-Hvilke selvmotsigelser i oss blir i neste omgang samfunnets selvmotsigelser?
Tore Vagn Lid står i et industrilokale på Hop og gestikulerer villig gjennom problemstillingene. Individ kontra samfunn? Personlige lyster og behov kontra kollektivets antatt beste?
Utgangspunktet er Bertolt Brecht. Hans intense arbeid med disse spørsmålene fra 1926-1931 avstedkom nesten 500 løsrevne ark; sceniske utkast, dagboknotater, kjærlighetsbrev og avisutklipp – en kladas han kalte «Fatzer-prosjektet». Men noe ferdig teaterstykke ble det aldri.
Før nå.
Krisetidsspråk
Tore Vagn Lid, Transiteatret-Bergens kunstneriske leder, har oversatt Brecht-fragmentene, fundert og tolket. Nå er han i K. Liens industrilokaler, omgitt av kabler, rekvisitter og involverte i produksjonen «Fatzer». Det prøves og finprøves, før det hele skal urfremføres i Logen Teater 25. mai.
-Brecht klarte å finne et språk for en krisetid. Jeg tror vår tid sammenfaller med denne tiden, sier Tore Vagn Lid.
Han har valgt en sliten campingvogn som tilholdssted for fire menn, desertører fra en tapende frontlinje, i skjul i byen X, anført av den egokjørte, karismatiske sjefsdesertøren Fatzer. Det kan jo gå bra for de fire – bare den sosialistiske revolusjonen, forandringen de håper på, kommer og gjør dem til helter. Hvis ikke blir de henrettet.
Utopi mot hverdagsbehov
-De fire er på kanten av tiden, av et veiskille. De representerer ulike innfallsvinkler til å være menneske i verden. Det kollektive mot det individuelle. Hele tiden med en seksuell undertone. Brecht var besatt av hva som skjedde med enkeltmenneskets seksualitet i et klasseløst samfunn. Og han likte ikke det han så, konstaterer Lid.
Brech satte en kvinneskikkelse, Therese (Hanne Dieserud), inn som korreks til desertørenes revolusjonssvermerier. Hun lar seg ikke besnære av store ord.
-Hun ser tvers gjennom dem, og avslører dem, deres store vyer. Hvis hun skal gjennomføre sitt enkle, praktiske liv, står det i enorm kontrast til deres utopiske politiske mål. Hun snur det tilsynelatende upolitiske til å bli et veldig politisk prosjekt, mener Lid.
-Minst tre sannheter
Så hvem er egoisten? Fatzer, det er opplest og vedtatt. Men hva med resten av gruppen, som etter hvert vil drepe ham for å utrydde egoismen? Lids svar er muligens nedslående.
-Uansett hvor man leter i disse fem menneskene møter vi egoisme. Det gjelder Fatzer, som har sex mens andre sulter, men også gruppen som har gjort seg avhengig av ham. Det er også egoisme, er det ikke?
Eindride Eidsvold, som spiller Fatzer, opplever Brecht i denne tapningen som mer interessant enn før.
-Jeg synes han er blitt større her. Mer kompleks, og ikke så stereotyp som man er blitt vant til å lese ham. Dette er mer sammensatt, og det er bra i vår tid, der alt inneholder minst tre sannheter, sier han.
Eidsvold, som har tolket en rekke klassikere på Nationaltheatret, jobbet med Tore Vagn Lid også i oppsetningen «Elephant Stories» (2009). Det fristet til gjentatt samarbeid.
-Tore Vagn Lid har egenart, en klar signatur. Han tør, og har ambisjoner, sier Eidsvold.
At han blir en brikke i regissørens puslespill, erkjenner han.
– Jeg ser på dette som et stort orkesterverk, og jeg er et av instrumentene. Det kan jo være litt smertefullt for en selvopptatt skuespiller.
Uønsket innsikt
For Brecht var det stykkets tematikk som var smertefull, ifølge Vagn Lid. Paradoksene rundt hensikten med å ofre seg for en sak, voldte dramatikeren sjelekvaler.
-Brecht kommer til en innsikt han viker fra, en innsikt han ikke komme til: Hva hjelper den frigjorte verden for den som er død? Men det er noe fint med Brecht – han insisterer på at det være mulig å finne frem til et politisk prosjekt.
Hva tror du?
– Arbeidet og ærligheten i å lete etter mulighetene har i seg selv en verdi. Men det er et sisyfosarbeid.
Denne artikkelen er opprinnelig skrevet for Bergens Tidende og er publisert i dagens utgave.
