S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Redaksjonen – 6. mars 2006

Vemodig vakkert

Anne Egseth med englevinger


Publisert
6. mars 2006
Sist endret
26. mai 2023


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/vemodig-vakkert/
Facebook

Irskfødte skuespiller og regissør Pauline Goldsmith har gjort sin melankolske en-kvinnes monolog Bright Colours Only, på norsk Dødsfresh til en stor suksess. Hedmark Teater presenterer en vakker og vemodig fortelling. Av IdaLou Larsen

Pauline Goldsmith er skuespiller, men monologen Bright Colours Only (Dødsfresh på norsk), som hun selv har skrevet og regissert, ble hennes store gjennombrudd.

Stykket hadde premiere i Glasgow i 2001. I 2002 ble Bright Colours Only først invitert til en festival for ung skotsk dramatikk, og så til Edinburgs Fringe Festival der det vakte stor oppmerksomhet, og fikk glimrende kritikker .

Pauline Goldsmiths hjemmeside forteller at Bright Colours Only har gjestet scener i Tyskland og i Brasil, men sier ikke noe om at Hedmark Teater i fjor høst satte opp stykket på norsk.

Skuespiller Anne Egseth, opprinnelig fra Trøndelag, men utdannet i London og for tiden tilknyttet Hedmark Teater har oversatt monologen som hun selv framfører, mens Nina Engelund har ansvaret for regien.

Scenografien er enkel: Vi befinner oss i frisør Ellens dagligstue. Her er TV og små kaffebord, glossy magasiner og elegante støvletter ligger slengt på gulvet: Et tilsynelatende helt normalt interiør for en vanlig ung kvinne.

Men stuen inneholder noe svært uvanlig: En gyllen trekiste ruver i rommet. Den oppdager tilskuerne raskt, for i det de kommer inn i salen, blir de invitert til kaffe og snitter, og først når de har forsynt seg, får de innta sine plasser.

Med andre ord: Vi er invitert til en likvake. En ung kvinne med en stor blond parykk, og megetsigende rosa englevinger, er ivrig opptatt av å støvsuge. En stund. Når vi alle er kommet på plass, kommer hun bort til scenekanten med en konjakkflaske, og skjenker i litt avec til kaffen til de som vil ha.

Så begynner hun å snakke. I første del av monologen gir hun seg ut for å være ansatt i et begravelsesbyrå, og gir oss en god del makabre opplysninger om sitt arbeid der, blant annet får vi vite alt om kistens gyldne håndtak, og om hvordan kister tilpasses lik.

Men etter en stund kaster hun parykken, og begynner å fortelle om seg selv. Om sin barndom, om faren som for lengst er død, og den gamle moren, om slekten – minner fra barndom og ungdom.

Over bakveggen lar scenograf Kristin Bengtsson det flimre litt uklare bilder, scener som vi skjønner er Ellens såre og vemodige erindringer om en svunnen tid. Og langsomt blir teksten nærmere, tristere, mer melankolsk, for det er sin egen likvake Ellen har invitert oss til. Og Dødsfresh avsluttes med at kisten bæres ut med tilskuerne som følge – midt i livet er Ellen borte. Med så mange ting ugjort, for som hun sier selv, døden kommer alltid ubeleilig.

Applausen tar hun først imot når vi er kommet ut av teatersalongen og illusjonen er brutt. Da er det skuespiller Anne Egseth som smiler lettet og glad imot oss.

Pauline Goldsmiths tekst er – som det heter – gjort om til norske forhold. I originalen er hovedperson irsk og katolikk, hun er oppvokst i Belfast, og denne bakgrunnen har nok gitt monologen en større dramatisk spennvidde. Men selve temaet er såpass annerledes og dristig at forestillingen ikke har noen problemer med å fenge sitt publikum. Jeg synes likevel det er litt utilfredsstillende at monologen ikke gir noen forklaring på hva som skjer med Ellen – vi får ikke vite hvorfor hun så brått, og ikke minst så ung, må forlate livet på jorden.

Anne Egseth er en ung og meget sjarmerende Ellen. Hun får fint fram de mange nyansene i teksten – fra stille humor til hjerteskjærende refleksjoner over det korte menneskelivet. Det er en flott prestasjon, og hun klarer å holde vår oppmerksomhet i den drøye timen Dødsfresh varer.

Jeg er imidlertid uenig med Hedmark Teater som i programmet skriver at Dødsfresh også er et morsomt stykke. Det er en vakker, litt rar og meget feminin monolog, ja, men mest av alt er den vemodig, sår og melankolsk. Men det er jo Døden gjerne.

Hedmark Teater gjester Black Box Teater: Dødsfresh av Pauline Goldsmith Oversatt av Anne Egseth Bearbeidet av Nina Engelund og Anne Egseth Regi: Nina Engelund Scenograf: Kristin Bengtsson Rekvisitter: Helen Rønningsbakken Ellen: Anne Egseth


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no