Vakkert og distansert

Forfatter Mikael Endes forståelse for antroposofi er tydelig i barnebøkene hans. Boka Den uendelige historie kan ses som en poetisk fortelling om å miste seg selv, for så å finne tilbake igjen. De store spørsmålene kretser rundt menneskets forhold til naturen og den åndelige verden, som sammen utgjør selve utspringet for alt liv. Hålogaland Teater i Tromsø oversetter i vår denne litterære klassikeren til teater i Erlend Samnøens regi.

Det skremmende Ingentinget Bak et finmasket nettinglerret snurrer tre unger rundt på en spinkel karusell. En gutt i oransje boblevest med sekk på ryggen står i utkanten og ser på. Bastian er en gutt som de andre mobber. Noen i klassen venter alltid på ham. Lar ham ikke være i fred. På en av mange slike dager finner Bastian et skjulested hos en eksentrisk bokhandler. Det viser seg at bokhandleren, som i det ene øyeblikket har blyanten sin i nesa, det neste i øret, har ei bok ulik alle andre i hylla si. Bastian stjeler boka, og lar seg drive med inn i eventyrlandet Fantasia.

For hvert ord Bastian leser, forvandles det nakne scenerommet. Blått lys farger de mørke veggene og nattlige skogslyder sukker advarende. Lag på lag med sjablongaktige kulisser flyter inn fra sidene og taket, som greiner og kratt som vil fange oss. I det nye landskapet som åpenbarer seg mens Bastian leser, møter han fantastiske skapninger som alle forteller om det fryktelige Ingentinget som holder på å innta landet. –Hvordan ser Ingentinget ut, spør han. –Det er som om du er blind når du ser det, svarer Barketrollet. -Ingentinget tar bolig i kroppen og til slutt blir man bare borte. Det gjør ikke vondt. Æ kjenner ingenting.

Natur og ånd Det gjensidige avhengighetsforholdet mellom natur og ånd kommer til uttrykk gjennom Ingentinget som har inntatt Fantasia og som også har vokst fram mellom Bastian og faren etter morens død. I den virkelige verden skildres Ingentinget som en lammende sorg som manifesterer seg i ikke-kommunikasjon mellom far og sønn. I Fantasia har Ingentinget gjort Barnekeiserinnen alvorlig syk. Ikke i medisinsk forstand, men syk på en måte som krever noe annet enn tradisjonell medisinsk behandling. Det haster med å finne noen som kan reise ut og lete etter en kur til en sykdom ingen kjenner. Til denne reisen kreves en helt: den unge Atreju av Gressfolket, i Huy Le Vos skikkelse.

Rørende samspill Sammen med Bastian legger vi ut på en reise i Fantasia. Atreju leder an, eller er det kanskje den lesende Bastian som er den egentlige reiselederen? I korte glimt aner vi hans påvirkning på det som utspiller seg i eventyrlandet. Slik flettes de to parallelle verdenene mer og mer sammen. Jo mørkere det ser ut i Fantasia, jo vanskeligere blir forholdet mellom Bastian og faren. Hverdagslige episoder som å rydde opp etter seg eller spise middag sammen blir til trykkende møter ingen av dem ønsker å delta i. Der Atreju leter etter den riktige medisinen til Barnekeiserinnen, leter Bastians far etter de riktige ordene å møte sønnen med.

Far og sønn skildres i et nedtonet nærvær. Sårbarheten mellom dem spilles uten for mange ord. I disse fortettede scenene kjenner jeg at forestillinga åpner seg ut over scenen. Det er som om det lukkede mellom dem åpner opp en kanal mot publikum. Skuespillerne klarer å fange noe gjenkjennbart hos meg, og jeg får lyst til å være med i den etterlengtede bjørneklemmen som endelig kommer, når faren stikker hull på sorgen og lar den renne ut og miste sin kraft. Ingentinget må vike for livet.

Lukket konsept Den uendelige historie er et samarbeid mellom Hålogaland Teater og teatrets egen barne- og ungdomsavdeling; Lille Hålogaland Teater. Skuespillerne jobber godt sammen, og det hviler en ro og konsentrasjon over ensemblet som er behagelig og trygt å oppleve. Med alle halv- og helmaskene viskes skillet mellom erfarne og ferske skuespillere ytterligere ut.

Forestillinga spilles i et minimalistisk, nesten nakent scenerom som gir assosiasjoner til det dunkle universet. Det hele foregår bak en transparent fjerde vegg som gjør teateropplevelsen visuelt tåkete. Vakkert er det, men det gir også et kjølig anslag. Inne i denne tilslørte titteskapsscenen utspiller hele forestillingen seg. De to parallelle verdenene trer fram ved hjelp av enkle, projiserte bilder og mer tradisjonelle sidevinger som glir lydløst inn og ut. Paletten er holdt i slitte, dunkle pasteller, med et lysdesign som i sterke valører fungerer som en overraskende kontrast. Lydbildet er massivt; filmatisk storslått musikk og bruk av digitale manipuleringer for å fordreie stemmer. Dette utfyller forestillingas konsept.

Det er mange virkemidler som tas i bruk innafor en minimalistiske ramme. Allikevel blir jeg ikke oppslukt eller spesielt berørt av det som utspiller seg på Scene Vest denne premierekvelden. Til tross for humor og godt håndverk framstår forestillinga som kjølig og distansert, og jeg irriterer meg etter hvert over nettingveggen som gjør fargene og konturene så tåkete, som om jeg ser dårlig. Jeg vil at scenerommet skal åpne seg mot meg, ikke stenge meg ute.

Stilmessig tenderer forestillinga mot å være framvisninger av tablåer over et gitt tema, mer enn helhetlige og pulserende univers. Scenene drives i stor grad framover av teksttung dialog i stedet for handling, og det er ordene som definerer karakterenes motivasjon, ikke så mye det fysiske spillet. Slik forsvinner noe av poesien. For teksten i seg selv innbyr til de vakreste bilder.

Unntak finnes imidlertid. Noen karakterer og figurer er mer plastiske og komplekse enn andre, for eksempel de tre utøverne som tolker den giftige edderkoppen. I slike øyeblikk spiller tekst og handling på lag, og publikum kan surfe mellom de to for å forstå det som foregår på scenen.

Spontan barnelatter Enkelte konseptuelle valg hindrer den altoppslukende opplevelsen som forestillinga kunne blitt. Og igjen er det bildene jeg snakker om. Ett godt eksempel er når Bastian og Lykkedragen flyr opp mot skyene. Dette er en legendarisk scene i filmen fra 1984. I forestillingsversjonen blir scenen stillestående og rar, og det hjelper ikke med massiv projisering av seilende skyer. Den vakre Lykkedragen virker med ett som et tungt og varmt kostyme i stedet for en levende eventyrskapning. Illusjonen er brutt. Å kopiere en kjent filmscene som denne er dristig. Kanskje ville det her være bedre å gjenskape scenen ved å fornye den? Ta i bruk andre av teatrets virkemidler enn de som ligger tett opp til filmens?

Rytmen i forestillinga har et jevnt tempo som gjør at dramaturgien virker å gå i slak oppoverbakke hele tiden. Det gjør det vanskelig å holde intensiteten i historien oppe. Forestillinga hadde tjent på større rytmisk variasjon, spesielt siden den inneholder mye tekst. De herlige øyeblikkene med spontan barnelatter – og voksen humring – fra salen oppstår når de teatrale grepene overrumpler, som det første møtet med de naive hvite kulene på lange gummistøvelkledte bein, eller det rykkende og rare kroppsspråket til Engywuck og Urgl. Finskårne situasjoner som dette åpner for direkte dialog med det unge publikum og teatrets språk når langt ut i amfiet.

Flere slike øyeblikk ville kanskje gjort at denne forestillinga satte seg bedre i magen, også på meg?