Dødsfresh til en stor suksess. Hedmark Teater
presenterer en vakker og vemodig fortelling.
Av IdaLou Larsen

Pauline Goldsmith er skuespiller, men monologen Bright
Colours Only
(Dødsfresh på norsk), som hun selv har
skrevet og regissert, ble hennes store gjennombrudd.

Stykket hadde premiere i Glasgow i 2001. I 2002
ble Bright Colours Only først invitert til en festival for
ung skotsk dramatikk, og så til Edinburgs Fringe Festival der det
vakte stor oppmerksomhet, og fikk glimrende kritikker .

Pauline Goldsmiths hjemmeside forteller at
Bright Colours Only har gjestet scener i Tyskland og i
Brasil, men sier ikke noe om at Hedmark Teater i fjor høst satte
opp stykket på norsk.

Skuespiller Anne Egseth, opprinnelig fra
Trøndelag, men utdannet i London og for tiden tilknyttet Hedmark
Teater har oversatt monologen som hun selv framfører, mens Nina
Engelund har ansvaret for regien.

Scenografien er enkel: Vi befinner oss i frisør
Ellens dagligstue. Her er TV og små kaffebord, glossy magasiner og
elegante støvletter ligger slengt på gulvet: Et tilsynelatende helt
normalt interiør for en vanlig ung kvinne.

Men stuen inneholder noe svært uvanlig: En gyllen
trekiste ruver i rommet. Den oppdager tilskuerne raskt, for i det
de kommer inn i salen, blir de invitert til kaffe og snitter, og
først når de har forsynt seg, får de innta sine plasser.

Med andre ord: Vi er invitert til en likvake. En
ung kvinne med en stor blond parykk, og megetsigende rosa
englevinger, er ivrig opptatt av å støvsuge. En stund. Når vi alle
er kommet på plass, kommer hun bort til scenekanten med en
konjakkflaske, og skjenker i litt avec til kaffen til de som vil
ha.

Så begynner hun å snakke. I første del av
monologen gir hun seg ut for å være ansatt i et begravelsesbyrå, og
gir oss en god del makabre opplysninger om sitt arbeid der, blant
annet får vi vite alt om kistens gyldne håndtak, og om hvordan
kister tilpasses lik.

Men etter en stund kaster hun parykken, og
begynner å fortelle om seg selv. Om sin barndom, om faren som for
lengst er død, og den gamle moren, om slekten – minner fra barndom
og ungdom.

Over bakveggen lar scenograf Kristin Bengtsson
det flimre litt uklare bilder, scener som vi skjønner er Ellens
såre og vemodige erindringer om en svunnen tid. Og langsomt blir
teksten nærmere, tristere, mer melankolsk, for det er sin egen
likvake Ellen har invitert oss til. Og Dødsfresh avsluttes
med at kisten bæres ut med tilskuerne som følge – midt i livet er
Ellen borte. Med så mange ting ugjort, for som hun sier selv, døden
kommer alltid ubeleilig.

Applausen tar hun først imot når vi er kommet ut
av teatersalongen og illusjonen er brutt. Da er det skuespiller
Anne Egseth som smiler lettet og glad imot oss.

Pauline Goldsmiths tekst er – som det heter –
gjort om til norske forhold. I originalen er hovedperson irsk og
katolikk, hun er oppvokst i Belfast, og denne bakgrunnen har nok
gitt monologen en større dramatisk spennvidde. Men selve temaet er
såpass annerledes og dristig at forestillingen ikke har noen
problemer med å fenge sitt publikum. Jeg synes likevel det er litt
utilfredsstillende at monologen ikke gir noen forklaring på hva som
skjer med Ellen – vi får ikke vite hvorfor hun så brått, og ikke
minst så ung, må forlate livet på jorden.

Anne Egseth er en ung og meget sjarmerende Ellen.
Hun får fint fram de mange nyansene i teksten – fra stille humor
til hjerteskjærende refleksjoner over det korte menneskelivet. Det
er en flott prestasjon, og hun klarer å holde vår oppmerksomhet i
den drøye timen Dødsfresh varer.

Jeg er imidlertid uenig med Hedmark Teater som i
programmet skriver at Dødsfresh også er et morsomt stykke.
Det er en vakker, litt rar og meget feminin monolog, ja, men mest
av alt er den vemodig, sår og melankolsk. Men det er jo Døden
gjerne.

Hedmark Teater gjester
Black Box Teater:
Dødsfresh
av Pauline Goldsmith
Oversatt av Anne Egseth
Bearbeidet av Nina Engelund og Anne Egseth
Regi: Nina Engelund
Scenograf: Kristin Bengtsson
Rekvisitter: Helen Rønningsbakken
Ellen: Anne Egseth

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER