Vår kultur er bedre enn deres

– Kulturrådets årskonferanse –

Publikum sto i sentrum under Kulturrådets årskonferanse som nylig ble avholdt i Drammen. Dette i tråd med kulturminister Anikken Huitfeldts mantra om å få kunsten ut til alle. Ministeren åpnet sitt foredrag med å sitere daværende AUF-leder Trygve Brattelis advarsler mot Kampen Janitsjars jazzorkester “Yankee band” hvis “disharmoniske larm avsporer evnen til å tenke og reflektere, og fører ungdommen til sosial rotløshet”. I sitt foredrag på Norsk Teater og Orkesterforenings årsmøte i sommer nevnte forøvrig Huitfeldt ”de to som visse oppsetninger ble avspist med, som et skrekkens eksempel på hvordan kunst og kulturformidling ikke skal foregå.

Jon Refsdal Moe, teatersjef på Black Box Teater i Oslo, holdt sitt foredrag til dels i skarp polemikk mot Huitfeldt. Scenekunst kommer tilbake med mer stoff fra konferansen og starter med å gjengi Refsdal Moes foredrag her:

Scenekunst og publikum

Av Jon Refsdal Moe

Kulturminister Anniken Huitfeldt innledet konferansen i går ved å sitere fra Trygve Brattelis refleksjoner over jazzorkestret Yankee Bands opptreden på et AUF-arrangement i 1938. Så galt kunne det gått, sa hun, med henblikk på den gamle AP-kjempens formaninger om at kunsten ikke skulle trekke ungdommen ned i gjørma, men heller skape orden og harmoni.

Samtidig fortalte hun om Arbeiderpartiets kamp – en kamp vi tilstedeværende alle nyter godt av – for at ”alle skal med” – for at kulturen skal kunne bidra til en utjamning av skilnader i samfunnet. Ambisjonen er slik sett den samme som i 1970-årene – men den økonomiske metaforikken er forandret: i dag er ikke kulturen et middel til sosial og økonomisk utjamning. Vi skal ha en kulturell utjamning. Marx er byttet ut med Bourdieu. Og vi som er opptatt av den autonome kunsten trenger ikke engste oss fordi kulturen er et gode i seg selv. Og det skal sikres en mest mulig jevn fordeling av kulturell kapital på tvers av økonomiske og etniske skillelinjer: Nettopp – kunsten bidrar til å skape orden og harmoni.

Autoritær humanisme

Sier jeg at Huitfeldts Bourdieu-informerte utjevningspolitikk viderefører Brattelis autoritære humanisme? Ja, egentlig. Er det et problem? Det vet jeg ikke.

Kulturfeltet er i dag et annet enn i 1938. Jazzorkestret ville ikke lenger ha latt seg avfeie som gjørme. – det ville ha turnert med rikskonsertene. Eller de ville ha spilt i kjelleren på the Villa for 1000 kroner og vært sure fordi de ikke fikk turnéstøtte. Eventuelt kunne de ha flyttet til New York og produsert artister som Jay-Z og Rihanna.

Og her er vi vel egentlig ved sakens kjerne. Vi har et popkulturelt felt som er like orientert, som er like intelligent, og som har lest akkurat like mye Bourdieu som det offentlig finansierte kunstvesenet. Et felt som derfor vet, det vi selv også vet men nølende innrømmer – noen ganger med en litt perfid glede – at et offentlig finansiert kunstvesen ikke først og fremst er basert på inkludering men på utelukkelse. Det ligger i kunstens institusjonelle natur at den alltid vil søke vekk fra folkesmaken. Og at alle velvillige forsøk på kulturell inkludering i kunsten dermed er fullstendig paradoksale.

Jevn fordeling?

Hvis vi nå har oppgitt tanken på en jevn fordeling av økonomisk kapital – det har de fleste av oss – hvordan skal vi da kunne oppnå en jevn fordeling av kulturell kapital? Det kapitalistiske systemet er basert på ulikhet – det ville ikke fungert uten ulikhet. Hvordan skal vi kunne forvalte Bourdieus revolusjonære skjema i et verdikonservativt ærend? Som handler om å skape et trygt og harmonisk samfunn.

Slik sett står vi på en uriaspost: Vi vet at vi forvalter et system basert på ekskludering. Samtidig vil vi bruke det som et middel til sosial og kulturell inkludering. Og vi vil forvalte dette systemet – kunstinstitusjonen – uten samtidig å resirkulere den autoritære retorikken kunstinstitusjonen er tuftet på: Vår kultur er bedre enn deres. At middelklassen er bedre enn arbeiderklassen. At kunst er bedre enn kommers.

Middelkulturen

Og hva skjer når vi både frykter at feltet går i oppløsning – samtidig som vi frykter den elitismen som det offentlig finansierte kunstfeltet er tuftet på: Vi får fremveksten av det monstrum medieforsker Espen Ytreberg satte navn på i 2004: Den mektige middelkulturen.

Vi får et hegemoni av mer eller mindre, gjerne mer, offentlig finansierte kulturuttrykk som verken duger som kunst eller kommers, som sparker både oppover og nedover – som sementerer den vanskelige kunsten som elitisme, og som sementerer kommersen som nedrig eller harry. En middelkultur som først og fremst duger som sosial sementering av 2/3-samfunnet: en gedigen og snusfornuftig middelklasse uten altfor høye kunstneriske ambisjoner, uten altfor høye eksistensielle aspirasjoner, men med det samme behov som vi alle har: for å markere sosial posisjon via konsumsjon av kultur.

Legendariske teaterbegivenheter

Vegard Vinge og Ida Müller kom til Oslo fra Berlin for fem år siden. De satte opp tre oppsetninger av Ibsen som alle ble legendariske, de fikk raskt internasjonal oppmerksomhet og en hel haug av festivalinvitasjoner, de søkte norsk kulturråd om basisfinansiering, de fikk det ikke og de dro tilbake til Berlin.

Vegard Vinge og Ida Müllers Vildanden ble en av tiårets største teaterbegivenheter i Norden. Det er ikke tull. Det har jeg nemlig lest på en blogg. Det er mange grunner til det. Men la oss fokusere på en av dem. Fordi den klarte å skape et rom der denne hegemoniske middelkulturen gikk totalt i oppløsning – der den ble angrepet både ”ovenfra” og ”nedenfra” – med Bachkantater, PaulMcCarthy, Britney Spears, Ole I Dole, Henrik Ibsen, pop art, kroppsvæsker, Colargol og tung tung, autoritær folkeopplysning.

Elitistisk undergrunnshendelse

Dermed klarte den å bli noe så sjeldent som en tungt offentlig finansiert og fullstendig elitistisk undergrunnshendelse. I sitt totale øs mot middelkultur og middelmådighet appellerte den både til våre mest elitistiske og fintfølende impulser, og til den samme undergrunnsmentalitet som godt vet at offentlig finansiert kunst strengt tatt er noe bøff, og som egentlig vil rive ned hele dritten. Og den fikk oss til å sitte der i 17.5 timer og se på opera fordi den appellerte til våre mest borgerlige og våre mest revolusjonære sider.

Jeg har lyst til å avslutte med Trygve Bratteli igjen, og fortsette sitatet, om Kampen Janitsjars Yankee Band, der Anniken Huitfeldt endte det: Det kan vel si noe om Vegard Vinge og Ida Müller også:

“Dette orkesteret har rendyrket disharmonien, rotet, forvirringen, opløsningen, forråtnelsen. … Det er det gamle klassesamfunnets sammenbrudd som tolkes i dette disharmoniske lurvelevenet”.