Foto: Marius Svaleng Andresen

Velklingende velbehag

I Saturns hage inviteres publikum inn i en tredagers musikalsk sanseopplevelse på Rosendal Teater.

«Skal du på forestilling? I så fall går du den veien». Utenfor den nye glassfasaden til Rosendal Teater har en mann søkt tilflukt under en paraply mens han passer på ei bålpanne i regnet. Han peker i retning teatrets bakside, forbi parkeringsplassen og bensinstasjonen like ved. For de som kjenner til kunstnergruppa Wild at art kommer dette neppe som en overraskelse, for med Ann-Cathrin Hertling i spissen, har den etter hvert opparbeidet seg et omdømme for å lage kunst på nokså frigjorte og ukonvensjonelle måter.

Musikkoase
Utenfor den golde baksiden av teatret blir jeg først tildelt en kurv med et eple, håndsprit og et glass med en sukkerbit i og så sendt av gårde gjennom en mørk gang inn i scenerommet. Her er veggene opplyst i duse turkis-grønne toner, og tre tynne løvtrær henger ned fra taket. Matter er lagt på gulvet, mens instrumenter som piano, trommer, bjeller og trekkspill danner en sirkel rundt publikum. Innimellom instrumentene er det blant annet satt opp vimpler og et par hengekøyer. Ved siden av meg på gulvet ligger det en trekubbe og noen solsikkefrø.

Det hele utfolder seg gjennom såkalt likestilt dramaturgi, for her ramler man inn i en solid helhet hvor stemningsfaktorer som lys og røyk spiller på lag med taktile inntrykk og blander seg med klokkeklare, sarte sangstemmer som det ikke alltid er tydelig hvor kommer fra. Plasseringen av utøvere, scenografi og publikum rundt omkring på gulvet skaper i tillegg en uformell fellesskapsfølelse. Etter hvert oppdager jeg for eksempel at forfatter Marte Huke sitter og hekler i hjørnet bak meg. På et tidspunkt leser hun opp et dikt om raking av løv, hvorpå hun blir avløst av Mattis Kleppens metallisk dirrende basstoner før det hele kulminerer i en rytmefest med befriende ukunstlet dans. Publikum kan komme og gå som de vil de tre dagene arrangementet varer. I løpet av tiden jeg oppholder meg i den provisoriske hagen, lener de fleste musikkstykkene seg i retning tradisjonell visesang, hvor noen fungerer som bånsuller mens andre fortoner seg som sorgfulle kjærlighetssanger på fremmede språk. Underveis blir jeg servert te og varm, rikelig krydret eplechutney.

Denne type prosjekter er i stor grad avhengig av at det relasjonelle aspektet funker; at selve møtet mellom aktører og publikum oppleves uanstrengt i tillegg til at det gjerne skal by på noe ekstraordinært. Saturns hage mestrer denne balansegangen svært godt. Som publikummer sto jeg fri til å respondere på hendelsene rundt meg slik selv jeg ønsket, enten det var å ligge langstrakt på matta med lukkede øyne eller å være med og trampe takta. Det hele opplevdes som et frirom hvor det kontinuerlig skjedde noe interessant, behagelig eller vakkert, samtidig som den avslappede stemningen nærmest fungerte som en musikalsk detox. Det jeg måtte ha av hverdagsbekymringer og stressfaktorer ble lagt igjen ved inngangsdøren. 

God, gammel oppskrift
Saturns hage kan minne om flere av Wild at arts tidligere prosjekter: Sammen med Trondheim Voices ble det i 2015 holdt Gjestehus i Lademoen kirke, hvor publikum kunne komme og gå som de ville i løpet av denne tiden dag som natt. Før den tid hadde de gjort en lignende, flerdagers seanse, nemlig Popludium, i et gammelt postkontor. For tre år siden lagde de All dressed up and nowhere to go, et bestillingsverk for musikkfestivalen Feminalen. Også sistnevnte tok form som en interaktiv festivitas med musikkinnslag. Når både All dressed up… og Saturns hage beskrives i programteksten som «et musikkhotell, et dansens gjestgiveri, en klubb med ”open ending” der alle gjestene utgjør opplevelsen, men ingen vet hvor det ender…», så kan det virke vel oppskriftsmessig. 

Likevel, selv om formen er den samme så er innholdet ulikt; det at Wild at art knytter til seg så mange ulike kunstnere og lar dem være med på å forme innholdet på sitt vis, bidrar til det. Det at prosjektet strekker seg over en lang tidsperiode skaper også en uforutsigbarhet, for det er nærliggende å tenke at atmosfæren skifter karakter i løpet av dagen og utover kvelden. Som publikummer er jeg i alle fall svært bevisst på at forestillingen foregår, selv de tidspunktene jeg ikke er til stede. Jeg tar meg selv i å lure på hvilke sanger som synges, hvordan stemningen er.  

Sånn sett har Wild at art lykkes med å skape et eget rom mellom scene og virkelighet hvor nye relasjoner og samspill dannes. Til tider er det fortryllende simpelthen å være i dette rommet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER