Foto: KHIO

Veien videre – KHIO dans og #metoo

Varsler om seksuell trakassering og #metoo slo hardt ned på KHIO, avdeling dans. Dekan Suzanne Bjørneboe forklarer i dette debattinnlegget om erfaringene de har gjort seg og hva som er veien videre.

For ett år siden skrev jeg en beklagelse i På Spissen for at det gjennom mange år har vært studenter som under sin studietid ved avdeling Dans på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO, tidligere Statens balletthøgskole) har opplevd trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet. Dette skjedde, og skolen greide ikke å stoppe det. Høsten 2017 kom #metoo-bevegelsen og bransjeoppropene – blant annet dansefeltets #nårdansenstopper. I desember samme år mottok Kunnskapsdepartmenetet varsler om seksuell trakassering ved KHiO. Tiden etter har vært preget av tunge erkjennelser ved avdelingen, men også av tiltak for å øke kunnskap, praktiske endringer, gjennomgang av rutiner og igangsetting av prosesser. Vi ser konturene av endring, men den viktigste innsikten er å innse at dette arbeidet ikke kan stoppe opp, at det krever kontinuitet, tilstedeværelse og oppfølging – at vi ikke blir ferdige. Hvis ikke stopper dansen på nytt.

#metoo som kraftig vekker og drahjelp for endring
Høsten 2017 traff #metoo, med sine vitnesbyrd, erfaringer, historier og rykter, avdeling Dans – og meg selv som ansvarlig – hardt. Dette til tross for at KHiO i løpet av 2017 sto midt oppe i behandling av varslingssaker, som blant annet førte til at en ansatt ble suspendert og senere avskjediget. #metoo ble en rystelse som gjorde det tydelig at behandlingen av enkeltsaker er avgjørende, men at disse samtidig er og må forstås som del av et større problem. For mange av oss har #metoo vært en viktig vekker for å grave i maktstrukturer, rolleforståelser, tradisjoner og gråsoner – ikke minst i forhold til danseutdanning. #metoo har gjort det umulig å se bort fra at redselen for å si fra, både under utdanning og i arbeidslivet etterpå, har vært omfattende og lammende. Vi må innse at denne redselen er del av en kultur av implisitte sannheter og taushet som må endres. Vi oppmuntre og øve oss på åpenhet, og studenter skal oppleve at endringer er mulig. Det er vår plikt at studentene skal oppleve seg sett og hørt som de ressursene de er, slik at ingen skal ha en opplevelse av at «sånn er det bare her».

Varslingsrutiner og lavterskeldialog
KHiO har revidert sine interne varslingsrutiner og har – sent, men like fullt viktig – fått på plass et varslingsmottak og en ekstern varslingsnemnd. Disse skal ivareta både den som varsler og den det varsles på, og skal behandle mulige brudd på skolens etiske retningslinjer. Etableringen av rutinene er i seg selv ikke nok – det er minst like viktig at disse blir godt kjent, at de er enkle å finne og lette å forstå. Studentene er skolens viktigste rådgivere i denne sammenheng og deres tilbakemeldinger på blant annet varslingsrutinenes byråkratiske språk har vært viktig. De har ønsket seg visuelle plakater der de lett finne dekanens og andre lederes telefonnummer, samt påminning om andre kontaktinstanser som tillitsvalgt, studiekonsulenter og studentsamskipnaden. De har etterlyst et lavterskeltilbud, mulighet for å melde inn hendelser som ikke nødvendigvis er varsling, at disse loggføres og at det skal være mulig å si fra anonymt. På avdeling Dans har vi derfor i tillegg til informasjonsmøter og dialog, laget enkle guider der studentene oppmuntres til å si fra om uønskede hendelser. Det skal være tydelig hvordan saker som ikke kan løses på «lavest mulig nivå» kommer videre og lagres i et system, slik at de er sporbare i ettertid. Det må det være enkelt å si fra om mindre alvorlige hendelser og å kunne lufte disse med andre enn varslingsmottaket.

Yrkesetikk
Redselen for å framstå som prippen og frykten for å ikke få jobb etter endt utdanning, har vært gjengangere i tilbakemeldinger fra studenter. De vet ikke alltid hva som er innafor eller ikke i en danseutdanning. Er berøringen fra en lærer eller fra en medstudent ok? Er sjargongen grei? Det kan være vanskelig å si fra hvis en koreograf ber om noe som oppleves invaderende eller overskridende og det blir ikke lettere hvis autoriteter som koreografer, pedagoger eller medstudenter kommer med påstander om at «sånn er bransjen», «dette må du bare regne med», «du vil aldri få jobb med en sånn innstilling» og så videre. Vi ser at vi har tatt for lett på temaet yrkesetikk. Vi utdanner både dansere, koreografer og pedagoger på alle nivåer, og yrkesetikk omtales i alle studieplanene, men hvordan presenteres dette i studiene? Hvordan legger vi til rette for refleksjon og forståelse? Både i og etter utdanning vil studentene møte ulike samarbeidspartnere, koreografer og aktører med ulike arbeidsformer og yrkesetisk kompetanse. Utdanningen skal gi studentene erfaring og robusthet til å jobbe med ulike arbeidsmetoder og i ulike kontekster, men de må også kunne forvente et sunt arbeidsmiljø både under utdanning og i det profesjonelle miljøet. Gjennom å styrke bevisstheten og kunnskapen rundt yrkesetiske problemstillinger både hos ansatte og studenter, ønsker avdeling Dans å bidra til endring og gjøre studentene tryggere på egne grenser og til å si fra når disse overskrides. Et tiltak er etikkdag for ansatte og studenter hvert semester, med foredrag og input som setter i gang felles diskusjoner og refleksjon. Vi mennesker er ikke ufeilbarlige; også i fremtiden vil det sies og gjøres ugjennomtenkte og dumme ting. Det må være rom for å drite seg ut, men ikke for å være en drittsekk.

Tiltak og endringer
Der andre endringer kan gjøres over natten, tar det tid å endre en kultur. Før studieoppstart i januar 2018 fikk vi på avdeling Dans fjernet alle låser i dørene inn til dansestudioene. Hvorfor i all verden skulle vi kunne låse undervisningsrom og hvorfor har vi ikke tenkt på dette før? Neste skritt er å skifte til dører med vinduer. Undervisning- og veiledningssituasjoner skal ikke være private, men åpne for innsyn og utsyn. Det er tatt tak i skolens manglende rutiner og opplæring knyttet til forsvarlig lagring og overføring av innrapporterte hendelser, bekymringsmeldinger og varslinger, slik at informasjon om kritikkverdige forhold kan følges bedre opp over tid. Gjennom mange samtaler, møter, seminarer og foredrag er flere viktige behov identifisert. Noen tiltak er enkle å innføre, mens andre kan ha juridiske utfordringer som krever utredning og er dermed prosesser som tar lengre tid.

På avdeling Dans har vi de siste årene blitt et større kollegium. Gjennom bruk av åremålsinstituttet er det nå en større andel ansatte og færre gjestelærere, noe som gir oss muligheten til å skape en felles kultur. Vi bruker tid på å bevisstgjøre oss asymmetriske relasjoner og reflektere rundt problemstillinger vi står i i hverdagen. Det kan være krevende, men har ført med seg mange gode samtaler. Vi undersøker egne blindsoner og tradisjonenene vi bærer med oss, og vi ser på hvordan vi kan åpne opp og trygge situasjoner og rom – i både overført og konkret betydning – slik at makt ikke misbrukes og skaper usunn avhengighet. Dette er også relevant i flate strukturer, både innad i studentgrupper og senere i yrkeslivet, hvor det kan oppstå «usynlige hierarkier» som alle allikevel kjenner og oppfører seg etter. Disse må vi også lære oss å identifisere og adressere.

Jeg tror på medbestemmelse og at endring er mulig. Mot slutten av 1980-tallet opplevde jeg som en av danserne i Carte Blanche at vi ble fratatt muligheten til å samtale om arbeidstid og kunstnerisk innhold i det vi gjorde. Underteksten var «Shut up and dance», og vi svarte både med å sette teip over munnen og å insistere på dialog. Det tvang frem endring. At vi diskuterer en taushetskultur i dansemiljøet også tretti år senere sier noe om hvor dypt dette sitter i oss. Muligheten vi har fått med #metoo og #nårdansenstopper, er å ta tak i problemstillinger knyttet til maktmisbruk, trakassering, diskriminering og yrkesetikk i hele dansefeltet samtidig. Det er en unik anledning til å skape varige endringer som vi ikke bør la gå fra oss. KHiO er i gang med å gjennomføre nødvendige opprydninger og strukturelle endringer, men vi må ikke tenke at jobben er gjort og vi må ikke isolere oss.

Tilliten til KHiO har vært lav, så lav at det har blitt uttrykt tvil om både endringsevne og -vilje. For meg som dekan ved avdeling Dans er det viktig å dele og informere både internt og uttad om endringer og tiltak som har blitt innført. Dette er viktig for å skape trygghet for nåværende studenter, men også for å støtte varslerne ved å vise at de blir tatt alvorlig, at deres varslinger har vært av betydning og får relle konsekvenser. Jeg håper videre at dette kan bidra til å rette blikket fremover, slik at vi sammen kan jobbe forebyggende og skape et bedre og mer likeverdig studie- og arbeidsmiljø.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER