Ved en grense

Jon Fosses nye skuespill Hav inneholder både det eksistensielle alvoret og absurditetene i tilværelsen: det som synes å være de sentrale temaene Fosse har utforsket i de senere stykkene sine.

I Rambuku (2006) og Skuggar (2007) ble ensomhet, lengsel, død og overskridelsesevne undersøkt. Der Skuggar er preget av et vedvarende eksistensielt alvor, er det som Fosse i større grad lar det komiske og absurde slippe til i Hav, som i følge forfatteren selv avrunder hans virke som dramatiker.

I Hav er alt ubestemmelig. Det er usikkert på hvilket sted og til hvilken tid handlingen foregår. Karakterene er i grenseland, i mellomtilstander. Noen ganger er det som om de oppholder seg i ulike rom og bare av og til krysser punkter der de er i kontakt med hverandre og dialog oppstår. Publikum møter seks karakterer som gjennom hele stykket befinner seg på scenen: en skipsfører, en gitarspiller, en kvinne, en mann, en eldre mann og en eldre kvinne. Ifølge skipsføreren er de på et skip ute på et hav, men det tar ikke lang tid før det i åpningsdialogen mellom skipsføreren og gitarspilleren blir sådd tvil om hvorvidt akkurat det kan stemme.

Scenografien av Ingrid Tønder med lys – og videodesign av henne og Klaus Kottmann er minimalistisk og kanskje typisk for oppsetninger av Fosses dramatikk. Kulissene snarere hentyder enn å bestemme sikkert hvor vi er. De blir markører i scenerommet som både avgrenser og åpner samtidig rommet opp, slik jeg tenker også er Fosses intensjon med teksten: å avgrense og åpne opp gjennom språket og dialogen, å sette ord på noe man kanskje ikke fullt ut er i stand til å forstå.

Skuespillerne er plassert på samme plan som publikum, og publikum danner en ring rundt scenen. Foruten noen lyskastere og to tynne, rektangulære trerammer på hver side av scenen, er to halvveis transparente plater som minner om lerret plassert i scenens ytterkant, én til høyre og én til venstre. Etter åpningsdialogen slukkes lyset og det blir bekmørkt i salen, før lyskasterne skrus på og lager et bevegelig lysspill på lerretene og ellers i rommet, som fra et fyr, eller fra sola.

Flere ganger projiseres det video på disse lerretene, det likner bilder av en blå himmel med hvite skyer. Virkemidlene er enkle, men sterke, som ved forestillingens slutt når det igjen blir mørkt, døra ut til trappene åpnes og en stripe av lys strømmer inn i salen og to av skuespillerne beveger seg ut gjennom den. Dette kler Fosses tekst.

I Hav finnes flere referanser til Skuggar (2007), og flere av replikkene er helt like: personene som ikke har sett hverandre på lenge treffes igjen, på et sted de ikke vet hvor er og som de forsøker å bevege seg vekk fra, slik som i dialogene mellom mannen og kvinnen:

Mannen: Så kjekt å sjå deg Eg har venta slik på deg ja det kjennest ut som om eg har venta i alle dei år og så så står du der berre ja heilt brått

Kvinna: Ja fint å sjå deg

Mannen: Men at vi skulle treffast her

(……..)

Sett i lys av dette oppleves Hav tidvis som en ny versjon av Skuggar, der forskjellene ligger i persongalleriet, men der mange av premissene for dramaet er de samme.. Tekstens struktur ligger tett opp til det tidligere stykket. Personene befinner seg et sted de ikke vet hvor er, de vet ikke hvordan de er kommet dit og de er i en mellomtilstand. Det er i liten grad noen ytre handling, og de enkle regigrepene til Kai Johnsen setter teksten i fokus. Karakterene er hylstre for menneskelige følelser og relasjoner, men de har ingen ordinær psykologi, ingen ordinær hukommelse.

I den knappe timen framføringen av Hav tar, beveger stykket seg fra dialog til dialog: karakterene konfronteres med hverandre og med store eksistensielle spørsmål. Ulike sekvenser følger hverandre og bygges ut i flerstemte monologer ved stykkets slutt. Med andre ord er det rituelle og det abstrakte gjennomgående.

Fosses dialoger, gjentakelsene og rytmen som kjennetegner språket hans, kommer fint til uttrykk hos skuespillerne, og regissør Kai Johnsen har gjort en god jobb med instrueringen av ensemblet. I enkelte partier er det kanskje litt stakkato og noe unaturlig, som for eksempel i overgangene mellom dialogsekvensene. Den særegne humoren, den man ikke helt får taket på når man kun leser teksten til Fosse, men som oppstår først og fremst i møtet med skuespillernes og regissørens valg, var tydelig i denne oppsetningen og svært effektfull mot slutten der det var vellykkede brudd, slik som når skipsføreren og gitarspilleren diskuterer hvorvidt den ene kvinnen liker gitarmusikken eller ikke:

Skipsføraren: Du kan ikkje ha likt den Det går ikkje an å like Slik ein gitarmusikk

Kvinna: Men eg likte gitarmusikken hans eg så ja ja då går det an

Gitarspelaren: Der høyrer du Ho likte gitarmusikken min Det er berre du som aldri kan like gitarmusikken min

(……….)

Bruddet som skapes ved at fokuset i teksten skifter til noe helt enkelt, og det faktum at gitarspilleren i skuespiller Kyrre Hellums skikkelse spiller luftgitar i lange sekvenser, skaper en befriende humor midt inne i det eksistensielle. Det var flere slike øyeblikk, og jeg synes det var en sterk kvalitet ved denne oppsetningen. Humoren skapte dynamikk i en forestilling som ellers lett kunne blitt statisk.

Skuespiller Hildegun Riise i rollen som den eldre kvinnen gjorde en intens og tilstedeværende tolkning av angsten og usikkerheten man kan finne i Fosses tekst, en tolkning som virkelig skilte seg ut. Man kunne knapt ønske seg en bedre motspiller for henne, enn den man fikk i Svein Tindbergs rolletolkning av den eldre mannen.

En av svakhetene ved oppsetningen av Hav er kanskje at det rituelle og abstrakte, som er selve premissene for dramaet, gjør at situasjonene noen ganger kjennes kunstige: karakterene ser hverandre og ser hverandre plutselig ikke, de er i forskjellige tilstander eller ulike mentale landskap, men likevel er de uunngåelig til stede i det fysiske rommet som scenen representerer. Man må et stykke inn i forestillingen før man aksepterer betingelsene for det som utspiller seg. Jeg skulle ønske at man hadde variert scenebildet noe mer, eller utnyttet kulissene mer aktivt, slik som de to trerammene på scenegulvet som bare ble brukt ved et par anledninger.

Det er lite å sette fingeren på med urframføringen av Hav under Festspillene i Bergen. Ensemblet er svært dyktige og lykkes i å formidle nyansene i Fosses tekst. Men det kjennes i grunn sant det Fosse har sagt om at han har skrevet seg til en grense: teksten i Hav ligger så tett opp til tidligere verk at det heller forsvinner litt i dem istedenfor å tilføre noe nytt til det rommet han har åpnet som dramatiker.