Kristian Lykkeslet Strømskag (1980) er utdannet ved Universitet i Oslo med hovedfag i nordisk litteratur. Han har studert dramaturgi ved Humboldt Universitet i Berlin og er ansatt som dramaturg ved Nationaltheatret. Han har tidligere arbeidet ved Teatret Vårt, Rogaland Teater, Den Nationale Scene og Kabul Teater i Afghanistan. I 2006 debuterte han som dramatiker med ”Havfruens sønn” til Ibsenåret. Høsten 2011 skrev han teksten ”Onkel Sam” for Litteraturhuset, og i 2012 hadde stykket ”Til Kongo” premiere på Teatret Vårt.
Norsk Dramatikkfestival skal fremme ny, norsk dramatikk, og foregår som en konkurranse der vinnertekstene blir oppført enten som fulle oppsetninger eller stunt. Festivalen finner sted annethvert år og går i år av stabelen 23. – 25. august 2013 på Dramatikkens hus.
Fra prøver på Til Valhall. Dramatikkfestivalen 2013. Foto: Jon Tombre
INTERVJU: I helgen slipper Dramatikkfestivalen 11 nye scenetekster ut i verden. En av dem er Kristian Lykkeslet Strømskags Til Valhall, om en soldat som har vendt hjem fra en krig. -Var du alene, blir soldaten spurt. Svaret lyder: – Jeg var Norge.
Fredag får publikum se Kristian Lykkeslet Strømskags teaterstykke Til Valhall for første gang, under helgens Dramatikkfestival. Teksten har tre stemmer: Jeg, Lederen og Hjelperen.
Førstnevnte er en soldat som har vendt hjem fra en krig. -Var du alene, spør lederen. Svaret lyder: – Jeg var Norge.
– Teksten er jo en slags politisk allegori, sier Strømskag. – Når jeg skriver, er det viktig for meg å plassere enkeltmennesket i et samfunn. Teater blir ofte enten veldig eksplisitt politisk eller veldig innadvendt og psykologisk. Jeg vil begge deler, prøve å forene de to.
Skuespiller Kjersti Odden Skjeldal og dramatiker Kristian Lykkeslet Strømskag. Foto: Stephen Hutton
Til Kabul
– For noen år siden ble jeg spurt om å jobbe som dramaturg i Afghanistan, som en del av det langsiktige samarbeidet Den Nationale Scene i Bergen har med teatret i Kabul. Å være i det landet, den byen, gjorde inntrykk. For 40 år siden hadde Kabul et profesjonelt teater, et fungerende universitet, kvinnene gikk uten skaut. Jeg møtte folk som har vært med på det, og som nå må gå i burka. Teatret er fortsatt i funksjon, skuespillere jobber der, og de kan faget sitt. Men selve bygningen er bombet i filler. Den har ikke tak, symbolsk nok.
Teatret i Kabul. Foto: Den Nationale Scene
Norske soldater
I Kabul møtte Strømskag også unge soldater som var sendt til Afghanistan fra Norge. Det ble begynnelsen på Til Valhall. Da han kom hjem igjen, kontaktet han soldater som har vært utstasjonert på internasjonale oppdrag for Norge og intervjuet dem om opplevelsene deres.
– Jeg snakket lenge med hver av dem, gikk nokså tett på. Grunnlaget for Til Valhall er det de har fortalt. Riktignok står det ingen steder i teksten at stykket handler om akkurat Afghanistan. Men alt innholdet kommer fra disse intervjuene. Og så har jeg selvsagt fiksjonalisert det, gitt det en form.
Teksten har tre stemmer. Er de tre forskjellige personer?
– Det er i alle fall tre skuespillere. Jeg tror teksten kan iscenesettes på forskjellige måter. Det er mulig å spille den veldig realistisk, som en avhørssituasjon. Men man kan også konsentrere den, ja, og tenke at alt foregår inne i jeg-fortellerens hode. Noen har sagt at den kan minne om et mysteriespill. Jeg ser det, den har jo en hovedperson med en god og en dårlig hjelper, en svart og en hvit engel.
Strømskags tekst er full av sand, lading av våpen, skudd og blod. Det er ingen tvil om hvor vi er. Men fortellerstemmen er ikke like sikker på hvem han er. Er han offer eller bytte? Er han Norge eller seg selv? Han vil til Valhall, der nordiske guder samlet de falne. Men kan vi tro ham? Smaker han virkelig på blodet til mannen han akkurat har skutt?
Skuespiller Jørn-Bjørn Fuller Gee. Foto: Stephen Hutton
Språket i teksten er veldig strippet. Men de små ordene er vonde. Det kan nesten virke som om jeg-personens opplevelser er for sterke, for store, til å få plass i et språk?
– Ja, knappheten er viktig for meg, knappheten og repetisjonene. Teksten er også et formeksperiment, selv om jeg kjenner det høres litt pretensiøst ut å si. Den er et språklig prosjekt. Jeg har skrevet, og så strøket. Jeg har forsøkt å få til en slags underliggjøring. Dette er kanskje den delen av skriveprosessen jeg bruker mest tid på, å finne den balansen, finne ut hvor det blir for tydelig, hvor det bikker over.
Har teksten endret seg også etter at prøvene har begynt?
– Ja. Det er en veldig fin dimensjon ved Dramatikkfestivalen, hvordan de oppmuntrer til at utviklingen av teksten kan fortsette gjennom prøveperioden. Prosessen har noe åpent ved seg, en dimensjon av verksted. Både regissør Jon Tombre og jeg har gjort endringer. Jeg sier jo fra hvis jeg synes han eller skuespillerne foreslår noe som går på tvers av mitt prosjekt. Men det har vært veldig sjelden. Som oftest gjør innspillene jeg får fra scenegulvet bare teksten bedre. Teater er et gruppearbeid, og Dramatikkfestivalen lager gode rammer for sånne prosesser.
Hvem har valgt regissør?
– Jeg har vært med på det, i samarbeid med festivalen. Men det gav seg langt på vei selv. Jon Tombre har vært involvert i Dramatikkfestivalen før. Jeg var veldig sikker på at det ville fungere. Han har en evne til å omsette tekst ganske abstrakt, som bevegelse i rom, eller i samspill med musikk.
– Det er en vanskelig tekst å spille, sier regissør Jon Tombre. – I løpet av prøveperioden har vi vært innom å spille den realistisk, som en avhørssituasjon, men vi har gått bort fra det igjen. En del av arbeidet har vært å finne ut hvor mye handling det er plass til. Det er en veldig vakker tekst, brutal og sart på samme tid.
Scenekunst.no A/S
Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.
Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.
