– Vårt mål er å tilby et bredt repertoar med høy kvalitet

I din tidligere jobb som dramaturg her ved Trøndelag Teater, har du samarbeidet tett med forhenværende teatersjef Kristian Seltun i å utforme teatrets program. Hva er viktigst for deg å ta med videre eller få gjennomført, nå som du er teatersjef med siste ord?

– Jeg er opptatt av å ha et sterkt dramaturgiat, og å videreutvikle modellen som vi lenge har jobbet med her. Jeg er også opptatt av den kunstneriske samtalen med samarbeidspartnere som regissører, scenografer, kostymedesignere, lysdesignere og ikke minst med ensemblet. Mye av selve teaterskapelsen består av samarbeid og dialog mellom mennesker. Det er viktig for meg å lytte i tillegg til å være en forløser av kunstneriske ideer.

Du har en bred kunstfaglig utdannelse innen visuell kommunikasjon, estetikk og filmvitenskap. På hvilken måte vil du benytte deg av dette allsidige visuelle blikket i jobben som teatersjef?

– Den kunstfaglige bredden opplever jeg som særs verdifull i arbeidet med teater. Utdanningsbakgrunnen har vært og er et kontinuerlig verktøy i hele mitt virke. Min teaterforståelse er vokst ut av denne. Den er basert på en samtidighet og likestilthet av ulike elementer i tid og rom: Det audiovisuelle, menneskene i rommet, teksten, selve møtet med publikum – dette er fundamentet i teatret.

Vil du si at du og Trøndelag Teater har en ikke-hierarkisk teaterforståelse?

– Ja, det er noe av den kunstneriske overbygningen vår. «Likestilt dramaturgi» er egentlig ikke et begrep som jeg er så glad i å bruke, for det kan lett fremstå begrensende. Mange av forestillingene vi skaper bygges imidlertid på denne måten, det handler om et møte mellom flere ulike elementer hvor i utgangspunktet alt stiller likt. Det er heller ikke så ofte vi kommer over en tekst og tenker «denne teksten kunne vi tenke oss å sette opp». Det er oftere at vi møter scenekunstnere som vi gjerne vil samarbeide med, og at vi tenker «hva kan vi skape sammen?».

Du har også bred erfaring innenfor det frie scenekunstfeltet. Du har vært scenekunstkonsulent i Norsk Kulturråd, konsulent i Danse- og teatersentrum, og jobbet sammen med Hooman Sharifi i dansekompaniet Impure Company. Mellom 2004 og 2005 var du kunstnerisk og daglig leder ved det programmerende Teaterhuset Avant Garden. Hvordan vil du sammenligne det å jobbe for det frie feltet med det å være daglig leder ved institusjonsteateret Trøndelag Teater, Norges største regionteater?

– Jeg opplever bakgrunnen min som uvurderlig også i jobben som teatersjef her. Jeg har god kjennskap til prosesser, for jeg har jobbet så tett på dem på ulike vis. Det er mange ulike innfallsvinkler til det å jobbe i det frie feltet: Danse- og teatersentrum er for eksempel politisk orientert, og i Scenekunstbruket (som eies av Danse- og teatersentrum, red.anm.) er arbeidet rettet mot scenekunst for barn og unge. Hos Kulturrådet fikk jeg innblikk i mange ulike scenekunstnere sine kunstnerskap og ble godt kjent med det departementale forvaltningsnivået, og i Impure Company jobbet jeg tett på det skapende arbeidet. Arbeidet på Teaterhuset Avant Garden ga et fint innblikk i administrasjons- og organisasjonsarbeid. Jeg synes for så vidt ikke det er så ulikt å arbeide kunstfaglig ved Trøndelag Teater som i det frie feltet. Lidenskapen for teater er jo den samme.

Trondheim som teaterby vil se annerledes ut i siste halvdel av 2019, når Teaterhuset Avant Garden flytter ut av sine anonyme lokaler i sentrum og inn på ærverdige Rosendal Teater i Østbyen. På hvilken måte tror du dette kan påvirke Trøndelag Teater?

– Vi har et faglig fruktbart samarbeid med Teaterhuset Avant Garden som vi ønsker å fortsette. For øyeblikket presenterer vi Forced Entertainments Table top Shakespeare i fellesskap. Ellers samarbeider vi i forbindelse med Avant Gardens scenekunstfestival Bastard, gjestespill og arrangementsrekken som heter Teatersamtalen. Avant Garden sin etablering på Rosendal er av stor betydning både for oss og Trondheim som helhet. Det markerer Trondheim som en sterk teaterby.

Du har nettopp hatt din første premiere. Det var med musikalkomedien «Tordenskjold – alle tiders trønder», av trioen Mads Bones (regi, manus), Olve Løseth (manus) og Kyrre Havdal (komponist). Publikum er begeistret, ser det ut som, og Tordenskjold har også fått gode skussmål av flere kritikere. Samtidig er det også noen kritiske røster. Publikummer Hanne Mette Kongsvik skrev en kommentar som ble publisert i Adresseavisen og på Scenekunst.no, hvor hun setter spørsmålstegn ved kvaliteten på denne type «folkelige» forestillinger og hvor stor plass de får på teatrets repertoar. Hva mener du om kritikken?

– Jeg synes i utgangspunktet at premissene for debatten er uklare. Hvis det handler om at folkelig teater har stor publikumsoppslutning, og at dette er problematisk i seg selv, så er jeg jo uenig i det. Og hva er egentlig «folkelig» i denne sammenhengen? Når det gjelder den folkelige teatertradisjonen som Bones, Løseth og Havdal står i, synes jeg den er interessant. Spesielt om man ser tilbake til middelalderens gjøglere og hvordan disse kunne fungere som opposisjon mot datidens makthavere. Ved å skape karikaturer og jobbe med personlighetstrekk, kan man rette et kritisk blikk mot samtiden. Jeg mener de satiriske arbeidene til trioen har klare forbindelser til den karnevalske tradisjonen.

Jeg opplever at debatten først og fremst handler om kunstnerisk kvalitet?

– Jeg tenker det handler mer om smak og ser ikke at Kongsviks innlegg diskuterer kunstfaglige kvalitetskriterier. En nyskreven musikal innebærer et stort arbeid og en stor risiko. Vi har laget musikaler som ikke har gått så bra tidligere. I tillegg; hvis ikke Trøndelag Teater setter opp musikaler, så vil ikke denne regionen ha et profesjonelt musikaltilbud. Vi ser også at forestillinger som «Tordenskjold – alle tiders trønder» tiltrekker seg publikummere som ikke har vært i teatret før, men som gjerne kommer tilbake senere. Det synes jeg er et viktig aspekt.

Er det Trøndelag Teaters ansvar som offentlig finansiert teater å utfordre (kanskje til og med oppdra) publikum heller enn å tilby mer kommersiell underholdning som man vet er lett å like?

– Det er lett å mislike også. Engasjementet som har oppstått viser jo det. Det er et engasjement og en debatt som vi ønsker velkommen! Vår oppgave og vårt mål er å tilby et bredt repertoar med høy kvalitet. I det repertoaret har musikalen en naturlig plass.

Blant forestillingene i 2019 fins det, i tillegg til «Tordenskjold», også klassikere som «Kristin Lavransdatter», «Bildet av Dorian Gray» og «Den hemmelige hagen». I tillegg får vi Shakespeare og August Strindberg, men også «Lanzarote» av Michel Houellebecq! Det er også flere gjestespill, selvsagt, og et samarbeid med Nidarosdomen hvor «Dømt til evig fortapelse» av og med Wenche Strømdahl skal vises inne i kirka. Hva er viktig for deg når du jobber programmerende?

– Å tilby teater som åpner for nytenkning og nye forståelser, et teater som utfordrer både intellekt og følelser. Det å nå bredt handler imidlertid ikke bare om hva vi skaper. Det handler også om hvordan vi relaterer oss til publikum.

Ja, nettopp – tidligere har du sagt at du vil satse på et ungt publikum. Mange savner nok en solid slik satsning – vi mistet jo Teaterhuset Avant Gardens festival for barn og unge, «Den unge garde», i 2015. Hvordan vil du prioritere denne målgruppen?

– I tillegg til flere litt mindre prosjekter vi har planlagt i 2019, vil «Den hemmelige hagen» og «Bildet av Dorian Gray», regissert av henholdsvis Kjersti Haugen og Hildur Kristinsdottir, rette seg mot de unge. Sistnevnte er en videreutvikling av konseptet Klassikere for kids. Og så har vi et tett samarbeid med Den kulturelle skolesekken. Prosjektet Unge dramatikere (hvor ungdom fikk muligheten til å se sin tekst iscenesatt av og med teatrets egne skuespillere, red.anm.) måtte vi dessverre avslutte i 2018 på grunn av manglende midler. Etter at den statlige avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen trådte i kraft har vi pr. i dag 2, 5 millioner mindre i støtte enn det vi hadde for fem år siden. Da er det ekstra gledelig at vi i år får til et samarbeid med Dramatikkfestivalen om visning av teksten til en av de tidligere unge dramatikerne, Daria Osipova.

Ellers er det alltid litt vanskelig å snakke om det publikummet man skal nå, spesielt når det gjelder et ungt publikum, for disse vil vel helst ikke bli fortalt hva som «er for dem»; de vil oppdage det selv. Jeg er også opptatt av å betrakte det unge publikummet som et publikum her og nå, og ikke framtidas publikum, slik de lett blir omtalt som. Vi skal ikke tenke på dem som noen vi skal investere i for framtida, vi skal ta dem alvorlig akkurat nå.

I 2016 pågikk en lang debatt i Adresseavisen om Trøndelag Teater og daværende teatersjefs rekruttering av skuespillere, og at audition ofte ble lagt til Oslo til tross for at mange mente at man hadde kompetente nyutdannede skuespillere i Trøndelag. Hvordan er din bevissthet rundt regional synlighet og rekruttering?

– Vi rekrutterer mange fra Trøndelag, men ikke alle. Vår oppgave er først og fremst å gi publikum teater av høy kvalitet. Vi skal fortsette å rekruttere på samme vis i fremtiden, det vil si at vi skal rekruttere de beste. Så auditionene vil fremdeles holdes på ulike steder, avhengig av hva vi er på utkikk etter.

Nå har nylig teatret også blitt kritisert for å ha en homogen skuespillerstab, i en kommentar kaller scenekunstner Azra Halilović besetningen for «blendahvit». Hva tenker om slike problematikker, har teatret denne type sosialt ansvar utover det rent kunstneriske?

– Innlegget ble publisert i Adresseavisen dagen før premieren på «Tordenskjold», hvor vi hadde en iransk kvinne i tittelrollen, som i tillegg spilte rollen som mann. Hvis man ser nærmere etter, er for øvrig ikke ensemblet så blendahvitt som det påstås. Dette er imidlertid en veldig viktig diskusjon som vi er opptatt av. Trøndelag Teater har fokus på hvordan vi kan skape et mangfoldig uttrykk på scenen, og hvordan vi kan senke terskelen for publikummet som ikke finner veien til teatret. Teatret skal være for alle, men det er et arbeid som tar tid å realisere. Vi må ha langsiktige strategier, og etablere en ansvarsbevissthet på et flere nivå – her spiller for eksempel også rekrutteringen til relevante utdannelsesinstitusjoner en rolle.

Så lenge det er slik at skuespillerne som utdannes her i landet i stor grad er etnisk norske, så er det rimelig å anta at man som profesjonelt teater vil ende opp med en stab hvor denne gruppen er overrepresentert. Opplever du at gapet mellom ambisjonen om kvalitet og en mer politisk motivert rekruttering i retning det engelske begrepet «affirmative action» er uoverkommelig?

– Jeg opplever at vi – og da mener jeg et større «vi» enn bare Trøndelag Teater – har sovet i timen. Tiltak for å unngå den type uoverensstemmelse du beskriver skulle ha blitt gjort for lenge siden. Det kan gjøres i et samspill mellom politikk, utdanningsinstitusjoner og bransjen. Det er likevel gode satsninger på gang. Med initiativet Det multinorske, har Det Norske Teatret tatt et interessant grep for å rekruttere blant annet skuespillere med innvandrerbakgrunn og vi ser også en endring i avgangskullene fra utdanningsinstitusjoner som Khio og Nord Universitet.