Bilde: Fakrien – Espen Dekko

Velgjort lek med kunstnermyten

Fakiren leker med samtidens kunstnermytologisering.
Forestillingen byr ikke på de helt store overraskelsene, men er et
stykke godt gjennomført figurteater, konsis i uttrykket, dynamisk
og rørende, mener vår anmelder. Espen Dekkos Fakiren spilles
på Det Åpne Teater i Oslo.

Forestillingsnavn: Fakiren

Spillested: Det Åpne Teater

Regi: Anne Marit Sæther

Medvirkende: Espen Dekko

Manus: Espen Dekko

Dukke og scenografi: Espen Dekko

Musikk og lyd: Martin Smidt

Det er lett å se paralleller til rockehistoriens tragiske
skikkelser i Fakiren. Det er en Kurt Cobain, en Jim
Morrison, eller en Ian Curtis i Espen Dekkos Fakir. Han går gjennom
alle stadiene i den dramaturgisk perfekte tragedien vi kjenner
gjennom historier om musikere og andre kunstnere som har kollapset
under sin egen vekt. Historier som gjerne får en mytologisk status.
Fakiren begynner som et null, men oppdager hvordan han kan få
etterlengtet kjærlighet gjennom applausen, og ender med å drive
rovdrift på seg selv for å tilfredsstille et stadig mer sultent
publikum. De bitre konsekvensene blir gryende galskap,
pillemisbruk, og kan ikke ende med annet enn døden. For egen hånd,
så klart. Eller…? Her er omstendighetene like uklare som rundt
Jimi Hendrix’ død for eget oppkast i en hotellseng i London.

Små byks ut i det absurde

Ved hjelp av stødige hender og et bakteppe av lyd maner
dukkespiller Dekko fram en lavmælt beretning, med små byks ut i det
absurde og burleske. Historien parafraserer rockemyten, og setter
den på spissen. Vår helt begynner ikke bare som et null, men som en
skabbete tigger. Han tjener ikke sine daglige glimt av aksept (her
i form av mynter i koppen) gjennom å synge ut sin ulykke, men
påfører seg enda mer smerte for å vise dét fram.

Alt foregår i ordløse, minimalistiske tablåer,
men skildringene av smerten og fornedrelsene Fakiren utsetter seg
for er groteske og overdrevne. Grusomhetene disharmonerer med den
poetiske tonen som blir slått an i begynnelsen – Fakiren banker og
knekker, henger seg på kjøttkroker, river av seg lemmer og
gjennomborer overkroppen med jernstenger. Dekko kan sitt håndverk,
og pinslene sitter rett i levra. I hendene hans blir den lille
dukkekroppen med det tvetydige Mona-Lisa-smilet og de dype, sorte
øynene til et emosjonelt ladd presisjonsinstrument, og vi formelig
kjenner smerten på kroppen.

Tragedie til salgs

Skildringen av fakirens smertekunst gjør meg innimellom usikker
på hvor forestillingen prøver å lede meg hen. De lavmælte partiene
er rørende, men plutselig hopper vi inn i et landskap med en mye
større målestokk, og man må bruke et øyeblikk på å stille inn
kompasset. Dette skaper en ubalanse i framdriften, og i brøkdelen
av et sekund lurer man på om man er på feil bølgelengde. Men
Fakiren lander elegant, og avslutter med en artig
”rockumentar”-parodi på video – et velkomment brudd som kaster nytt
lys over de tidligere krumspringene. De gamle “vennene” er ikke
sene om å vise gribben i seg og prøve å slå mynt på restene av
Fakiren. Ingeting selger som god, gammeldags Tragedie.

Ingen samfunnsdisseksjon

Alt i alt er Fakiren et stykke som ikke byr ikke på noen
formmessige overraskelser, men er konsis i sitt uttrykk, dynamisk,
variert og rørende. Jeg kunne kritisert forestillingen for å ikke
gi noe mer å tygge på enn et entydig og standardhumanistisk
budskap. “Man skal ikke plage andre – og helst ikke presse dem til
å plage seg selv – og forøvrig kan man gjøre hva man vil”. Den
nærmest religiøse statusen slike rockemyter får, og den glupskheten
vi fortærer dokumentartragedier med, innbyr jo til
samfunnsdisseksjon, noe f.eks. Kate Pendry i hvert fall har prøvd i
Dead Diana-forestillingene. Det er vel ”better to burn out
than to fade away”? Fakiren er ingen Molotovcocktail, men en
times god teateropplevelse.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER