Visjonæren. De Utvalgte, Black Box Teater 2014. Foto: Ann Iren Ødeby

Vår tids Jeppe

KRITIKK: I Visjonæren står De Utvalgte opp for vår tids Jeppe. Forestillingen har scener som setter seg i systemet og ikke forlater deg før du har fått merker av dem. Men den trues innimellom, til tross for sin tredimensjonale videoscenografi, av noe endimensjonalt, skriver Chris Erichsen.

”Når en mann kneler, mister han en fjerdedel av sin høyde.” Det kan låte som et av Fantomets jungelordtak, men er blitt sagt av Leonardo da Vinci og var det eneste som i lang tid forelå av forhåndsinformasjon om De Utvalgtes nye forestilling Visjonæren.

For noen dager siden lekket det ut noen fragmenter av teksten, noe om krig, og et sitat av Stig Sæterbakken om hva det vil si å glemme. Sånn blir det når man lever etter prinsippet om at veien blir til mens man går. Riktignok føyde de til noe som kunne virke som essensiell informasjon: ”Visjonæren er inspirert av Holbergs Jeppe på Bjerget”. Men sammenhengen med tekstfragmentene om krig var ikke umiddelbart synlig. Omtrent samtidig gikk det opp for meg at Det Norske Teatret dagen etter skulle ha premiere på en versjon av Jeppe, skrevet i DDR på 80-tallet og stoppet av Stasi to uker før premieren. Et raskt søk forteller meg at versjoner av Jeppe også spilles på Hålogaland Teater og Chat Noir. Er det en Jeppe-bølge på gang som ingen har fortalt meg om? Uansett må den sparsomme informasjonen i forkant være et bevis på den enestående posisjonen som De Utvalgte har opparbeidet seg. Hvem som helst kunne ikke ha nøyd seg med så lite. Men så er også De Utvalgte nylig, av Black Box-sjef Jon Refsdal Moe, blitt omtalt som en av ”de tre store” i norsk scenekunst, sammen med Verk produksjoner og Verdensteatret. Tilfeldigvis har alle tre premierer i høst.

Magisk videolandskap
Også denne gangen ligger det 3D-briller på hver stol, og da forstår vi at vi igjen skal inviteres inn i Boya Bøckmans magiske videolandskap. Jeppe ligger utslått på en slags tue midt på scenegulvet foran et enormt snødekt fjellandskap, pakket inn i Jon Platou Selvigs durende, duvende lydbilde. Stemmer i rommet snakker om minner, om Amazing Grace og Sodoma og Gomorra… Inn fra venstre kommer kona Nille, for anledningen iført niqab(!) og pisker løs på den stakkars mannen mens et videoopptak av et landskap sett fra lufta, antakelig fra en drone, passerer forbi på bakveggen. Med ett (eller flere) slag er figuren Jeppe blitt plassert i en tid og en sammenheng som er så nær vår egen som det er mulig, uten at det er altfor åpenbart hva sammenhengen går ut på.

Dette er typisk for De Utvalgte: Et scenespråk som er assosiativt og kan peke i flere retninger, framfor den påtrengende blunkblunk-skjønnerduhvajegmener-stilen som altfor mange bruker når de liksom skal aktualisere en klassiker.

Impresjonistisk
Det har lenge hvilt en aura av noe impresjonistisk, ugripbart, drømmeaktig over De Utvalgtes forestillinger, noe som appellerer til det underbevisste og instinktive. Det er der denne gangen også, men i mindre grad. Kanskje det har sammenheng med det jeg denne gangen oppfatter som en tydeligere tematikk: Mer politisk uttalt, mer åpent humoristisk og absurd.

Forrige forestilling, som også bar tittelen De Utvalgte, tematiserte utenforskap og utvelgelse, kort sagt sorteringssamfunnet, spilt av aktører med Downs syndrom. De ”utvalgte” denne gangen er Jeppe-figuren i forskjellige utgaver: Den klassiske white trash-mannen, han som kneler, den undertrykte, utbytta, hundsete mannen som tyr til flaska eller dopet i stedet for å gjøre opprør. Soldaten som blir sendt ut på meningsløse oppdrag i søla i fjerne strøk, og vender hjem som vrak. Og ikke minst: Musikeren fra Romania som har mistet alt og kommer til Norge for å forsøke å redde stumpene for seg og sin familie. Den siste spilles av en kjent figur fra Oslos gater, Cantaragiu Rasturnel, mannen med saxofonen. Han blir ved ankomst til Norge staset opp i baronens klær og ønsket velkommen med en lovtale til den idylliske avkroken han er kommet til. Men felles for dem alle, som i originalen, er at de blir lurt og sendt tilbake til elendigheten igjen.

Flaggermus
Underveis myldrer det av sekvenser med mer eller mindre direkte relevans for hovedtemaet, deriblant fantastiske 3D-videobilder med passerende fugleflokker og flaggermus som kommer oss i møte mens de stirrer oss inn i øynene. Et sted i Afrika sitter en flokk mennesker rundt et bål, og i en leir ved Sognsvann i Oslo gjør fattigfolk fra Øst-Europa klar dagens måltid over bålet.

I en av sine flere roller opererer Torbjørn Davidsen som en kjolekledd budbringer mellom Nille og Jeppe. ”Hun” går på besøk til Nille som sitter i vannkanten og vasker klær mens de mekaniske dukkene av noen unger kryper rundt og hele tiden må hentes inn igjen. ”Hun” og Nille utveksler erfaringer om påkledning. Davidsen kan fortelle at ”hun” har ”arvet min mors følsomme underliv” og derfor alltid går med ull. ”Hun” har forøvrig en ”bombe i underlivet” produsert på ”Rævfoss”, og liknende blødmer. Nille spilles fint og lavmælt men bestemt av Rebekka Jokki, som også var med i De Utvalgte.

Paramilitær
I en sentral scene kommuniserer Jeppe (Jørgen Langhelle), stående aleine på scenegulvet, med en fyr på 3D-lerretet som instruerer i bruk av forskjellige skytevåpen. Han er iført en type paramilitær uniform med en hjemmelagd kombinasjon av symboler som kan minne om 22. juli-morderen, som han også omtaler mens han demonstrerer Lugeren som ”ble brukt av ABB. Vi så jo hvor effektivt det var”. En ubehagelig scene hvor det dokumentariske elementet legger seg tett inntil fiksjonen.

Begrepet empati, og viktigheten av det, nevnes gjentatte ganger forestillingen gjennom. Det konstateres at evnen til empati og kjærlighet minker jo større avstanden er. I den sammenhengen vil jeg tro at den afrikanske kvinnen som filmes når hun oppsøker gravstedet etter en massakre fra 1993 (Rwanda/Burundi?) er De Utvalgtes sannsigerske og talsperson. ”Vær ikke redd, tilgi deg selv”, sier hun.

Forestillingen er full av slike både overraskende og vakre øyeblikk som trigger det kraftfeltet hvor tanke og følelse møtes. Og likevel: Jeg er overrasket over det uttalte, tenkte og endimensjonale preget ved flere av forestillingens partier. Ikke nok med at den tar tak i undertrykkelsen og utbyttingen av alle Jeppene. Til slutt klarte de også å få med noe om lakseoppdrett og Monsanto. Det virker pliktskyldigst påført utenfra og kler ikke De Utvalgtes kunstneriske formspråk. Det forstyrrer den indre sammenhengen og gjør at jeg undrer meg over hvorfor det ble nevnt.

Den drømmeaktige logikken
Det tidligere nevnte assosiative og drømmeaktige preget ved De Utvalgtes forestillinger har tillatt dem å skape rekker av scener og innslag som ikke nødvendigvis har hatt noen åpenbar sammenheng. Men her tas denne drømmeaktige logikken til dels vekk og dermed også selve begrunnelsen for enkelte sceners tilstedeværelse.

Dermed lider forestillingen under at rekken av innslag til tider får preg av å være en parade av løsrevne gode ideer uten annen begrunnelse enn at de er gode. Men kanskje dette i bunn og grunn skyldes at De Utvalgte rett og slett ikke rakk å gjøre forestillingen helt ferdig?

Etter en stund begynner dessuten 3D-brillene å irritere der de sitter på nesa utenpå de andre brillene, og truer med å legge seg som en forstyrrende hinne mellom meg og det som foregår på scenen, i stedet for det motsatte, slik 3D på sitt beste fungerer. Det er tredje forestilling med De Utvalgte hvor 3D er et dominerende kunstnerisk virkemiddel. De er ganske aleine om det, i hvert fall i en norsk sammenheng. Det er vakkert, spektakulært og poetisk. Men slik lufta er i ferd med å gå ut av 3D-ballongen på kino har fascinasjonen også sin begrensning her. Jeg savner en ”renere” og mer begrenset bruk av dette virkemiddelet i stedet for denne fråtsingen.

Men nå blir jeg nødt til å ta De Utvalgte litt i forsvar mot min egen kritikk: De forvalter et unikt prosjekt. Og dette stykket teater har scener som setter seg i systemet og ikke forlater deg før du har fått merker av dem.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER