S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Hilde Halvorsrød – 8. januar 2019

Variabel begeistring

Oslo Filharmoniske Orkester med dirigent Klaus Mäkelä. Foto: Fred-Olav Vathne


Publisert
8. januar 2019
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Musikk

Ludwig van Beethoven, Symfoni nr. 9 i d-moll, op. 125 Oslo konserthus, 4. januar 2019

Oslo-Filharmonien

Klaus Mäkelä, dirigent Lauren Fagan, sopran Hanna Hipp, alt Tuomas Katajala, tenor Shenyang, bass Elise Båtnes, konsertmester

Oslo Filharmoniske Kor

Øystein Fevang, kordirigent


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/variabel-begeistring/
Facebook

Etter en delvis fengende, delvis uengasjerende versjon av Beethovens niende symfoni, har påtroppende sjefdirigent for Oslo-Filharmonien fremdeles noe å bevise.

Fredag 4. januar var Konserthuset fylt til randen. Kombinasjonen av det kanskje aller mest ikoniske musikkverket som finnes og presentasjonen av kommende sjefdirigent Klaus Mäkelä solgte ut huset flere uker i forveien. Den finske dirigenten skal, fra og med sesongen 2020/21, overta etter Vasily Petrenko, som da har hatt stillingen i syv år. Det er som alltid knyttet stor spenning til hva en ny sjefdirigent bringer til torgs, og den blir ikke mindre av at Mäkelä bare er 22 år gammel. De siste to sesongene har han riktignok debutert med store orkestre over hele verden, og fått stillingen som første gjestedirigent hos Sveriges Radios Symfoniorkester, men han må likevel kunne kalles uerfaren i denne sammenhengen – å ha øverste kunstneriske ansvar for et orkester over tid.

Fallhøyde og floskelfare Mäkelä satser både høyt og trygt på én gang ved å velge Beethovens niende – et verk omtrent alle har et forhold til, også de som ikke ellers er så bevandret i klassisk musikk. Kanskje særlig på grunn av fjerdesatsens “Ode til gleden”, tonsettingen av Schillers dikt med samme navn, brukt i utallige sammenhenger, som for eksempel EUs offisielle “nasjonalsang”. På den ene siden må Mäkelä forsøke å gjøre seg gjeldende i en lang rekke fantastiske fortolkninger, og på den andre siden er det mye godvilje å hente på å velge et verk som er så populært i seg selv. Det spørs om nysgjerrigheten på ny dirigent alene ville trukket fullt hus hvis han hadde valgt et mer obskurt verk.

Nesten like vanskelig som det må være å sette sitt originale preg på et slikt musikalsk monument, er det å beskrive det i nogen lunde floskelfrie vendinger. Beethovens niende er ofte omtalt som den vestlige musikkhistoriens mest sentrale verk, mye fordi det sprengte omtrent alt som var av sjanger- og formmessige grenser da det ble skrevet, med blant annet større besetning, lengre satser, og bruk av kor og sangsolister i siste sats. Men det har også fått sin enestående status på grunn av den visjonære og ideologiske tematikken i Schillers tekst, med sin utopiske humanisme og idéen om alle menneskers forbrødring.

Manglende særpreg Det hele begynte så bra. I samtale med direktør Ingrid Røynesdal før konserten fremsto Mäkelä befriende upretensiøs og samtidig selvsikker, og omtalte omsorgsfullt og entusiastisk sine yndlingssteder i symfoniens forløp. Da han og orkesteret kontant og intenst omsatte entusiasmen i praksis fra første tone, var jeg nesten solgt. Men utover i satsen var det som om luften begynte å sive ut av ballongen. Etter hvert fremsto litt for lange strekk mest som en gjennomspilling. Denne kontrasten betegner i grunnen hele fremføringen. De dynamiske toppene var gjennomgående fengslende og ville si meg noe, men mange mer lavmælte partier, kanskje særlig i den langsomme tredjesatsen, virket ikke like gjennomarbeidede eller livsviktige. Og livsviktig må det være, ellers kan det egentlig være det samme.

Oslo filharmoniske kor bidro sterkt til de største høydepunktene, tekstspyttende, presise og på maks volum som de var. De fire solistene gjorde også fine ting, særlig tenor Tuomas Katajalas trengte seg tindrende klar gjennom lydmuren av kor og orkester, og også sopran Lauren Fagan hadde glitrende øyeblikk. Mezzosopran Hanna Hipp, som sang altsoloen, var det vanskelig å høre, men det får Beethoven og akustikken i Konserthuset ta på sin kappe, for altstemmen er kanskje den mest anonyme av de fire og ligger i et lite gjennomtrengelig leie. Shenyangs kraftige bassbaryton var det ingen problemer med å høre, og det låt stort sett flott, selv om stemmen hans iblant manglet litt fokus.

Foto: Fred-Olav Vathne

Jubileum i vente Mäkelä tiltrer altså ikke før høsten 2020, og selv om, eller kanskje nettopp fordi, denne konserten ikke innbød til uforbeholden henrykkelse, er det minst like spennende som før hvordan han vil fungere som ny sjefsdirigent. Før den tid kommer Oslo-Filharmoniens 100-års jubileumssesong, som jeg tillater meg å håpe at blir intet mindre enn spektakulær. Programmet slippes 4. april, og forhåpentlig innbyr det til større grad av udelt begeistring.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no