Velmenende, men upresist

Det er ingenting i veien med verken intensjonene eller ambisjonene til Brageteatret når de velger å sette opp slovenske Simona Semenics skuespill 5boys.com, et skuespill som utforsker både storsamfunnets og familiens innvirkning på barn/ungdommer. Som teatret selv skriver i forestillingspresentasjonen: ”Forestillingen stiller spørsmål rundt kjønnsroller, gruppetilhørighet og menneskers frykt for svakhet. Er leken alltid bare en lek, eller bestemmer virkeligheten også over vår fantasi?” . Et ledende spørsmål, men kanskje er det ikke så mye selve svaret som måten man velger å svare på som er det interessante her.

5boys.com omhandler fem gutter i omkring tiårsalder, og i henhold til dramatikeren skal rollene spilles av jenter. Selve kjønnsrolleskiftet er uproblematisk, men siden teksten også leker med situasjonene – trekker paralleller mellom barns lek og skuespilleres innøving av skuespill, fordrer forestillingen også at dette blir tydelig, og samtidig subtilt, for at det skal fungere. Det gjør det dessverre ikke her.

Vellykket musikkbruk Når vi ankommer scenerommet står to av utøverne ved inngangen og ønsker velkommen, de tre andre står på scenekanten og hilser og småsnakker med bekjente i publikum. Midt på scenen står en grå container, som representerer det utbombede huset guttene leker i. Den huser også de mange kostymene de benytter i leken, samt er plassert på en liten dreiescene slik at den kan snus og anvendes på ulike måter i scenene. Til høyre på scenen sitter musikeren Joseph Angyal, som akkompagnerer skuespillet. Musikken speiler og utbroderer handlingene i scenerommet, og er muligens forestillingens mest vellykkede element.

Ved forestillingsstart stiller utøverne seg på rekke, presenterer seg med navn og deretter navnet på karakteren de spiller i stykket. I presentasjonen sier de også hvor mange søsken de har, samt hva de er interessert i – før de sier det samme om karakteren de skal spille. Slik bygger de en bro mellom utøveren og karakteren, men det viser seg likevel at det er sammenhengen mellom disse to som er forestillingens store utfordring.

Jådd-æl-a Skuespillet utspiller seg en lørdag ettermiddag, hvor de fem guttene møtes for å leke i et utbombet hus. Mens de diskuterer hva de skal leke (JLA), hvordan navnet på leken uttales (jådd-æl-a eller djæi-æl-æi) og hvem som skal spille hva, etableres raskt rangordenen dem imellom. For de uinformerte (undertegnede inkludert) står altså JLA for Justice League of America, som består av en gjeng med kjente superhelter som Superman, Batman, Wonder Woman m.fl. I denne sammenhengen er det muligens Justice League, en amerikansk animert tv-serie som gikk på Cartoon Network i perioden 2001-04, som er guttenes referanse.

Guttene fordeler roller og kostymer, og går inn i leken som består av å vekselvis banke opp hverandre og redde verden. Lekens maskuline aspekter fremstår som viktige, og guttene roper til stadighet at ”Vi ekke en gjeng med fitter!”. Alternativt: ”du er en fitte!”. Alt i alt er det vanskelig å holde tall på hvor mange ganger benevnelsen ’fitte’ benyttes, men det er mange. Etter en stund avsluttes denne leken, og i stedet bestemmer de seg for å leke ’mor, far og barn’, etterfulgt av lekene ’homo og nynazist’ og ’feminist og tysker’ (som kort fortalt kan minne om JLA, bortsett fra at disse lekene handler primært om å banke hverandre opp og mindre om å redde verden). Og det er i disse sekvensene at det man må anta å være forestillingens og skuespillets hovedtema kommer tydeligere til syne.

Gjennom leken, og kanskje særlig når guttene leker familie, får vi innsikt i den verdenen som omgir dem. Far slår både kone og barn, og også mor slår barna sine. Guttene egger hverandre videre, fantaserer frem scenarioer som kan spilles i tillegg til det vi forstår er faste elementer i leken. Forestillingens åpningssekvens, hvor utøverne presenterte seg selv og rollekarakteren sin, etablerte både mennesket bak rollen og rollen i seg selv. Men når karakterene går inn i nye roller gjennom leken forsvinner barnet som mellomledd, og det er den voksne skuespilleren som hele tiden gestalter nye roller.

Voksent blikk På Brageteatrets nettsider står spør teatret: ”Med 5boys.com vil Brageteatret se på utviklingen av ungdomskulturen både ut i fra det rent språklige og i forhold til medmenneskelighet og menneskeverd.” Uttestingen av språket, bruken av banneord og kjønnsbenevnelser, fremstår etter hvert som meningsløst repetitivt. Og jeg kan heller ikke fri meg fra tanken om at jeg hele tiden observerer fem skuespillere som forsøker å være nettopp skuespillere, flinke sådan. Når guttene entrer ulike lekescenarioer, er det som om skuespillerne trer ut av rollen som ung gutt, og inn i den rollen den aktuelle gutten skal spille. Det er mulig dette til dels ligger nedfelt i Semenics tekst, da hun som dramatiker ser ut til å ønske å utfordre teaterkonvensjoner og leke med teatret som situasjon. Hvis vi tøyer strikken litt her så kan skuespillernes tydelige rolleskifter tolkes som et intendert grep. Da blir også posisjonene guttene har ovenfor hverandre en tydeligere rolle.

Forestillingen har ungdommer som målgruppe og skal etter planen spilles for ungdomsskoler og videregående skoler gjennom Den kulturelle skolesekken i Buskerud. Men man må spørre seg hvorvidt den ikke egentlig retter seg mot voksne gjennom voksnes perspektiver på det å være ung? At dette kan ha en verdi for et voksent publikum var visningen på Dramatikkens Hus en illustrasjon på. Men spørsmålet er hva slags verdi den har for de som faktisk er ungdom i dag? Siden jeg selv ikke kan kalles ungdom lenger, så går jeg her i min egen felle ved å komme med antakelser om hva andre kan finne relevant eller ei. Men det kommer muligens av at jeg ikke finner forestillingen troverdig nok. Til tross for at intensjonen er en utforskning av ungdomskulturens utvikling, hvilket er beundringsverdig, så fremstår forestillingen som bakoverskuende og ikke helt ferdigtygget. Brageteatrets prosjekt er svært ambisiøst, men dessverre klarer den ikke å leve opp til de forventningene den selv setter.