Joined Forces – Audience Participation in Theatre, 2017, foto: BIT Teatergarasjen

Velkjent om publikumsdeltagelse

Joined Forces: Audience Participation in Theatre er typisk for bøkene man søker om å få gi ut i forbindelse med et større samarbeidsprosjekt støttet av EU; viktigst for de som gir den ut.

I House on Fire-prosjektet, et samarbeidprosjekt mellom blant annet norske BIT Teatergarasjen og 10 andre programmerende europeiske scener  er det til alt overmål gitt ut tre bøker i en serie som har fått navnet Performing Urgency.

Joined Forces: Audience Participation in Theatre er tredje utgivelse og handler som det framgår av tittelen om publikumsdeltagelse, mens de to øvrige tar for seg politisk teater og institusjonskritiske kunstneriske praksiser drevet innenfor institusjonen. Bøkene har ulike redaktører, men følger innholdsmessig mer eller mindre et lignende mønster med et hovedfokus på konkrete kunstneres arbeid knyttet til de ulike tematikkene gjennom intervjuer og case studier, i kombinasjon med noen mer teoretisk orienterte essays.

Teoretisk name-dropping
Bokserien tar ikke direkte for seg forestillingene, kompaniene eller institusjonene i House on Fire-prosjektet, den setter seg isteden fore å være et bidrag i diskursutviklingen omkring teatrets plass i samfunnet, eller som det står på nettsiden: «It aims at a broader discussion of the conditions, aesthetics, concepts, and topics of contemporary performing arts.»

Bare det siste året er det gitt ut flere bøker om publikumsdeltagelse i teatret enn det ble gjort de ti foregående og selv er jeg midtveis i en PhD hvor jeg forsker på samme tema. En referanse som ofte dukker opp er Jaques Rancière og hans etter hvert berømte essay The Emancipated Spectator (2009), som i Joined Forces brukes som utgangspunkt og overbygning for hele utgivelsen og ‘name-droppes’ flittig i flere av tekstene. Problemet med dette er imidlertid at hverken redaktøren Anna R. Burzynska, eller bidragsytere som Antoine Pickels som flittig refererer til Rancière, tar seg bryet med å forklare verken hans tenkning eller hvordan den kan knyttes opp til samtidige kunstneriske praksiser som på ulike måter involverer publikum. Et større problem er at både innledningen og flere av artiklene opprettholder dikotomien mellom aktiv aktør og passiv tilskuer som Rancière nettopp tar seg fore å bryte ned. Følger man Rancière er det ikke åpenbart at publikumsdeltagelse leder til et mer politisk teater og essayene tar i liten grad innover seg hans politisk-estetiske filosofi som først og fremst vektlegger individets opplevelse og ikke det kollektivt orienterte publikumsinkluderende teatret. Her forspilles en mulighet til en kritisk inngang ikke bare til prosjektene som beskrives, men også til å problematisere Rancières relevans for denne grenen av samtidsteatret. Samtidig er det ikke kritikk som oppleves som formålet med boken; tyngdepunktet og bokens sterke side er presentasjon av ulike former for publikumshenvendelser og den kunstneriske ‘logikken’ som ligger bak.

Politisk deltagelse
En av de mest interessante artiklene i boka er også den første. Jan Sowa sin artikkel It’s Political Economy, Stupid går gjennom ulike politiske modeller for å sette deltagelse inn i en bredere kontekst. Artikkelen gir en inngang til å diskutere i hvilken grad publikumsdeltagelsen i de ulike prosjektene har et demokratiserende potensiale, eller om de bare gir illusjon av innflytelse og dermed fungerer som en representasjon. Sowa kritiserer fenomenet ‘governmentalisation’, et begrep som beskriver hvordan frivillige organisasjoner og kunstprosjekter ilegges oppgaver som egentlig tilhører det offentlige. Dette ligner på et av Claire Bishops argumenter mot community arts i boka Artificial Hells (2012), men ‘governmentalisation- tendensen’ er ikke like sterk i Norge som i enkelte andre europeiske land hvor offentlig sektor har vært utsatt for langt hardere privatisering enn her. Sowa trekker fram Occupy-bevegelsen som et eksempel på motstand mot det bare formelt inkluderende liberale demokratiske systemet og setter dette i sammenheng med okkuperingen av Teatro Valle i Roma. Imidlertid antyder Sowa, noe som er et spennende og potensielt kontroversielt poeng i en bok som handler om publikumdeltagelsens muligheter, at de mest vellykkede publikumsdeltagelsesprosjektene til syvende og sist drives fram av individer. Dessverre går verken Sowa eller noen av de andre bidragsyterne videre med denne refleksjonen, som berører et sentralt spørsmål ved publikumsdeltagelse som kunstnerisk strategi, nemlig estetiske konsekvenser og kunstnerisk kvalitet. Er det slik Bishop peker på i Artificial Hells at publikumsdeltagelse kan føre til at det ikke lenger er relevant å vurdere prosjekter ut fra deres kunstneriske kvaliteter? Kanskje er mangelen på kritiske lesninger et eksempel på at det er behov for et alternativt kritisk apparat?

Ironi som unndragelse
Ana Vujanovic er etter hvert et etablert navn innen teaterteori og blant annet et av hodene bak tidsskriftet TKH journal for performing arts theory, men hennes bidrag til antologien er i mitt syn et av de svakeste. Her forteller hun historien til et fiktivt teaterkompani som bestemmer seg for å arbeide med publikumsdeltagelse i forestillingene sine. Medlemmene i kompaniet inntar posisjoner kjent fra diskursen omkring publikumsdeltagelse og politisk kunst underveis i planleggingen og evalueringen av prosjektene sine. Jeg leser teksten som et forsøk på å skrive kritisk i en annen sjanger, men grepet gir teksten et ironisk preg der forfatteren unngår å tilkjennegi sin egen posisjon og dermed unndrar seg kritikk. Det er som om Vujanovic med dette fiksjonaliserende grepet ønsker å distansere seg fra hele publikumsdeltagelse-fenomenet, noe som er et heller dårlig utgangspunkt for noe som kunne vært et viktig bidrag.

Alt er deltagelse
En tydeligere artikkel er Justine Boutens Every Art Proposition can potentially be experienced as participatory. Boutens (kommunikasjonssjef ved CAMPO i den belgiske byen Ghent) tar utgangspunkt i endringene i støtteordningene for kultur i Belgia hvor deltagelse siden 2016 er blitt et eget punkt i søknadsskjemaene og hun setter opp fire ulike modeller for publikumsdeltagelse som prosjektene ved institusjonen kan falle inn under. Artikkelens styrke er at forfatteren gir helt konkrete eksempler på ulike måter å arbeide med publikum gjennom å veksle mellom å intervjue kunstnerne bak aktuelle prosjekter og egen presentasjon av disse. Artikkelens tittel er hentet fra intervjuet med kunstneren Sara Vanhee som med dette utsagnet, hvis jeg setter det litt på spissen, er den i boka som i størst grad tar konsekvensen av Rancières sentrale poeng i The Emancipated Spectator. Hun uttaler også:

Moreover, it is important to understand that a white elite currently determines how art is defined, I don’t see why people should be obliged to be involved at any cost. In my opinion, this is an abuse of both the art and the people. But that doesn’t mean that there is no legitimate desire to discuss what form art should take in today’s society; indeed the opposite is true.

Her er Vanhee inne på det jeg tror er utgangspunktet for mange kunstnere, teoretikere og kuratorers interesse for publikumsdeltagelse, nemlig et genuint ønske om å utforske nye modeller for å produsere og vise teater.

Sara Vanhee, foto: Campo.

Teatret som samfunnsaktør
Dette er også en av målsetningene til bokserien i sin helhet, noe som gjenspeiles i tittelen til den første boka: Not just a mirror. Polariseringen mellom autonomi og instrumentalitet som først oppstår med den moderne kunstforståelsen preger også mange av artiklene i Joined Forces-boka, uten at noen egentlig lykkes i å se med nytt blikk på denne motsetnings-tenkningen. Hele prosjektet tar utgangspunkt i spørsmålet: «How can theatre engage in contemporary social and political issues without compromising art or politics?». Imidlertid er det vanskelig å tenke seg et teater fungere som en samfunnsaktør uten at det gis mer slipp på ideen om kunsten som autonom og det vanskelige spørsmålet er om aktørene i kunstfeltet egentlig ønsker dette? De fleste av teaterprosjektene som omtales har til felles at de forsøker å balansere kunstnerisk autonomi med et sosialt nedslagsfelt innebygd i formen. Uansett hvor mange publikumsorienterte nabolagsprosjekter teatrene inviterer til er de avhengige av å ha en forankring i det estetiske feltet. Her hentes legitimering for kjernepublikummet og (i alle fall foreløpig) er institusjonenes status og finansiering knyttet til det å drive med ‘kunst’. Kun en av artiklene ser på publikumsdeltagelse i et ‘community-teater’ perspektiv, nemlig Dominique Nduhura som blant annet skrev sin masteravhandling om Paulo Freire og anvendt teater i et utviklingsperspektiv. I artikkelen To participate or Not to participate: A closer look into Forum Theatre and Freedom of expression in Africa tar Nduhura først for seg forventningene som gjerne knyttes til forumteater I utviklingsland, for så å se på hvordan en rekke prosjekter istedenfor å virke politisk radikalt mister mye av sitt kritiske potensiale ved å sterkt tilpasses ulike agendaer og gjerne ‘ufarlig tematikk’. Ndhura hevder at metoden mange steder er blitt et instrument for makthaverne hvor publikum kun deltar for å tilfredsstille de som implementerer metoden. Imidlertid blir det anvendte perspektivet stående veldig alene i antologien og det hadde vært interessant med en artikkel som i større grad tok for seg forskjellen mellom publikumsdeltagelse i den anvendte teaterpraksisen Ndhura skriver om og i de øvrige kunstneriske prosjektene. Kanskje savner jeg en slik kobling fordi jeg selv har planer om å skrive om akkurat dette, kritikk er tross alt alltid farget av leserens posisjon og andre lesere vil finne andre favoritter blant tekstene.

Antologiens problem
Erfaringsvis er antologier utfordrende å få til å henge sammen, det er ikke en automatikk i at flerstemthet leder til perspektivrikdom. Å samle sammen kortere tekster er den billigste måten å gi ut faglitteratur, men det er sjeldent at bidragsyterne vet hva som står i de andre tekstene og redaktøren har i mange tilfeller begrenset med tid og ressurser til å arbeide med tekstutvikling. Dette er også et av hovedproblemene med Joined Forces, hvor flere av tekstene virker som de knapt har gått gjennom en redaksjonell prosess. Istedenfor å føre diskursen videre gjentas isteden kjente posisjoner og problemstillinger som det er mer interessant å lese hos for eksempel Bishop eller Shannon Jackson – som begge kan sies å være mer eller mindre tydelige forelegg for mange av bidragene. Mange av tekstene er ‘pratete’ i formen og særlig tekstene fra kunstnerne ville vært mer interessante hvis de i enda større grad fokuserte på egne erfaringer istedenfor å forholde seg til akkurat de samme spørsmålene og begrepsmessige rammene.

Spørsmålet er hvem boken egentlig er til for? Er det et reelt marked for disse bøkene annet enn hos kunstnerne som omtales og hos doktorgradsstipendiater som prøver å få oversikt over feltet, eller gis de ut fordi det i dag så og si er et krav om at alle større scenekunstprosjekter og institusjoner også skal produsere tekst? Det er bare Joined Forces jeg har lest grundig og mens jeg har rukket å bla i Not Just a Mirror. Looking for political theatre today kjenner jeg Turn Turtle. Reenacting the institute kun fra omtalen på prosjektets nettside. Det ser ut til at alle tre har overlappende spørsmål og fra et formidlingsperspektiv kanskje ville hatt godt av å bli gitt ut under ett, under en sterkere redaksjonell linje hvor kun de beste bidragene kom med. Faglig sett ville det dessuten gitt mening å i større grad koble publikumsdeltagelse med en diskusjon av politisk teater og institusjonskritikk, for når man leser artiklene i Joined Forces er det tydelig at dette er sentrale dimensjoner ved praksis som beskrives. Med tre bøker mister man perspektiver og sammenhenger som ville bidratt til å gjøre i hvert fall sistnevnte bok til en viktigere og mer original utgivelse. Når det er sagt kan seriens blanding av ulike formater og stemmer sees på som et godt forsøk på å få til en bredere deltagelse i diskursen om publikumsdeltagelse i teatret. Joined Forces er som nevnt ikke den eneste boken om publikumsdeltagelse som kommer ut i 2017 og den vil nok heller ikke bli stående som en sentral utgivelse, men sammen med de to andre bøkene i serien peker den ut helt sentrale tendenser i europeisk samtidsteater og på behovet for en fornyelse av diskursen omkring teatrets rolle i samfunnet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER